Årets beste filmer 2019

Roskvas topp 20, 2019

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2019

Hopp rett til

Neste:  Sveinungs topp 20, 2019»

Celeste – på latin den himmelske – blir hele USAs popprinsesse etter å ha framført en egenskrevet låt under minnestunden for sine avdøde klassekamerater. Trettenåringen var selv tilstede under den brutale skolemassakren (en av de mest fryktinngytende filmscenene jeg noensinne har sett), men slapp unna med en nakkeskade. Idet hun entrer scenen i det lille kapellet er millioner av blikk rettet mot henne fra den andre siden av tv-kameraene. Framføringen er enkel, men gripende, og Celeste blir umiddelbart et symbol på nasjonens sorg, men også på ungdommelig uskyld og framtidshåp. Hun plukkes raskt opp av en stjernemanager, og når andresingelen med den megetsigende tittelen Alive slippes, er suksessen et faktum.

Det finnes en sult i Celestes blikk og den er til stede fra første opptreden i kapellet. Hun vil bli sett, og hun vil vite hva de andre ser. Når vi møter henne igjen nesten tjue år senere, har sulten blitt til et utømmelig sluk. Som en kvinnelig Narcissus er hun i ferd med å sulte ihjel foran sitt eget speilbilde. Hun er fremdeles stjerne, men hun har tapt sitt uskyldsrene image i kjølvannet av en serie dop- og sexskandaler. Popstjernens æra går mot slutten i en kultur hvor alle kan – og vil – være ikoniske.

Vox Lux, skrevet av norske Mona Fastvold og regissør Brady Corbet selv, er et bistert portrett av et samfunn som har mistet kontakten med langsomhet, grundighet og kontemplasjon, et samfunn der det å uttrykke seg er ensbetydende med å ha et uttrykk. Et samfunn hvor tenkningen stagnerer i overskrifter og statusoppdateringer, og hvor traumatiserte barn blir gjort til idoler og hyllet for sin autentitiset i stedet for å bli skjermet, veiledet og lyttet til. Den første timen er et lite mesterverk.

Da jeg så Søstre i 2015, var det mitt første møte med japanske Hirokazu Kore-eda. Jeg husker først og fremst filmen som fredelig og ensom, og disse to ordene kan i grunnen også brukes til å beskrive undertonen i Shoplifters, regissørens Gullpalme-vinnende film fra 2018. Her blir vi kjent med en sammensatt forbryterfamilie som gjør det beste ut av det livet har disket opp med, og det er ikke så mye. Samtlige av dem har noe reservert og avmålt ved seg. I de vakre og sårbare, men lukkede ansiktene deres ser vi at livet har lært dem at man skal vokte seg vel. Visst kan de vise hengivenhet overfor hverandre, men det er en hengivenhet med like deler aktsomhet og tøffhet.

I den danske forfatteren Jonas Eikas roman Lageret. Huset. Marie. (2015), om en ung mann som jobber som nattevakt på et nonfood-lager og ellers fordriver dagene i et falleferdig kollektiv der tidligere beboere har dumpet møbler og ting de ikke lenger har bruk for, står det at «den følelse jeg har, når jeg kommer hjem fra Lageret, af at træde ind i tomrummet efter nogle andres liv. Der er så meget, vi har overtaget.» Nettopp fornemmelsen av å ha overtatt andres rester og avfall – emosjonelt så vel som materielt – for så å forsøke å skape seg et liv ut av dem, gjenfinner jeg i Shoplifters. Det er en nydelig og bedrøvelig film om å grave ut et liv og noe som ligner kjærlighet i en verden som har vist seg å ikke være til å stole på.

Barn skildrer en rekke mennesker som er på desperat jakt etter et pålitelig språk. Et språk de kan lene seg mot, forsvinne inn i eller beskytte seg bak. Omverdenen – og ikke minst dem selv – er fylt til randen av kaos og selvmotsigelser. Det rette navnet, det rette begrepet, skal nok få orden på alt sammen. Å definere blir en heltidsjobb.

Språket som verktøy og våpen, lommelykt og øyebind synes å løpe som en rød tråd gjennom Dag Johan Haugeruds kunstnerskap. I Barn blir tilskueren, på sedvanlig Haugerud-vis, transportert fra menneske til menneske på en sånn måte at både sympatien og oppgittheten ikke bare forflytter seg, men fordeles jevnt på persongalleriet, på tvers av sosiale skjikt og politiske sympatier. Barn er en film om det lille livet, men også om velferdsstaten Norge. Om fordeler og ulemper ved å leve i et sekulært demokrati der alle stemmer skal bli hørt og hvor sannhet er et relativt begrep med liten s. Jeg blir både motløs og glad i personene på en og samme tid. Jo, det er litt synd på menneskene.

«The House That Jack Built er en skrekkfilm, en svart komedie, en tordentale, en selvransakelse og et videoessay på en og samme tid. I prologen overværer vi en samtale mellom seriemorderen Jack (Matt Dillon) og det vi etter hvert forstår at er den romerske dikteren Vergil (Bruno Ganz) – den samme Vergil som skrev Æneiden for 2000 år siden og ledet Dante gjennom dødsriket 1300 år senere. Gjennom utvalgte tilbakeblikk på Jacks karriere – fem bestialske drap – diskuterer mennene forholdet mellom skjønnhet og forråtnelse, det hellige og det ødelagte, sannhet og ondskap.

I løpet av samtalen dukker det opp flere referanser og begreper som pirrer nysgjerrigheten og gir lyst til å «lese videre». Et av disse begrepene er ruinverdi. På bakgrunn av gammel gresk og romersk arkitektur og tidligere arkitekters byggteorier, foreslo naziarkitekt Albert Speer å konstruere Tysklands nye signalbygninger ved hjelp av både skjøre og solide materialer slik at de ville ta seg flott ut også som ruiner. Hitler elsket konseptet: I en fjern framtid kom ruinene av det tredje riket til å bli stående som monumenter over en storslått æra. Å bygge noe med tanke på hvordan det vil de ut den dagen det faller sammen, ødelegges, råtner: Noen av verdens mest berømte kunstverk har dette porøse ved seg. Noe ufullstendig eller vaklevorent eller halvt nedbrudt, som om mennesket trekkes mot formene som røper sin egen dødelighet og forgjengelighet. At det hellige først kommer til syne her, i ruinen.» (Utdrag fra min omtale av filmen.)

I en scene i Det ville pæretreet stopper hovedpersonen, den nyutdannede litteraturviteren Sinan, opp like nedenfor et beite. Ute på marken, på en høyde under et stort tre, ligger faren hans. Fra en av greinene hengger et tjukt rep, det er røket i enden og svaier sakte i vinden. Like etter reiser faren seg opp, og vi trekker pusten sammen med hovedpersonen: Så lever han fremdeles.

Det ville pæretreet er en fortelling fra stedet mellom underbevissthet og bevissthet, framtid og fortid, språk og materialitet. I dette rommet står tiden stille; den kan kan tøyes som et stykke gummi – strekkes i, innta nye former, bøyes inn mot seg selv – men den beveger seg ikke framover. Filmen skildrer en rekke av Sinans hjemkomster til barndommens småby i Tyrkia – etter å ha tatt eksamen, etter å ha utøvet verneplikten – og synes samtidig å utspille seg i et vakuum. For Sinan, så vel som familien hans, har frosset fast i ulike positurer det synes umulig å mykne opp i. I et pustberøvende billedspråk som leder tankene hen til Tarkovskij, skildrer Nuri Bilge Ceylan på subtilt vis hvordan det å leve i et samfunn preget av rigiditet og stor politisk uro gjør noe med individets sanselige fornemmelser av omgivelsene, så vel som av tiden.

Kanskje kan man si at Pedro Almodóvars Smerte og ære er en skildring av hvordan minnet, så vel som kunstens vesen, har to tilsynelatende motstridende funksjoner: På den ene siden vender vi oss mot minnene for å for å forstå – og i ytterste instans for å komme nærmere en sannhet om oss selv, om andre mennesker, om historien. Men å minnes kan også være en måte å gå utenom på – å drømme seg vekk, å konstruere sammenhenger, å flykte fra erkjennelsesmulighetene som kanskje bare finnes i nået og ikke i forestillingene om fortiden.

Salvador, hovedpersonen i Smerte og ære, er en deprimert regissør med store psykiske og fysiske smerter. For ham har det å skape vært en måte å gi livet mening på. Selv når han har framstilt tragiske skjebner, har kunstverkene vært fargesterke, pulserende og levende i kontrast til Salvadors langt mer stivnede og fargeløse tilværelse og livsfølelse. Det er bare på overflaten at kunsten og Salvadors liv siver over i hverandre som i en osmose. I virkeligheten er det snakk om en prosess der den ene kolben – kroppen, livet – langsomt tømmes mens den andre fylles med dyprød væske.

Nok en film av året som utforsker minnets og fantasiens muligheter til å forandre nåtiden. Once Upon a Time in Hollywood er en skildring av Hollywood i tiden fram mot Manson-drapene på slutten av sekstitallet, og oppleves som en kjærlig dagdrøm snarere enn en gjengivelse av en epoke, detalj- og referanserikdommen til tross. Her vises det til filmer som aldri ble laget, skuespillere som aldri levde og om historiske hendelser som aldri fant sted – i hvert fall ikke akkurat på den måten.

Quentin Tarantinos filmer gir ofte følelsen av å være laget av et bortskjemt barn på lekerommet, oppslukt av alle actionfigurene sine som han fører langs kanten på møblene mens han skriker og hoier og ler og lager lydeffekter bakerst i ganen. Av og til blir jeg revet med, men litt for ofte blir jeg sittende med armene i kors og vente på at han skal bli ferdig. Once Upon a Time in Hollywood har den samme barnlige kvaliteten ved seg og den samme naivistiske tilnærmingen til historien, men denne gangen oppleves det som en kvalitet snarere enn en svakhet. Filmen portretterer en tid, et miljø og en mennesketype i spagat mellom kreativitet og virkelighetsflukt, sannhetslengsel og løgnmakeri, transcendens og narcisissme. Dermed går form og innhold opp i en høyere enhet.

«Jeg elsket Olivier Assayas‘ forrige film, Personal Shopper (2016), som raust disket opp med både gjenferd og kjendisdrap, handlet om Maureen som mister tvillingbroren sin og som i månedene etter dødsfallet forsøker å kommunisere med ham fra «den andre siden». Det var derfor med en viss undring at jeg mottok følgende beskjed fra en venn: «Du må se Assayas’ nyeste. Den er veldig bra. Den handler om ebøker.» Ebøker?! Riktignok var gjenferdet i Personal Shopper en flittig bruker av sms, men likevel.

Selvfølgelig handler Mellom linjene like lite om ebøker som Personal Shopper handler om gjenferd. Også her dreier det seg om konflikten mellom behovet for å bevare eller være, og kravet om effektivisering, forandring og avkastning. Filmene stiller også spørsmål om hvorvidt det tilsynelatende irrasjonelle, langsomme og følelsesbaserte må oppskattes og vernes om hvis mennesket skal forbli et åndsvesen.» (Utdrag fra min omtale av filmen.)

Liten? Jeg? Langtifra. Jeg er akkurat stor nok. Fyller meg selv helt på langs og på tvers fra øverst til nederst. Inger Hagerups barneregle kunne stått som motto for Maria Sødahls korte, men betydelige filmografi. Langfilmdebuten Limbo (2010) imponerte med sin sobre eleganse, og etter film nummer to blir det desto klarere hvort stort talent Sødahl har for å lage dramafilmer som utspiller seg på små flater – i middelklassefamilier – og som benytter dette utgangspunktet til å undersøke psykologiske og sosiale prosesser.

Håp handler om Anja, en koreograf, mor og stemor som får kreftbudskapet servert på lille julaften. Filmen dreier seg om allmennmenneskelige temaer som sykdom og død og er uten tvil mest opptatt av hovedpersonenes tilstander, men Sødahl vet bedre enn å late som om måten å håndtere og naivigere i situasjonen på kan løsrives fra deres livsanskuelse og verdisett, som igjen er påvirket av den sosioøkonomiske klassen de tilhører. Her serveres vi verken middelklassekritikk servert med teskje eller på den annen side naiv blindhet overfor det faktum at våre oppfatninger om hva som er et meningsfullt liv og hvordan vi snakker om og forholder oss til døden har med bakgrunn å gjøre. Håp er noe så sjelden som en dramafilm som oppleves som allmenngyldig og spesifikk på en og samme tid, og den er dypt gripende.

«At det er mer spekulativt å oppslukes av en kropp i bevegelse framfor av en interessant tankerekke, er en innarbeidet forestilling som Abdellatif Kechiche på sitt beste makter å rokke ved. Til tross for at det gjerne er kvinnekropper kameraet dveler ved, deler jeg ikke opplevelsen av at disse kroppene skildres gjennom et siklende manneblikk. Snarere er det som om blikket tilhører en utenforstående som halvt frykter, halvt håper, å bli tatt inn i varmen. Blikket tilhører en som vet at verden kommer til å forandres hvis hen kommer for nær – som både vil og ikke vil.

Det er et blikk som transporterer en tilbake til slutten av barndommen og begynnelsen av ungdomstiden, til intime situasjoner hvor alt er berusende og nytt, men også farlig. Hele verden snus på hodet, jeg vil tilbake til et mer uskyldig liv, samtidig som jeg ikke kan gjøre annet enn å nagle blikket til lerretet, oppslukt og livredd.» (Utdrag fra min omtale av filmen.)

11. Portrett av en kvinne i flammer (Sciamma)
12. Joker (Phillips)
13. The Favourite (Lanthimos)
14. Climax (Noé)
15. Sorry We Missed You (Loach)
16. Amazing Grace (Elliot, Pollack)
17. Diego Maradona ­(Kapadia)
18. Tu mérites un amour (Herzi)
19. Atlantique (Diop)
20. I love you, now die: The commonwealth vs. Michelle Carter (Lee Carr)

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2019

Hopp rett til

Neste:  Sveinungs topp 20, 2019»

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>