Fjorårets uomtvistelige høydepunkt kom allerede i januar. Så mye som jeg setter pris på filmer med litt motstand og rusk i forgasseren, savnet jeg likevel en som kunne matche Martin Scorseses erfarne fortelleteft fra tidlig på året. Noen ganger er det godt å bare være hjemme hos en trygg voksen.
Skjønt, «trygg» og «voksen»? Ikke akkurat adjektiver som kler The Wolf of Wall Street, som snarere er drapert i dollarsedler, dop og gutteaktige frekkheter. Vi får se det utenfra, blir lokket inn, rister på hodet i avsky og elsker det. Filmen viser at Scorsese fortsatt har stålkontroll på filmmediet, men The Wolf of Wall Street er samtidig the grand old mans mest fyrrige film siden 1990-tallet. Leonardo DiCaprio gjør kanskje sin livs rolle som aksjemegleren Jordan Belfort, flankert av en hysterisk god Jonah Hill og et kobbel andre gode birolleskuespillere. (Her er min lengre omtale av filmen.)
Céline Sciammas tredje spillefilm er kanskje ikke like helstøpt som hennes to forrige, men er etter mitt syn hennes rikeste verk til nå. Girlhood fascinerer både som visuell kunst, sosiologisk skildring og kjønnspolitisk innlegg. Sciamma har selv kalt filmen «en klassisk coming of age-fortelling», men filmen om Marieme (spilt av debutant Karidja Touré) og hennes identitetssøken oppleves som forfriskende i sin sjanger. Vennskapet mellom Marieme og den nye jentegjengen er gripende skildret, og gjennom et Bresson-aktig fokus på ritualer, bevegelser og objekter, tilfører Sciamma det sosiale rollespillet en filmatisk åndelighet. Hun benytter seg av utsøkte fargekombinasjoner og utsnitt med mye luft for å fremheve menneskenes plass i rommet. I andre sekvenser lar hun kameraet studere for eksempel dans uten å seksualisere eller fortolke; bevegelsenes verdi ligger i bevegelsene i seg selv, ofte isoleres de fra resten av filmen som frigjørende pauser. Para Ones elektro-soundtrack er blant årets beste.
Jo flere James Gray-filmer man ser, jo større blir behovet for å sette ord på hva som gjør ham så spesiell, siden håndverket er så solid og disiplinert – ja, tilsynelatende ganske strømlinjeformet. Mye handler om måten Gray virkelig dyrker det klassiske på, og hans evne til å formidle store, tidløse følelser gjennom et formspråk som kan oppleves som nostalgisk. The Immigrant er et høytidelig melodrama, sepiafarget som var den en forgangen storfilm av Coppola eller Bertolucci, dratt ned til en blygere tilstand på bakkeplan. Vi kan gå enda lenger tilbake, til antikken, for filmen er også en gresk tragedie, lagt til immigrasjonstidens New York. Marion Cotillard fremstilles som en madonnaskikkelse i hovedrollen som polsk innvandrer, som forsøker å holde på sin moral og dydighet i kampen for å redde sin syke søster. Med ømhet for både henne og beilerne Bruno (Joaquin Phoenix) og Emil (Jeremy Renner) skildrer Gray deres indre kamper, men også menneskets iboende skjønnhet og ønske om å gjøre godt.
I The Girl with the Dragon Tattoo synes jeg David Fincher perfeksjonerte stilen sin hakket for mye — som en rutinert lastebilsjåfør som leverer varene feilfritt og fort, uten å risikere å havne på felgen. Gone Girl slekter mye på hans forrige film i uttrykket, men her er bildene mer betydningsfulle, og fortellingen mer utfordrende og risikabel. Fincher oppgraderer en nokså middelmådig roman til en elegant satire der både søppellukten og klokskapen blir mer fremtredende; kynisk leker han seg med etablerte kjønnsfremstillinger og mediekultur, hjulpet av perfekt castede Ben Affleck og Rosamund Pike i hovedrollene. Trent Reznor og Atticus Ross‘ soundtrack passer handlingsforløpet som hånd i hanske, og kommer særlig til sin rett i Gone Girls mest intense og nakkehårsreisende sekvens.
Det går lenger og lenger mellom dem; de store og alvorstunge filmverkene som iherdig arbeider seg nærmere en klarhet om livet. Vintersøvn kan beskrives som et litterært drama av «den gamle skolen», men den er også underholdende – slik en Tarkovskij-film er underholdende, lik en pirrende visdomsgåte som hvisker «pakk meg opp». Hvem er de egentlig, disse menneskene i Ceylans ibsenske lokalsamfunn? Hva representerer de? Hva kan de fortelle oss, gjennom seg selv og sine roller? Vintersøvn er eksemplarisk fotografert og innredet – noen Tarkovskij-visualitet er ikke å spore her. Fokuset er bestemt rettet mot menneskene og deres snakk, og det er tilstrekkelig i de drøye tre timene.
Så var det Jim Jarmusch, da, elsket og hatet i 30 år. For noen en pretensiøs New York-bohem, for andre et kunstnerisk geni. Jeg har ikke sett Neil Young-dokumentaren, men liker samtlige av hans øvrige filmer, og kunne med glede konstatere at vampyrvarianten Only Lovers Left Alive ikke var noe unntak. Filmen er estetisert til fingerspissene, og muligens Jarmuschs vakreste fargefilm til nå. Only Lovers Left Alive er også interessant i sin utforskning av evig liv og kulturhistorie, og har overraskende rørende rollefigurer – til Jarmusch og blodsugere å være. (Her er min lengre omtale.)
En film kan gi et friskt blikk på noe, et helt nytt perspektiv, og i Under the Skin ser vi verden gjennom utenomjordiske øyne. Skapningen er formet som en kvinneskikkelse, spilt av Scarlett Johansson, som nysgjerrig, men målrettet tilnærmer seg menn og lokker dem inn i et surrealistisk badebasseng. Jonathan Glazers «comeback» er unikt i sin filmiske form, som gjør det vanskelig å sammenligne filmen med noe annet. Under the Skin tematiserer kjønn, kropp og eksistens på kryptisk nivå, hvilket gjør filmen levedyktig som samtale- og tankeemne. Men det er de suggererende stemningene, manet frem gjennom ekspressiv lyd- og bildebruk, som gjør den til en besnærende filmopplevelse.
Nas‘ debutalbum står fjellstøtt som en klassiker innenfor både hip hop-sjangeren og populærmusikken mer generelt. Den ubetingede statusen platen har fått deles av kun et fåtall andre rap-utgivelser. «Illmatic» (1994) er også blant mine egne favoritter, i mengden av rap-album som ligger hjertet nært, og da det ble klart at det skulle komme en film om platens tilblivelse, var forventningene mine store. Nas: Time is Illmatic kunne lett blitt en skrytete reklamefilm for det kanoniserte albumet, men gir i stedet et interessant innblikk i Nas’ liv, og prosessen frem mot debutplaten. Dokumentaren beveger seg også innom sosiale forhold og hip hop-kultur i New York på tidspunktet da albumet kom, og plasserer «Illmatic» i en større sammenheng, uten å sette selve verket i skyggen.
Xavier Dolans siste film er like høylytt og impulsiv som rollefiguren Steve (Antoine-Olivier Pilon), som vender tilbake til et liv med moren Die (Anne Dorval) etter å ha levd institusjonalisert på grunn av aggressiv ADHD. Enkelte av Dolans emosjonelt ladde grep blir for billige til at jeg godtar dem, men som fantastic damage er Mamma for det meste et oppkomme av lekkert visualiserte episoder fra et broket mor/sønn-forhold. Samspillet mellom Pilon, Dorval og jokeren Suzanne Clément som naboen Kyla er rørende i sin realistiske oppriktighet, intimsonebrytende i Dolans stiliserte 1:1-format.
Av Cronenberg-filmene jeg har sett må Maps to the Stars være den morsomste, men humoren er av det ondsinnede slaget, der latteren ledsages av sure oppstøt. Cronenbergs Hollywood er sterilt, gjennomboret av uflatterende dagslys, der overfladiske karakterer er fanget i en drøm — den eneste virkeligheten de kjenner. Maps to the Stars er harselerende, men Cronenberg rydder plass til rollefigurene, som i sin egosentrisme er sårt søkende etter forsoning. Mørke familieforhold og innslag av spøkelser gir filmen et snev av gotisk eventyr; en såpeopera-dunstende mystikk som omkranser de famlende personlighetene.
***
«Populærkulturen har omfavnet et begrep den en gang skydde: 2014 var året «alle» ble feminister,» kunne man lese mot slutten av året i en DN-artikkel. Feminismedebatten var fremtredende i norsk media i fjor, spredt over et bredt spekter av innfallsvinkler – men med skuffende få diskusjoner om film. Hvor ble det av den store Nymphomaniac-debatten? Ingen brydde seg om kvinnefremstillingen i Gone Girl. Samtidig: ser jeg på mine egne favorittfilmer fra i fjor, florerer det av gode og interessante kvinneroller. Få kontroverser å spore. Lite å kritisere.
Sin City: A Dame to Kill For er et unntak. Mange avfeide filmen som en oppfølger som kom for sent; tiden var ute for det selvhøytidelige tegneserieuniverset til Frank Miller. Det er kanskje sant, men A Dame to Kill For er både visuelt oppfinnsom og ekstremt underholdende, og nesten forfriskende i sin ignoranse overfor hva som var «kult» eller tidsriktig i 2014. Det inkluderer dessverre kvinnefremstillingen, som balanserer på grensen til misogyni – kvinnene i Sin City er som designet for et stereotypisk seksuelt, mannlig blikk. Det gir en avsmak som gjør at jeg ikke helt klarer å anerkjenne filmen, men avsmaken handler også om meg selv; slik jeg misliker den, forføres jeg også av estetikken i filmen. Å ikke innrømme dét, og heller bare moralisere, ville gjøre meg til en hykler. Estetikken dyrkes frem gjennom kvinnene i Sin City, på samme måte som den livnærer seg av de karikerte mannsskikkelsene – i tillegg utnyttes monokrome nyanser og hyperstilisert vold.
Sin City: A Dame to Kill For er problematisk på et overordnet nivå, men den er også personlig utfordrende, for filmelskere – særlig mannlige – som forsøker å dysse ned smakspreferanser samfunnet opplever som umoderne. Filmen er ikke vulgær på den «riktige» måten, den er bare smakløs. Noe i meg setter pris på det, slik jeg setter pris på en pose med paprikachips.
*
11. The Grand Budapest Hotel (Anderson)
12. Gjenforeningen (Odell)
13. Sorg og glede (Malmros)
14. Snowpiercer (Joon-Ho)
15. To dager, en natt (Dardenne)
16. 12 Years a Slave (McQueen)
17. Nymphomaniac: Volume 1&2 (Von Trier)
18. Interstellar (Nolan)
19. Love is the Perfect Crime (Arnaud & Jean-Marie Larrieu)
20. Boyhood (Linklater)
Hederlig omtale: Calvary, Our Vinyl Weighs a Ton: This is Stones Throw Records, Regarding Susan Sontag, Inside Llewyn Davis, Tom at the Farm, Turist, The Guest, Concerning Violence, 20,000 Days on Earth, Night Moves, ’71, Blue Ruin, 12 O’Clock Boys, Magic in the Moonlight, Ida, Beloved Sisters, Dallas Buyers Club, Mot naturen, Det er meg du vil ha og Natt til 17.
Årets klumpete melk: Her