"Moebius"

Omtale

Moebius: Kim Ki-duks ode til grotesk erotisisme

Avkutta peniser overalt. Ødipuskomplekset som vrengt gjennom ei kvalmende galle av avskyelig abnormal seksualitet. Gruppevoldtekt minus penis. Knivstikksorgasme. Stein brukt til seksuell selvskading. Faen. Penistransplantasjon. Dette er sjukt – og egentlig ganske kjedelig. La meg få fred. Nei? Kim Ki-duk nekta svare på dette tenkte ropet om hjelp, og alt ble bare enda verre derfra – men la oss starte fra begynnelsen.

Det føles håpløst å skulle snakke om denne filmen uten å si noe om alt det makabre som skjer, så jeg velger heller å oppsummere store deler av handlingsforløpet i neste avsnitt. Dette er din advarsel… Spoilers be damned!

Galskapen i Moebius åpner med at Mor (Lee Eun-woo) avslører at Far (Cho Jae-hyun) har en affære og en slåsskamp starter, mens Sønn (Seo Young-ju) ser på. Snart tar Mor valget om å kutte av Fars penis, men mislykkes, så hun kutter i stedet av sønnens penis, spiser den, og løper så av sted. Dette er en stor skam for Far, som går frivillig til verks med å få kutta av sin penis, sånn at han kan gi den til sønnen. Samtidig har Sønn lært seg å leve uten penis, noe han beviser ved å delta i en gruppevoldtekt av Fars elskerinne (Lee Eun-woo her også!), som fører til at disse to innleder et kjærlighetsforhold, der han også lærer at kniver kan bidra til nytelse. Far oppdager også nye ting – med hjelp fra Google – først og fremst at steiner kan brukes som seksuelle redskap, noe som forsterker tanken om at han strengt tatt ikke trenger en penis. Penisbyttet har akkurat skjedd når Mor kommer tilbake, og med Fars penis har Sønn nå lyst til å knulle Mor – eller var det egentlig omvendt? Uansett, forviklingene forvikles ytterligere, før galskapen avsluttes med et nytt voldtektsforsøk, mord og selvmord, og… (ja, du gjetta rett!) nok en avkutta – denne gangen avskutt – penis.

"Moebius"

Med dette «referatet» som utgangspunkt høres kanskje Moebius ut som en unik film. Det er den dessverre ikke. Alt er gjort før, og gjort bedre. Kim Ki-duk, som både kan beskrives som provokatør og enfant terrible, har selv gjort lignende ting i store deler av karrieren, sist med horrible Pietà (2012). Begge er prega av grelle, glorete digitalbilder som ikke makter å fortelle en historie på noen slags interessant måte, og regelrett erstatter originalitet og kreativitet med sjokkvold og ekstremseksualitet. Motiv og tematikk er heller ikke langt fra normen. Allerede fra sine tidlige filmer Crocodile (1996) og Birdcage Inn (1998) har Kim latt vold og sex gå hånd i hånd – med mord, selvmord, prostitusjon, voldtekt, mishandling og incest tilført miksen titt og ofte videre i filmografien. The Isle (2000) er best kjent som «fiskekrok-i-vagina-filmen»; Bad Guy (2001) blander seksuelt slaveri med svensk salmesang; og vi får et nært møte med en blodig orgasme i The Bow (2005).

Når det er sagt, har det ofte også vært ei form for filmatisk innovasjon involvert, men det har nærmest vært ikke-eksisterende i løpet av det siste tiåret og de seks fiksjonsfilmene han har gjort siden den gang. Faktisk oppleves det omtrent som kognitiv dissonans at Kim Ki-duk er mannen bak sindige og milde Spring, Summer, Fall, Winter… and Spring (2003), og elegante og evokative 3-Iron (2004), og det gjør meg trist at det ser ut til at han aldri vil lage noe så mesterlig igjen.

Det er nemlig ingenting som er briljant over Moebius. Provokasjonen provoserer ikke. Ei heller er filmen overraskende eller sjokkerende. Fortellinga er intetsigende og uinteressant, svært lite morsom til å være «svart komedie», uengasjerende som «kammerdrama», og det er ingen enkel sak å finne noen mening eller et slags budskap midt oppi alt dens maniske, bisarre bråk. Hva vil Kim Ki-duk med filmen? Leke med gresk tragedie i nye freudianske og sadomasochistiske klær? Gjøre en undersøkelse av det ekstreme; av perversitet, irrasjonalitet og galskap? Er det en kommentar til samfunnets uregjerlige sexfiksering og besettelse med seksualitet? Kanskje et satirisk angrep på det moderne borgerskapet? Eller – med tanke på at Buddha-statuetter dukker opp støtt og stadig – vil han si noe om religion? Synd, skam og seksualmoral? Tittelen gir oss muligens en pekepinn: Möbius-stripa som… den genetiske og kroppslige forbindelsen mellom mor, far og sønn? Sex og vold i endeløshet? Dette tror jeg han bare veit selv. Mye kan nok tolkes inn i Moebius, men jeg orker egentlig ikke, for den gjør seg ikke fortjent til det.

"Moebius"

Denne leitinga etter mening vekkes nemlig av en mangel på filmisk interesse. Filmen er rett og slett ikke godt fortalt og det er lite som er spennende over stilen. Eksperimentet med ikke å ha dialog i filmen – den eneste lyden er stønn og skrik forårsaka av glede og smerte, og noe musikk – er smått interessant i starten, men går fort over til å bli tamt. Digitalestetikken gjør generelt sett lite ut av seg, kameraarbeidet er stølt, og det klippes fort og ofte uten at dette gir energi eller en slags urytmisk kraft til uttrykket. I det hele tatt sliter filmen med å skape varige filmatiske inntrykk, og til og med den store forkjærligheten for nærbildet som finnes her blir etter hvert mer til forkleinelse enn forsterking av en mer forførerisk kvalitet.

Det er dette som skader Moebius mest. Om den seksualiserte volden – eller heller voldelige seksualiteten – og den intense irrasjonaliteten som raser rundt i filmen hadde hatt en sterkere sanselighet, en estetisk-erotisk merverdi, tror jeg nok opplevelsen hadde vært annerledes. Her snakker jeg om erotikk som form, for å skape det den franske teoretikeren og filmskaperen Ado Kyrou ga navnet erotisisme, noe som både kan knyttes til det tematiske og formmessige, men alltid vil bidra til en lyrisk «feeling» helhetlig sett.

Kim Ki-duk virker å ville formidle en slik grotesk erotisisme. Nærbilde etter nærbilde dveler ved og rammer inn ansikt; blikk, reaksjoner, og går også fetisjistisk tettere mot øyne, lepper, og munn. Utsnitt fokuserer på en kniv i hånda, en stein som gnikkes mot foten, og en finger som stikkes opp et visst sted. Og dette sammenstilles selvsagt. En scene mellom Sønn og Elskerinne er et godt eksempel på det. De sitter ansikt til ansikt, han stikker en kniv inn i skulderen, hun tar fram brystene sine, og fram til orgasme serveres vi sammenklipte nærbilder av ansiktene; av hennes munn når hun stønner og biter seg i leppa, av den «deilige» smerten i øynene hans og svetten som renner nedover pannebrasken. Og kroppene: et bryst som blir grepet, ei hånd som sniker seg ned i skrittet, og kniven som rikkes fram og tilbake i skulderen.

Det er et utall av lignende øyeblikk i filmen, men alt gjøres så tunghendt, overdrevent og karikert, så taktløst og teatralsk, at den forsøksvis groteske erotisismen både blir ufunksjonell og ufullendt. Det blir aldri erotisk, ikke engang på en ekkel måte, og lyrisk effekt forblir alltid fraværende. Alt er stemningstomt, følelsesløst, og bildene virker irrelevante. Opplevelsen blir deretter, og for meg førte det til at dette sammensuriet falt sammen som film.

Alt i alt oppleves Moebius som bortkasta – som en skivebom. Sjokket og sensasjonen blir aldri noe jeg får spesielt sansen for, og som en slags provokativ og grotesk ode til erotisisme og seksualitet blir den for lettvint og ufilmatisk. Gi meg din Buñuel, Polanski, Cronenberg, Aronofsky, til og med din von Trier, som alle gjør dette uendelig mye bedre, så kan du beholde Kim Ki-duk – i alle fall om han vil fortsette å lage makkverk som Moebius.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 4 kommentarer

  1. Peter Johnson sier:

    And the fact that a.o. the selectors at the Toronto festival is of a completely different opinion, is of course irrelevant in the mind of the commentator – who knows it all!

  2. Mads Outzen sier:

    Hi Peter,

    I wouldn’t say the fact that the film was selected for Toronto is irrelevant in a general sense, but I don’t really see why or how it should impact how I view the film either. Kim’s last film, Pietà, won the Golden Lion in Venice, but that does not change how I feel about it, I still find it quite poor and uninteresting. The key word is of course one you have mentioned yourself, “opinion”, which is paramount if you’re going to write about your own subjective encounters with art. Moebius did not work for me at all, and I didn’t think it was a good film. That’s my opinion, not any attempt to “know it all”, which I would think is clear from the text, and I appreciate and accept that others will have different opinions. That goes for any film or work of art, really, does it not? So, you’re certainly welcome to disagree with me, just as I would hope I would be allowed to disagree with those who think this is a great film. Different strokes for different folks, etc, no? All the best.

    M.

  3. André T sier:

    De siste filmene til Kim Ki-duk har vært helt forferdelige, på alle måter. At Pièta kunne vinne Gulløven i Venezia er et mysterium av dimensjoner. Her må juryformann Michael Mann ha ønsket å provosere. Arirang gadd jeg aldri å se, og jeg vil neppe betale for å få med meg Moebius heller. Hvor har det blitt av mannen som laget den fantastiske Bin-jip? Slik jeg har skjønt det har jo Kim slitt med sitt de siste årene, men det får da være grenser for hva som skal legges på den regninga.

  4. Pernille sier:

    En sann glede når noen nærmest siterer mine egne tanker. Makkverk indeed, en ubehagelig OG kjedelig filmopplevelse. En film som for eksempel Irreversible er ubehagelig og kan i værste fall gjøre deg uvell, men den holder seg hvertfall interessant sammen med det forferdelige. Dette her var bare en sånn “ok, kan jeg forlate kinosalen nå?”-opplevelse for meg. Æsj.

    Noe av det mest skuffende var at det ikke en gang var estetisk flott. Glorete Days of our lives-lyssetting og amatørutsnitt hele veien. Noe ga meg inntrykk av å ha mobilkamerakvalitet også, men dette var vel kanskje meningen? Jeg blir helt lamslått av all den rosen filmen høster på rottentomatoes. Jeg forstår ikke hvordan den har banet seg inn i hjerterota på så mange kritikere. Jeg har lenge lurt på hva søren det er jeg har oversett her, men fint å se at flere reagerte på en, eh, menneskelig (?) måte..

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>