Årets beste filmer 2019

Pernilles topp 20, 2019

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2019

Hopp rett til

Neste:  Roskvas topp 20, 2019»

My heart’s like a house beat.

Det har blitt en slags tradisjon for meg å dekorere personlige eiendeler med motiver fra årets favorittfilm. I 2018 ble mobiltelefonen kledd med Call Me By Your Name-deksel, i år sitter jeg her med en pels- og paljettkledd Natalie Portman fra Vox Lux på samme enhet. Så enormt var Brady Corbets opus om popstjernen Celeste, at alt man ønsket seg i etterkant var en konsert med den fiktive artisten. Stjerneskuddet Raffey Cassidy og Portman puster liv i Celeste, og tar oss med på hennes turbulente reise fra tiden som ung og lovende, til et ruspreget og ulykkelig liv som berømt verdensstjerne. Til tross for at Celeste synger om at hun er en «private girl» og krever eierskap til eget liv, er realiteten langt fra sådan. Corbet viser oss skyggesiden av det glamorøse popstjernelivet så mange fantaserer om, og er ikke nådig i samfunnskritikken underveis. Ironisk nok er Celestes liv et slags mareritt jeg ikke vil våkne fra.

Øvrige ting å elske ved Vox Lux: Willem Dafoes alvorlige fortellerstemme. Europareise-montasje à la The Rules of Attraction. Kostymer fra både scene og musikkvideo. Raffey Cassidys versjon av Wrapped Up. Rulleteksten. Foto på 35mm. Scott Walkers djevelske originalmusikk. Christopher Abbott som journalist. Musikken fra Dawson’s Creek på walkman. Stacy Martins jeans. Natalie Portmans tårer og pekefinger-gestikulering. Jude Law i bakrus. Lang konsertfinale. «They wanted a show, I gave them a show.»

Filmprisene drysser over Todd PhillipsJoker, tegneserieadaptasjonen som har blitt et fenomen og løftet DC-universet opp fra kinokloakken. Vel hadde Wonder Woman glimt i øyet, men ingen tidligere DC-filmer er i nærheten av nivået til Joker. Phillips’ karakterstudie av verdens mest populære skurk er bekmørkt og sørgelig; radmagre Joaquin Phoenix portretterer tittelfigurens fysiske og psykiske lidelser med sinne, galskap og sårbarhet. Filmen har blitt stokkslått i flere runder på internett for å sympatisere med sin hovedperson, og det trekkes linjer til incels-debatten – ja, enkelte har gått så langt som å hevde at filmen er en potensiell fare for samfunnet (i hvilken grad internett- og populærkultur på en eller annen måte kan ha skadelig effekt på sitt publikum, og hvor grensene bør settes, er en debatt som ble forenklet, og ikke utdypet, av Jokers kritikere). Jeg ønsker å friskmelde Joker, et mesterverk av en psykologisk thriller, som tør å være drøy og ta sjanser med sin samfunnskritikk.

Grøssere kommer ofte med advarsler som en del av markedsføringen – se opp for å bli kvalm og kaste opp, kanskje vil du miste nattesøvnen for godt! Midsommar advarer imidlertid mot å ta med seg kjæresten inn i kinosalen – og dette er definitivt ikke filmen for skjøre forhold. Marerittet møter oss så å si umiddelbart, når heltinnen (spilt av fantastiske Florence Pugh) starter reisen med å miste hele familien sin. Som om ikke den hendelsen er grusom nok, blir hun med den liksom-sympatiske drittkjæresten sin på kompistur til Sverige, for å delta på feiringen av det underlige fenomenet midsommar. Svenskene fremstilles som overdrevent, ubehagelig vennlige fra første sekund, og den verste skrekken er at vi åpenbart blir sittende fast i klisteret. Den naive gjengen suggereres inn i dagevis med ritualer, «workshops» og dekkede langbord til stille måltider. Manusforfatter og regissør Ari Aster mestrer skrekk i dagslys på en helt særegen måte, og er allerede å regne som en av verdens mest spennende filmstemmer.

Med Once Upon A Time… in Hollywood er Quentin Tarantino i det nostalgiske hjørnet, og resultatet er både lekent og modent. Hans niende film tar oss tilbake til slutten av 60-tallet til et Hollywood i forandring. Påkjenningen det medfører for TV-stjernen Rick Dalton, og den mindre bekymrede stuntmannen hans, Cliff Booth, utgjør en kronjuvel av en komedie med Leonardo DiCaprio og Brad Pitt ved frontlinjen. Den øvrige rollebesetningen, den praktfulle tidskoloritten i scenografi, rekvisitter, kostymer og styling – en mer detaljorientert film skal man lete lenge etter. Once Upon A Time… in Hollywood har et noe seigere tempo enn regissørens tidligere fulltreffere, men akkurat idet man begynner å frykte fraværet av den folkekjære Tarantino-volden, smeller han til med et helvetes klimaks. Å, så gjevt!

Noah Baumbach klarer seg på egne bein når samboeren Greta Gerwig har hendene fulle med egne prosjekter – i alle fall denne gangen! Marriage Story bygger på Baumbachs tidligere ekteskapelige erfaringer, og Adam Driver og Scarlett Johansson er hærførere på hver sin side av slagmarken, og krig skal det bli. Baumbach har en penn for god dialog, og mye av både smerten og sårbarheten i denne skilsmissereisen føles ekte. Jeg lar meg ikke plage av karikerte og smått utroverdige biroller, da hovedpersonenes iherdige forsøk mot målstreken river og røsker meg sønder og sammen. Drivers fremførelse av Sondheims Being Alive mot filmens sluttparti, er et nydelig oppsummerende nummer, som føyer ham inn i den definitive rekken av klasseskuespillere.

Få ting er så tilfredsstillende som en innviklet historie som virkelig fungerer. Hvor alle vendinger og løse tråder blir forløst. Om spenningen holdes i et jevnt tempo og humoren er sylskarp i tillegg, da har man en fulltreffer. Applaus må gis til manusforfatter og regissør Rian Johnson, som med Knives Out beviser at han kan lage klassisk krim Agatha Christie verdig. Dette fikk meg til å tenke: hvor ofte får vi egentlig se skikkelig gode whodunit-fortellinger? Og hvor ofte ser man stenfjes Daniel Craig spille morsom? Knives Out var et ekte kinohøydepunkt helt på tampen av året.

Undertegnede har egentlig aldri vært noen utpreget fan av Rian Johnson, men filmografien hans er variert og han utmerker seg nå for meg som en regissør man må følge tettere. Med Knives Out er det kanskje særlig som manusforfatter han markerer seg; dette er en veldig intelligent skrevet film, som hverken mister fotfestet eller drar humoren til et idiotisk nivå. Jeg spår at Knives Out kan vokse seg også ved gjensyn, og kanskje har vi å gjøre med en fremtidig klassiker i sjangeren.

Man får som forventet med Gaspar Noé, og ofte litt ekstra. I Climax ser vi innledningsvis et oversiktsbilde av en tynnkledd kropp som sleper seg over et snølandskap, og vedkommende etterlater blodspor. Låta Trois Gymnopedies holder oss i en slags transe, som forsterker ubehaget i bildet. Hopp noen minutter frem, og et energisk dansekompani voguer seg gjennom hele Cerrones Supernature i et nedlagt skolebygg. Allerede herfra skjønner vi at handlingen ikke er så viktig, vi vet at alt skal gå til helvete, og vil bare se hvordan det skjer.

Støy, flakkende lys, sex, panikk, narkotisk tripping og grusomme dødsfall. I kjent Noé-ånd øker kaoset gradvis, og du kan bare glemme å få en pause fra det. Sammen med kameraet flyter vi gjennom mørklagte ganger og grelle fellesarealer, fra den ene hylende personen til den andre. Det er stygt, stilig og uutholdelig. Climax er årets fest i filmform, her er det bare å fylle sangria-glasset og underkaste seg galskapen.

All ære til Dag Johan Haugeruds Barn (som havnet på min 11. plass, som en av årets to beste norske filmer), men Håp traff en helt spesiell nerve hos meg. Maria Sødahls selvbiografiske drama er en tragedie og et mirakel i en og samme fortelling, som drar sitt publikum med på en emosjonell berg-og-dal-bane man sjeldent opplever i norsk film. Det tyngste loddet bæres utvilsomt av Andrea Bræin Hovig, som ikke bare har sitt sterkeste år i egen filmkarriere, hun gjør også sitt livs rolle som dødsdømte Anja i Håp.

Jeg må også gi honnør til filmens produksjonsdesigner Jørgen Stangebye Larsen, som har bygget og innredet settet fra bunnen av, og skapte et skikkelig hjem. Historien er på sett og vis uvirkelig, og mens situasjonen bygger seg opp til å innebære alt annet enn håp, føles det trygt for seeren å vite at regissøren selv har kommet levende ut av handlingen. Det er umulig å sette seg selv i Anjas posisjon, men et bunnsolid manus og praktfulle skuespillerprestasjoner gir et godt innblikk i en utenkelig situasjon.

Etter braksuksessen med Moonlight (2016), dannet det seg visse forventninger rundt Barry Jenkins‘ neste spillefilm. Og for meg ble faktisk If Beale Street Could Talk både hakket sterkere og nærere, som den såre kjærlighetshistorien den er. Satt til starten av 1970-tallet i New York møter vi et ungt par med en lovende fremtid, som får drømmene knust da han blir uskyldig dømt for voldtekt. Hun må kjempe for hans sak fra utsiden, og det føles som at de har hele verden mot seg.

Hovedrolleinnhaverne Stephan James og KiKi Layne var nye fjes for meg, og til tross for lite faktisk tid sammen på lerretet holder kjemien deres oss engasjert gjennom hele filmen. If Beale Street Could Talk kan se ut som “nok en” historie om en svart mann i den hvite manns verden, men først og fremst er dette en nydelig kjærlighetshistorie som utfordres av krenkelser og urettferdighet. Plusspoeng for fantastisk originalmusikk av Nicholas Britell, en av de hotteste unge filmkomponistene for tiden.

Hirokazu Kore-eda har det med å rykke i hele følelsesregisteret på de mest lavmælte måter. Gullpalme-vinneren Shoplifters har av mange blitt løftet frem som den japanske regissørens høydepunkt i karrieren, og hans definitivt mest rørende verk til nå. Sjeldent har vel påstanden «der det finnes hjerterom, er det husrom» hatt mer slagkraft, som når den forsømte jentungen Yuri blir tatt inn av den fattige familien Shibata, som fra før lever fra hånd til munn. Kore-eda har et særlig talent for å skildre familierelasjoner, og her utvider han dessuten begrepet og viser at familie ikke nødvendigvis defineres av blodslinjer. Shoplifters er like varm og fin som den er vond og urettferdig. Den forsterker vår tro på medmenneskelighet, men tar samtidig håpet fra deg. En fulltreffer!

11. Barn (Haugerud)
12. The Favourite (Lanthimos)
13. Us (Peele)
14. Minding the Gap (Liu)
15. Sorry We Missed You (Loach)
16. Making Waves: The Art of Cinematic Sound (Costin)
17. Her Smell (Ross Perry)
18. Tell Me Who I Am (Perkins)
19. Smerte og ære (Almodóvar)
20. Diego Maradona (Kapadia)

Tommel opp: «Burning», «Atlantique», «Koko-di Koko-da», «Honey Boy», «Temblores», «Portrett av en kvinne i flammer», «Mid90s», «Wildlife», «High-Life», «Skin», «The Hate U Give», «They Shall Not Grow Old», «Beautiful Boy», «Can You Ever Forgive Me?», «Psychobitch», «Mellom linjene», «The House That Jack Built», «Dolemite is my Name».

Helt ok: «Ad Astra», «Disco», «Velvet Buzzsaw», «Ben is Back», «The Art of Self-Defense», «I morgen danser vi», «Flukten fra Øst-Tyskland», «Blindspotting».

Tommel ned: «Doctor Sleep», «Judy», «Swingers», «Guest of Honor», «The Laundromat», «Seberg», «Den siste gentleman», «Green Book», «Vice».

Måtte den brenne i helvete for alltid: «Cats»

Årets beste på TV: «Succession» og «Euphoria».

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2019

Hopp rett til

Neste:  Roskvas topp 20, 2019»

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>