Med et utømmelig lager av populære lisenser har leketøysfirmaet LEGO øst ut en endeløs flom av mer eller mindre inspirerte filmer, apper, spill, klær, blader og bøker det siste tiåret. Men i motsetning til mange av sine forløpere, klarer den animerte kinofilmen de slapp i år – The Lego Movie – å heve seg betydelig over sin egen ufravikelig kommersielle natur, og skinner som en av de beste barne- og familiefilmene på lenge. En av de mest åpenbare genistrekene i The Lego Movie er hvordan man heldigitalt har klart å gjenskape den herlige følelsen av at det faktisk er ekte legobrikker og -byggverk man ser, animert med autentisk stop-motion, hakkete lav framerate og sjarmerende skjønnhetsfeil. Borte er den glatte og heldigitale CGI-følelsen fra tidligere Lego-animasjoner. Ja, hadde det ikke vært for at flere sekvenser inneholder hundretusenvis av brikker i individuell bevegelse, kan man innimellom la seg friste til å tro at man ser på en god gammeldags, vaskeekte amatørfilm av samme sort som har blitt lagd av legofantaster i de tusen hjem i flere tiår (og som nå florerer i stadig mer avanserte varianter på YouTube).
Men ikke minst: The Lego Movie vil ikke bare promotere produkter, den handler også om noe. Ikke bare får vi servert et frydefullt og oppfinnsomt eventyr, en passende mengde obligatoriske popkulturelle referanser, vitser for både store og små, og en salig dose brikkefetisjisme, men Lego har for første gang (meg bekjent) prestert å skape en gripende rammefortelling med såpass mye sjel, nostalgi, barnlig glede og underfundighet at det tidvis nærmer seg Pixar-nivå, Toy Story-style. Dette er ikke (bare) en reklamefilm og et filmteknisk vidunder, det er en glitrende god film.
Om jeg har noen favorittsjanger, så må det vel være noe slikt som dette: Episk og ambisiøs science fiction som forbløffer og begeistrer, men samtidig utfordrer med filosofisk, metafysisk og vitenskapelig spekulasjon. Interstellar strekker seg ivrig og målbevisst mot en plass der oppe i stjernene, med en selvbevisst intensjon om å skinne blant et knippe mesterverk i evig kretsløp rundt supernovaen 2001: En romodyssé (1968). Det klaffer ikke helt 100%, men for min del blir takknemligheten over at noen i det hele tatt våger seg ut på slike prosjekter så stor at det blir lettere å se mellom fingrene på skjønnhetsfeil og én og annen klønete scene.
Boyhood er en meditasjon over meget, men ikke minst over tiden som fenomen: en serie små og store øyeblikk som glir over i hverandre, der ingen føles mer eller mindre viktige enn andre – i det minste ikke der og da, i øyeblikket… og hvem kan hevde å noensinne ha erfart annet enn øyeblikket, her og nå? Boyhood spenner over nesten tre timer, og hovedpersonene blir gradvis eldre fra scene til scene. Tiden går, uten kapittelinndelinger, nådeløst og uunngåelig, med latter og tårer, visdom og dårskap. Den helt store dramatikken uteblir, og før vi egentlig rekker å reflektere over det hele er det over. That’s life.
Universet som tog, ja. Som en slags koreansk variant av The Matrix sitter allegoriene løst i Snowpiercer, en småpretensiøs og helsprø film med imponerende mengder spektakulær galskap, dystopisk dypsinn og oppfinnsomhet. Våre helter starter på laveste nivå, i de bakre godsvognene, og kjemper seg frem gjennom helvetes syv porter, vogner fulle av bestialske absurditeter, hedonistiske distraksjoner og desperasjon, til de når det forjettede lokomotivet der Uroboros-slangetoget til slutt avslører sitt sanne ansikt. Det er brutalt og mørksindig, kaotisk og underholdende, og jeg må innrømme at jeg før dette ikke helt har tatt regissør Bong Joon-Ho på alvor.
Jappekultur og en karikert (?) finansverden danner det tidskolorerte bakteppet for Martin Scorseses siste epos om maktbegjær, griskhet og vulgære eksesser. Det er aldri et kjedelig øyeblikk i The Wolf of Wall Street: en intens og tragikomisk film, med drivende voiceover-montasjer og et frenetisk tempo som aldri gir slipp. Kjernefortellingen her har vi vel strengt tatt sett en del ganger før (ikke minst fra Scorsese selv), men for en tur det er!
Alexander Paynes Nebraska er en nedtonet historie om en alkoholisert og forvirret gammel manns reise gjennom den amerikanske midtvesten, og samtidig sin egen fortid, ledsaget av sin overbærende sønn. Bruce Dern gjør en strålende hovedrolle som Woody, og det mest annet klaffer også i det som fort blir en road movie inn i fortiden, og en studie av desillusjonerte småbyliv og knuste amerikanske drømmer. Melankolien og resignasjonen understrekes av filmens vakre sort-hvitt-foto, men balanseres hårfint av velporsjonert humor og mellommenneskelig varme.
Ole Giæver blottleger både seg selv og det moderne familiemennesket med pinlig treffsikre observasjoner i denne store lille filmen. Det er mye å le av her, en frisk og freidig stil å glede seg over, og en upretensiøs bruk av indre monolog som jeg frykter er mer autentisk banal enn de fleste av oss nok vil ønske å innrømme. På overflaten et mannsportrett, ja, men det ligger desidert noe mer kjønnsnøytralt og allmendiagnostisk i Mot naturen.
Tom Cruise er den prototypiske actionhelten som rir igjen, igjen og igjen, og passer perfekt inn i denne futuristiske actionperlen der tiden går i sirkler og tvinger hovedpersonene til å stirre evigheten i hvitøyet. Premisset er høytsvevende (en slags salat av Groundhog Day, Source Code og Saving Private Ryan), men filmen klarer på merksnodig vis å virke noenlunde plausibel innenfor sine selvforsynte spilleregler. Edge of Tomorrow er nok ingen tidløs klassiker, men såpass sprudlende, adrenalinfylt og oppfinnsom at jeg allerede gleder meg til å se den igjen. Og igjen.
Til å tematisere (blant annet) kjedsomhet, er Eskil Vogts debutfilm forbløffende lite kjedelig. Essayistisk og en anelse myopisk, kanskje, men kjedelig!? Tvert imot, her sprudler det over av kreative ideer, eksistensialistisk utforskertvang, og en skarphet i filmspråket som tviholder og overrasker. Blind ser mye.
Ida handler om noe konkret i sin fortelling, men som så mange andre lar jeg meg først og fremst rive med av det minimalistiske vakre fotoarbeidet. Marginaliserte mennesker prøver å finne sin plass i den store sammenhengen, glimrende formidlet i påfallende komponerte bilder der hovedfigurene såvidt klarer å kjempe seg inn i utsnittene.
11. Into the Mind (Mossop / Crosland)
12. Gone Girl (Fincher)
13. Nymphomaniac Vol I + II (von Trier)
14. Lucy (Besson)
15. All is Lost (Chandor)
16. Godzilla (Edwards)
17. Opprørske Oldemødre (Bustnes)*
18. Guardians of the Galaxy (Gunn)
19. The Zero Theorem (Gilliam)
20. The Grand Budapest Hotel (Anderson)
* For ordens skyld bør jeg informere leseren om at jeg er venn og kollega av regissør Håvard Bustnes, og har vært perifert involvert i produksjonen av filmen (til tross for det endte jeg opp med å like den svært godt).
Årets skuffelse: Dawn of the Planet of the Apes
OK, en liten innrømmelse: sannheten er at som kjernefamilist har jeg rett og slett ikke klart å komme meg så mye på kino som jeg hadde håpet i 2014. Jeg har knapt nok sett 20 filmer, så for min del er nok basisutvalget i grunnlaget for denne listeøvelsen i smaleste laget. Derimot har jeg sittet mye og kopet på TV-serier på kveldene, så jeg kan kompensere litt ved å slenge med et par anbefalinger i den retningen her på tampen.
Årets feteste TV-serie: Halt and Catch Fire
Andre seriefavoritter fra 2014: The Newsroom (sesong 3), Ray Donovan (sesong 2), Olive Kitteridge, True Detective, Homeland (sesong 3), Africa