Årets beste filmer 2019

Mads’ topp 20, 2019

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2019

Hopp rett til

Neste:  Pernilles topp 20, 2019»

Den tredje filmen jeg så i 2019 endte også opp som den beste: Hirokazu Kore-edas elegante melodrama Shoplifters, som vant Gullpalmen i Cannes i 2018, var min soleklart mest kraftfulle filmopplevelse i fjor. I regissørens filmografi setter jeg Shoplifters helt der oppe med Søstre (2015), Still Walking (2008) og storverket – min favoritt, som jeg også hadde nok et skjellsettende gjensyn med dette året – Nobody Knows (2004). Som så ofte hos Kore-eda fortelles det også i Shoplifters om familie, et begrep som stadig utforskes på inngående måter, og betydningen av tilhørighet. Den nye vrien i dette tilfellet er at vi møter en tilfeldig familie, ikke bygd på faktiske blodsbånd, men på basis av samfunnsmessig omsorgssvikt. Premisset avsløres sakte men sikkert, på et vis som utfordrer publikums moralske engasjement – én barmhjertig, menneskelig og filmatisk iøynefallende innstilling av gangen.

Shoplifters er en jevnt over en gripende film, men den er særlig eksepsjonell i hvordan den hjelper oss se andre mennesker – en kvalitet vi kan beskrive som det mest verdifulle aspektet ved Kore-edas unike sensibilitet som filmskaper. Han gjør det uten å dømme, uten å kommentere og manipulere, men heller med en holdning som oppmuntrer til en fundamental åpenhet og omsorg for personer og opplevelser som overskrider vår egen erfaringsverden. Gjennom affektiv nærhet, men samtidig etisk distanse, lar han oss bare være i filmens fiksjonsrealisme; være der med og for fortellingas tredimensjonale rollefigurer, og han lar responsen være opp til oss. Selv om det fort kan høres ut som en floskel: Shoplifters skildrer mennesker som er gode mot hverandre, med et blikk som er godt mot dem, og gir oss muligheten til å utforske vår egen godhet – resonans avhenger av ens egen gest, eller: du får som du gir.

Med et brutalt hopp, passende nok, tar vi turen over til Quentin Tarantinos glitterby-eventyr. Året er 1969, Leonardo DiCaprio er en TV-westernstjerne i forfall, Brad Pitt er hans faste stuntmann, mens Manson-familiens ubehagelige tilstedeværelse tilsynelatende truer Margot Robbies rent hyllende fiksjonsversjon av Sharon Tate. Men Tarantino nekter være slave for historiske fakta og skaper en nostalgisk og metamorfisk skyggeverden, et fantasifullt univers som fanger tapt fortid i alternativ filmtid. Mangt kan tenkes om det, men ut fra denne ideen – som han også anvendte i sin fabelaktige Inglourious Basterds (2009) – males en koloritt med alle filmens farger. Det smis et kreativt, lekent og mesterlig formverk som overgår regissørens mest nylige verk til gagns, og motbeviser en nedlatende kritikk om Tarantino som fetisjistisk filmnerd (noens fornærmelser er jo samtidig andres lovord). Once Upon a Time… in Hollywood er en vidunderlig union av underholdning og kunstneriske ambisjoner, en film like morsom som taktfull, vond som vakker, trist som livsbejaende, og like emosjonelt moden som den er barnlig patetisk; den er et eventyr slik bare Tarantino kan fortelle det.

03High Life

high-life
Frankrike, Storbritannia, USA, 2018

Fra utopisk fortid til dystopisk framtid, om du vil, skipper vi videre til High Life, en sci-fi-fortelling som ikke er spesielt opptatt av å være nettopp det. Rom, romskip, altoppslukende svarte hull, miljøet her er ikke interessant, eller vies ikke stor interesse, i vitenskapelig forstand, men som konturer for rollefigurer og metaforer for tematikk. Claire Denis’ første engelskspråklige film er ingen glattpussa høysang, men levendegjør nok en gang den franske auteurens begavelse for modig og jordnær behandling av menneskelig væren. Resultatet er at High Life er vakker, voldsom og veldig Denis. Suggererende komposisjoner møter ubekvem flyt av kroppsvæsker, intim humanisme møter primal brutalitet, sosial kritikk møter et filosofisk tankeeksperiment, alt i overskridelsens og tabuenes evokative tegn. I en film der mye kjennes på kroppen – Juliette Binoches musikkvideoglossete sexboksscene får stå uten videre kommentar – er allikevel farsrollen til Robert Pattinson det som kjennes aller mest, en glitrende og minimalistisk forestilling med like sterk gjenklang som hans egen stemmeprakt i Tindersticks’ låt Willow.

Minimalistisk er imidlertid ikke riktig ord for å beskrive The Irishman. Martin Scorseses ofte overveldende gangsterepos samler ikke bare de mest verdifulle skuespillerne fra hans tidligere kriminalstorverk, men også sentrale estetiske og tematiske tråder, og summen er triumf. Basert på en sann skrøne av en historie om leiemorderen Frank Sheeran, utfolder Martin Scorseses tre-og-en-halv-timers koloss av en film seg som et slags janusansikt. The Irishman skrider fram gjennom flere tiår av Sheerans voldelige liv, i takt med et gradvis skifte av ham, fra å være en fornøyelig, smart dramakomedie til å bli et rørende, melankolsk melodrama om moralitet, dødelighet og meningsløshet. Jeg skal innrømme at jeg hadde en ambivalent reaksjon første gang jeg så filmen, men kontroversiell historikk, digital nedaldring og formatnostalgisk lengsel etter ordentlig kinovisning til side har husmalerhørselen hengt ved og vokst hos meg. Den tilbakeskuende mytologien, bravurprestasjoner fra Robert De Niro, Al Pacino og spesielt Joe Pesci, den smertefulle, underliggende klangbunnen, og selvsagt alt det fenomenale filmskaperarbeidet utgjør en fantastisk svanesang innen mafiososjangeren for Scorsese; en elegi som forhåpentligvis ikke samtidig er et farvel til filmen som sådan.

Fra de gamle til de unge, så å si, selv om Dag Johan Haugeruds Barn strengt tatt ikke handler om barn i seg selv. Som i de øvrige verkene til Haugerud, som både er forfatter og filmskaper, tar hans andre og så langt beste spillefilm for seg kommunikasjon, relasjoner og oppførsel mellom mennesker.Fra det konkrete i enkeltbegrep og navngiving til mer abstrakte tanker om hvem vi er, hvordan vi kan kjenne og gi oss til kjenne for andre, og hvilket ansvar vi faktisk har for menneskene rundt oss. Fra sin slående åpningssekvens, som introduserer det ulykksalige dødsfallet som veves inn i forskjellige perspektiv hos alle de forskjellige personene og relasjonene i fortellinga, drives Barn fram av en nesten fremmedgjørende hverdagslighet. Dialogtung og rollefigurdrevet er ikke akkurat fyndord i min bok, men Haugerud har en kvalitet som alltid klarer få det mest skrevne til å oppleves uanstrengt og ektefølt. Kombinert med et talent for å blande vanskelig og analytisk alvor med lettbeint, tidvis merkelig humor, samt en stadig sikrere filmspråklig hånd, viser han seg igjen (og mer enn før) som en essensiell stemme innen norsk film.

En annen slagkraftig andrefilm og spennende regissørstemme så også lyset i tiåret som nå er forbi: Brady Corbets tenårige århundresportrett Vox Lux. I to like uredde, men nokså forskjellige kapitler, nedskriver filmen historien om livet til fabrikkerte Celeste – henholdsvis gestaltet av Raffey Cassidy og Natalie Portman på hver sin side av et femten år langt byks – som overlever en skolemassakre, skriver en sang om det og blir en popsensasjon. Ved første gjennomsyn, etter en superlativt dristig og stilsikker oppstart, opplevde jeg at dette modernistiske oppgjøret med vår tids berømmelse, populærkultur og sensasjonalisme hadde en noe nedadgående hitlistekurve, men etter både ett og to gjensyn framstår det hele som én ambisiøs og harmonisk komposisjon. Dette skyldes delvis at Brady Corbet er like deler eklektisk og eksessiv som regissør, og har skapt et verk som lefler like mye med det banale, vulgære og sardoniske som det mektige, kunstferdige og lidenskapelige. Slik audiovisuell bipolaritet – godt hjulpet av nylig avdøde Scott Walkers monumentale originalmusikk – blir det djevelsk bra og «mykje» film ut av.

07Atlantique

atlantique
Regi: Mati Diop
Frankrike, Senegal, 2019

Fokus er muligens mer fininnstilt i Mati Diops utsøkte debutfilm, men den virkelighetsnære og meditative, paradoksalt nok, naturlige overnaturligheten i Atlantique er likeså fylt av visuell og auditiv sanselighet. Fortellinga om brutale sosiale kår i Dakar, om menn som i desperasjon forsøker reise langs Atlanteren mot Europa og om kvinner som står fastlåst i en sjelekamp for framtidshåp – med Mame Bineta Sanes trollbindende tolkning av Ada i sentrum – er nemlig også en fantomfabel rik på fantasi, allegori og folkloristisk refleksjon. Diop snører grasiøst sammen miljø og myte i skarpe, stemningsladede innstillinger av både nært og fjernt, akkompagnert av sydende synth-melodier, og en underliggende uutgrunnelighet som løfter filmen langt forbi å bare forbli en slags paranormal dagsordensparabel. Det er nok ikke bare overraskende og smart formidling av et budskap som lå bak at filmen ble belønnet med Grand Prix-prisen under årets Cannes-festival, men alle de dvelende uttrykkene og vedvarende inntrykkene filmen vekker: Fra vidstrakt og mangesidig hav og tomme, vonde rom til insisterende kvitøyne og vakre ansikt malt med grønne diskolys.

08They Shall Not Grow Old

they-shall-not-grow-old
New Zealand, Storbritannia, 2018

Mennesker som møter en alt for tidlig død er også et viktig motiv i They Shall Not Grow Old, her i en mer direkte form. Peter Jacksons storslagne dokumentar om og fra første verdenskrig er armert med over hundre år gammelt bildemateriale fra fronten, løftet ned fra støvete museumshyller, og lydmateriale fra intervjuer gjort med veteraner i etterkant, og med denne audiovisuelle ammunisjonen rekonstruerer, moderniserer og levendegjør Jackson selve opplevelsen av å være i krig. Arbeidet – mesteparten av det faktisk ideelt – som har gått inn i prosjektet er nesten like oppsiktsvekkende som den ferdige filmen: 100 timer med filmopptak og 600 timer med lydopptak er transformert til digitalt restaurert fargefilm akkompagnert av de overlevendes egne fortellerstemmer der de deler sine erfaringer. Gjennom kreativ bearbeidelse, som blant annet inkluderer animasjonsforsterking av ansikt og leppelesingsgjenskapt dialog, gis fortida nytt liv som et detaljrikt vitnesbyrd med særdeles gripende virkning – fra 120 soldater som fikk bli gamle, og om de som tragisk ikke fikk sjansen til det samme. I all sin filmteknologiske innovasjon, så er dette uforglemmelige og humanistiske verket ikke bare minneverdig i historisk, men også i filmhistorisk, forstand.

Revitalisering er et like sentralt stikkord i Todd Douglas Millers imponerende dokument over månelandingsferden i 1969. Utelukkende sammensatt av gammelt arkivmateriale, blant annet ekstraordinære 70mm-opptak som aldri har blitt vist offentlig tidligere, og uten fortellerstemme, iscenesatte intervjuer eller rekonstruksjoner, er dette virkelig en film verdig 50-årsjubileet til en av de største bragdene i moderne historie. Apollo 11 gir alle jordfaste jordboere et innblikk i hva som egentlig skulle til for å realisere Neil Armstrong, Buzz Aldrin og Michael Collins’ mirakuløse reise ut i og tilbake fra verdensrommet. Selv om vi kjenner til både hendelsen og resultatet er det likevel en spektakulær opplevelse å bevitne prosessen gjennom filmens nesten direkte tilstedeværelse. Den kunstneriske omformingen makter nemlig genistreken å gjenbruke og gjengi tilgjengelige bilde- og lydressurser på en måte som gjør det hele like så spennende og pustberøvende som det blir en kilde til undring og ærefrykt. Du må se det for å tro det; Apollo 11 er også et viktig historisk – og filmhistorisk – minnearbeid.

For meg var altså 2019 et spesielt sterkt år for dokumentarfilmen, og det tredje eksemplaret av formen i denne kavalkaden tar også for seg arkiv og minner på sitt vis, nemlig i hvordan den ruller opp oppveksten til og relasjonene mellom tre kompiser fra samme skateboardmiljø i Rockford, Illinois, gjennom den enes mange personlige videoer og amatøropptak. Bing Lius forbløffende debutfilm er imidlertid mer samtids- og samfunnsorientert i kraft av dens intime portrett av fortid, og hvordan det informerer og illustrerer nåtid. Samtidig løfter den blikket, som gir plass til uanstrengte kommentarer til aspekter som rase, klasse og kjønn i sitt hjørne av dagens USA. Minding the Gap har ikke bare flipp og fall i sine ofte adrenalininduserende skatescener, men også i den skiftende atmosfæren som markerer overgangene fra lek til alvor, og fra barndom til voksenliv. Dette er en film som preges av åpenhet, nærhet og ærlighet, like deler elskverdig som smertefull, et sannferdig og emosjonelt møte med unge mennesker som forsøker å finne sin vei ut i verden.

11. An Elephant Sitting Still (Hu)
12. Portrett av en kvinne i flammer (Sciamma)
13. The House That Jack Built (Von Trier)
14. Toy Story 4 (Cooley)
15. Alita: Battle Angel (Rodriguez)
16. Varda by Agnès (Varda)
17. Ad Astra (Gray)
18. Burning (Lee)
19. I Lost My Body (Clapin)
20. Climax (Noé)

Årets usette: «Smerte og ære», «Transit»
Årets skuffelser: «Glass», «Star Wars: The Rise of Skywalker», «Us»
Årets omsette: «L’Atalante», «Nobody Knows», «Not Another Teen Movie»

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2019

Hopp rett til

Neste:  Pernilles topp 20, 2019»

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>