Fjorårets desidert mest skjellsettende filmopplevelse var også en av mine første: James Bennings Stemple Pass, en film med en enestående tilstedeværelse og transformativ tankekraft. Filmen er i utgangspunktet en studie av et sosiopatisk sinn, med den såkalte «Unabomberen» som objekt. Gjennom rekonstruksjon av hans hytte/gjemmested oppe i de amerikanske fjellene, og opplesning av blant annet hans dagbøker, notater og manifest, får vi bivåne hans misnøye og frustrasjon, galskap og drapslyst, og blir nødt til å ta del i hans perspektiv. Dette kombineres med at filmen formmessig består av ei innstilling: Et ubevegelig utsnitt av området rundt dette bostedet, der bildeskjønn natur – avstumpa fjell, innbydende himmel og tjukk og fargeprektig skog – fanges av et statisk kamera, i takt med årstidene, og presenteres for oss som fire akter… bare avskjært av svart intet.
Som skrevet i min lengre omtale av filmen i starten av 2014, gjør dette at kinolerretet omtrent blir som en kunstinstallasjon, eller et bevegelig maleri, som setter seeren inn i det vi kan kalle en slags transeaktig meditasjon. Det blir ikke bare en øvelse i sanselighet og persepsjon, der øyeblikket er det som gjelder – oppmerksomhet og kontemplasjon der og da – men nærmest en surrealistisk seanse når dette møter den andre, og jævligere, sida av janusansiktet. Gjennom gravende refleksjoner rundt audiovisuelle relasjoner og insisterende bruk av stillhet, tvinges vi til å gå i møte med inntrykkene, tankene og den «henrivende terror», for å låne noen ord, som oppstår i sammenblandinga mellom vakkert og vondt, bilde og lyd, og det er en svært krevende opplevelse. Men også en som belønner deg ettertrykkelig for din årvåkenhet og tålmodighet. I det hele tatt er Stemple Pass en merkelig bastard av en film – et monstrøst mesterverk.
Sanselig og tankevekkende er også givende stikkord for Jonathan Glazers eksperimentelle og ekstraordinære Under the Skin; en film som verken handler særlig mye om Scarlett Johansson som mannejeger eller et romvesens reise rundt på en underlig klode, men mest av alt om hva det vil si å være menneske. Glazers kamera-øye ser og studerer, nærmest fetisjistisk eksaminerer menneskelighet fra et fremmed ståsted. Diverse kriker og kroker av vår eksistens (både i biologisk og sosiologisk forstand, anatomi og atferd er begge av analytisk interesse) settes under den berømte lupen og behandles på både forunderlig og foruroligende vis. Med fokus på blikket, kroppen og en opptatthet av figurer og former innen forskjellige rom, skapes en distinkt og virkningsfull visualitet og tone – glitrende geleida av Mica Levis suggererende, utenomjordiske soundtrack, som løfter verket fra spennende prosjekt til uforglemmelig filmkunst, av typen som kryper og kravler seg langt under huden på tilskueren… (Ordspill definitivt intendert.)
«And now for something completely different»… Én del stemningsfull spenningsfilm. Én del bitende, iskald satire. Miks inn litt psykose og perversitet. Og vips har du Gone Girl! Om ikke helt i klasse med verken Se7en (1995), Fight Club (1999) eller Zodiac (2007), klarer David Fincher her, gjennom sin mesterlige regi, å løfte et noe lettvint og kjipt materiale til en av de ekleste, mest elegante filmene 2014 har å tilby. Det er summen av filmatisk kreativitet og teft som gjør filmen. Ekspressiv scenografi, brilliant kinematografi og ekstremt effektiv klipping gir et stramt og spenstig formspråk. Et lunefullt lydspor dominert av de gradvis mer flersidige komposisjonene til Trent Reznor og Atticus Ross supplerer uhumskheten med all sin vilterhet. Presis skuespillerinstruksjon bidrar til å vise Batfleck fra sin beste side, som mannen som er mistenkt for å ha drept sin kone, og dra fram en nært sagt perfekt prestasjon fra Rosamund Pike, som kvinnen som mistenkes drept. Dette er smart og stilsikker filmskaping til gagns.
Når Jim Jarmusch lager off-beat vampyrkjærlighetshistorie må det bare bli bra, men at Only Lovers Left Alive skulle bli en smektende og bedårende drøm av en film var likevel en positiv overraskelse. Her er fargene, motivene og estetikken i førersetet på en ny, «modnere» Jarmusch-måte, selv om filmen er umiskjennelig Jarmusch mer generelt, der det romantiske, nostalgiske og poetiske skinner gjennom melodien – både når den er innom humor, tristesse og tilværelsens uutholdelige letthet. Tom Hiddleston og Tilda Swintons «Adam og Eva» får utfolde seg fritt innafor de maleriske komposisjonene, og er begge glimrende alene og i samspill. Med bravur og karisma framstiller de et evig ektepar av blodsugende kunstnersjeler som fyller hverdagen med å henge, konversere og menge seg i uendelige referanser til musikk, film, litteratur, kunst – et par du gjerne vil henge med selv! –, men som tidvis sliter med erkjennelsen om tapt fortid, en degenerert verden og dødens illusjon. Det å være vampyr er altså både på godt og vondt.
Klassisk narrativ film kan ikke gjøres mye bedre enn det James Gray gjør med fortellinga om den polske innvandreren Ewa og hennes erfaringer i et «mytisk» New York på 1920-tallet. Med sin «søkelyslignende» nærbildepoetikk fanger han Marion Cotillards ansikt, og utsøkte skuespill, i alle sine tenkelige nyanser, og formidler hennes følelsesliv i møte med håp, forelskelse, svik, synd og skam på en måte som skaper den mest bevegende rollefiguren jeg opplevde dette året. Gray viderefører her sitt affektive, emotive og «umoderne» formspråk fra We Own the Night (2007) og Two Lovers (2008) mot det samme fantastiske resultatet: en oppriktighet og medmenneskelighet som gir The Immigrant enorm intensitet, intimitet og en «god sentimentalitet», som formålstjenlig utfyller filmen som drama, som en klassisk tragedie.
Om Only Lovers Left Alive er en grønnøyd drøm, så er Claire Denis’ Bastards et skyggebelagt mareritt. Et mareritt som er minst like levende og engasjerende som enhver oneiristisk ode, i all sin mørke, skitne og djevelske prakt. Makt, penger, vold, seksuelt misbruk og død er alle delvise aktører i filmens «mysterium», det som gjerne kan beskrives som et helvete av begjær og besettelse dynka i utspekulert uro og usikkerhet. Verden er et forvirrende, fragmentarisk og rett og slett forjævlig sted når det filtreres gjennom Denis’ stemningssikre ekstremitet, og det gir grobunn for en usedvanlig ubehagelig filmopplevelse. Men filmen og filmopplevelsen er likevel god, den er så god… Du ønsker jo alltid å våkne fra marerittet, men når du våkner har du også vokst litt.
Så… Om de tre forrige filmene på denne lista er henholdsvis en drøm, en myte og et mareritt, så er Snowpiercer som en gjennomdesigna fantasi. Vi befinner oss i ei dystopisk framtid, der jorda er inne i ei ny istid og de overlevende restene av menneskeheten lever sammen inne i et klasseoppdelt tog. Bong Joon-ho, som med Memories of Murder (2003), The Host (2006) og Mother (2009) har vist seg som en av de mest spennende sjangerregissørene i vår samtid, har her tatt dette keitete premisset, adaptert fra en fransk grafisk roman, og gjort sin så langt beste film. I Snowpiercer tegner han nemlig opp et filmunivers som er så visuelt visjonært og har et så infernalsk driv, i alt sitt avsindige kaos og sin uperfekthet som fortellende film, at den stadig mer uvirkelige og utrolige reisen fra rom til rom gjennom toget blir et overveldende innblikk i alle de innovative uttrykksmulighetene som finnes innen et audiovisuelt rammeverk.
Med sin tredje spillefilm har Steve McQueen tatt steget til Hollywood og alle konvensjonene det tilsynelatende bringer med seg, men tar samtidig videre mange tendenser fra sine tidligere triumfer Hunger (2008) og Shame (2011). Avmålt, men uttrykksmessig særprega regi, som klart bærer McQueens uredde, viscerale signatur, skaper både nødvendig påvirkningskraft og spillerom for å la fortelling og rollefigurer stå mest sentralt. Dette er et smart valg som tillater skuespillere som Chiwetel Ejiofor, Lupita Nyong’o og Michael Fassbender å skinne i en svært smertefull filmhistorie om en manns møte med slaveriet i fortidas USA. 12 Years a Slave er brutal og grusom, men også håpefull og nådig, og er i det hele tatt en modig og mektig film.
Året som gikk ble også et hjertelig gjensyn med legenden Alejandro Jodorowsky, og jeg kunne ikke dy meg for å ta med hans «psykomagiske» The Dance of Reality på min liste. Filmen er som en slags terapeutisk «gjenopplevelse» av Jodorowskys eget liv, hans barndom og det som har vært med på å forme sølvreven; der han gjennom selvbevisst refleksjon og bearbeiding av egne minner, erfaringer og drømmer forsøker å helbrede sin «sjel». Slik sett er dette mer eller mindre en meditasjon rundt livet og den uunngåelige døden, men en som er satt i en ramme av allegori, metafor, fantasi, undring, humor og absurditet, og som opererer i Jodorowskys kjente og særegne form for surrealitet. Hans etterlengta comeback blir derfor en inderlig, genuin og vakker film, et regelrett prakteksemplar på skinnende surrealisme med et stort hjerte. (Mer i min omtale av filmen.)
Elsk eller hat den, men det er ingen tvil om at Darren Aronofskys Noah er et slående storverk av en film. Jeg må innrømme at jeg fort blir «fanboy» når det gjelder Aronofskys ambisjon og megalomani, men selv om filmen har falt litt i min anseelse siden første gangen jeg så den, og ikke klarer klatre opp til de forførende, stormfulle høydene som huser Requiem for a Dream (2000), The Fountain (2006) og Black Swan (2010), så er jeg ikke i tvil om at dette er et særs velgjort epos. Bildekomposisjonene er majestetiske, lyddesignet og montasjene upåklagelige, og ideene, sinnstilstandene og de moralske kvalene som Aronofsky lar brumme opp fra under overflaten unnskylder fint nok for meg filmens til tider overdådige pompøsitet og prektighet. Noah er enkelt sagt et «beautiful mess», og det er noe jeg setter stor pris på.
11. Boyhood (Linklater)
12. The Wolf of Wall Street (Scorsese)
13. Nymphomaniac: Vol. 1 & 2 (von Trier)
14. A Touch of Sin (Jia Zhangke)
15. To dager, en natt (Dardenne-brødrene)
16. Night Moves (Reichardt)
17. The Grand Budapest Hotel (Anderson)
18. Turist (Östlund)
19. Edge of Tomorrow (Liman)
20 – 1. Gjenforeningen (Odell)
20 – 2. Ida (Pawlikowski)
20 – 3. Blind (Vogt)
Filmen som hadde vært med… om jeg fikk sett den: Adieu au Langage (Godard)
5 smakfulle godbiter – som kanskje hadde fortjent plass:
Sorg og glede (Malmros)
Like Father Like Son (Koreeda)
Locke (Knight)
Tom à la Ferme (Dolan)
Guardians of the Galaxy (Gunn)
5 slag under beltestedet – som jeg nekter å bøye meg for:
Carrie (Peirce)
Moebius (Kim)
Rigor Mortis (Mak)
47 Ronin (Rinsch)
Oldboy (Lee)