Med science fiction-filmen Lucy returnerer regissør Luc Besson til sitt klassiske cinéma du look etter noen ganske bedrøvelige år på 2000-tallet. Ja, så sterk var opplevelsen av å se en filmkunstner finne tilbake toppformen at jeg nesten ble rørt til tårer. Det har ikke så mye med historien å gjøre: Lucy (Scarlett Johansson) blir tilført et slags serum som trigger opp mot 100% av hjernekapasiteten. Gradvis begynner ulike superkrefter å dukke opp i kroppen og sinnet hennes. Ganske sikkert tåpelig fra et vitenskapelig ståsted, men det blir helt urimelig å angripe filmen fra den vinkelen. Her handler alt om å oppleve Bessons lek med virkemidlene. Kanskje må vi helt tilbake til The Fifth Element (1997) for å finne en lignende flora av ladde bilder, spenstig kryssklipping og bruk av farger, refleksjoner og lys.
Det er ikke spesielt subtilt. En tidlig kryssklipping mellom jaktende geparder og jaktende skurker er et godt eksempel på det. Men det er også en del av Bessons varemerke: hvordan kan man sette sammen filmatiske konvensjoner på lekent vis uten å miste troen på fiksjonsuniverset? Et eksempel er bruken av rødt og blått som et slags gjennomgangsmotiv i det urbane landskapet, både i neonlys og vindusrefleksjoner. Eller den stadig mer ekstravagante iscenesettelsen av Lucys nyvunne krefter, helt til det bikker over i manga-territorium i filmens siste del med svulmende leiremasser og bevegelser gjennom både tid og rom. Lucy er et overflødighetshorn av visuelle ideer som minner alle på hvorfor Besson var en av de mest toneangivende regissørene for 15 år siden. Vi får bare krysse fingrene for at dette innebærer en ny vår for den franske mesteren.
Christopher Nolans episke science fiction-film har fått en euforisk mottagelse i mange sirkler – filmkunstens svar på Jesu gjenkomst. Fullt så langt vil jeg ikke trekke det, men det er ingen tvil om at Nolan tilbyr en sjangerfilm med sjelden rikdom både på et intellektuelt, narrativt og emosjonelt plan. På hyperambisiøst vis knytter filmen sammen jordlige, menneskelige problemstillinger med tanker rundt menneskets posisjon i det store kosmos. Nydelige vistaer veksler med intime karakterportretter mens Hans Zimmers minimalistiske, orgel-drevne musikk understøtter de religiøse assosiasjonene i historien. Nolan har alltid vært fascinert av bevegelser i tid og rom, men aldri har han fått anledning til å realisere idéene på et så stort lerrett. Interstellar har potensiale til å oppnå klassikerstatus i sjangeren når førsteinntrykkene har landet.
For en som ikke har noe spesielt varmt forhold til de originale Godzilla-filmene (men som synes Emmerichs versjon fra 1998 er en fornøyelig affære) kom Gareth Edwards‘ tolkning som et friskt pust. Kanskje det mest fascinerende med filmen er regissørens unike evne til å angripe sjangermaterialet med en tidvis kunstfilm-aktig estetikk, ikke ulikt gjennombruddsfilmen Monsters (2010). Menneskene er ikke så viktige. I stedet er kameraet ofte plassert på behørig avstand, i en stille observasjon av monstrene og deres ødeleggelser, som den makeløse flyplass-sekvensen. Ja, faktisk handler filmen mye om møtene mellom nettopp Godzilla og personlighetsladde steder. Om Michelangelo Antonioni noen gang skulle laget en monsterfilm, hadde den kanskje ikke sett så annerledes ut. Godzilla er en overbevisende bekreftelse på at det fremdeles er mulig å tilføre originalitet til en sjanger som altfor ofte faller tilbake på slitne konvensjoner.
Hüseyin Tabaks gjennombruddsfilm ble vist første gang i 2012, men fikk sin første norske kinovisning under filmfestivalen i Tromsø i 2014. Filmen er et gripende portrett av 12 år gamle Veysel og hans tyrkiske familie som sliter med å integreres i det østerrikske samfunnet. Selv om Tabak er elev av Michael Haneke, har filmen egentlig mer til felles med Steven Spielberg. Samtlige barn leverer naturlige replikker, mens Tabak introduserer små visuelle drypp (spesielt bruken av rødt) som en speiling av historiens pasjonerte elementer. På overflaten kan det virke som et strømlinjeformet melodrama med ukomplisert intrige, men filmen er egentlig et ganske komplisert lappeteppe av både sosiale og psykologiske temaer formidlet gjennom en tilgjengelig fortellestil. På mesterlig vis balanserer Tabak mellom tilbakeholdenhet og emosjonell lading. Det er synd at filmen aldri fikk norsk kinodistribusjon.
Sjelden har jeg sett en film som har delt publikum mer enn Jonathan Glazers Under the Skin. Mange hadde sannsynligvis ventet seg en mer mainstream sjangerfilm med Hollywood-stjernen Scarlett Johansson i hovedrollen, og fikk i stedet mer kunst enn de hadde betalt for. Men det er selvsagt det som gjør den så bra. Glazer legger mye av det mest dramatiske i ellipser eller i svært stiliserte og hypnotiske tablåer (som Scarletts seksuelle drap), godt hjulpet av Mica Levis dissonante musikk – i kontrast med det blasse og sosialrealistiske skotske landskapet. Man står fritt til å tolke filmen i feministisk retning, men for min del handlet det mye mer om leken med tilskuerens identifikasjonsstrukturer. På et vis blir vi bedt om å identifisere oss med Scarletts utenomjordiske rollefigur, men på et annet vis er vi vitne til en rekke moralsk forkastelige handlinger. Denne kontinuerlige reevalueringen er en av filmens store styrker.
Ridley Scotts tolkning av den velkjente bibelhistorien om Moses ble møtt med lunken mottagelse, men for meg var dette en av årets store filmopplevelser. Her handler alt om mise-en-scène og Scotts fargelegging av historiens velkjente høydepunkter– enorme vistaer, organiske slagscener, kreativ bruk av lyskilder og tonnevis av tekstur. Filmen har kanskje ikke én helhetlig identitet, men til gjengjeld består den av mange små «mini-filmer» som er proppfulle av auteurens avtrykk. Hver av disse mini-filmene formidler tematikken knyttet til rivaliseringen mellom Moses og Ramesses på den ene siden og Moses’ forhold til Gud og seg selv på den andre. Da er det ikke så viktig at birollene forsvinner litt mellom søyler og landeplager. Ridley Scott er kanskje ingen stor historieforteller, men han er fantastisk god til å formidle store historier. Det er Exodus et godt eksempel på.
Jeg elsker isolasjonsdramaer og jeg elsker filmer som kommuniserer mer med lyd og bilde enn dialog. Derfor er det kanskje ikke så rart at J.C. Chandors All is Lost er en av årets beste filmer for undertegnede. Robert Redford bærer filmen helt på egne skuldre mens han forsøker å overleve på en synkende seilbåt langt til havs. At Redford er en god skuespiller er selvsagt innlysende, men jeg har ikke sett ham i en mer opprivende, fysisk rolle siden The Chase (1966). Som den eneste skuespilleren i filmen kjemper han med målrettet pragmatisme mot frådende vannmasser og knirkende spjeld, mens desperasjonen graver seg gradvis lenger og lenger ned i den furete pannen når situasjonens virkelighet siger inn. Alt er gjort så hyperrealistisk og med en så bølgende klaustrofobisk intensitet at det er vanskelig å forholde seg likegyldig til Redfords skjebne.
Richard Linklaters oppvekstsdrama Boyhood hadde fortjent oppmerksomhet ene og alene på grunn av filmens prosjekt – en 12 år lang skildring av rollefiguren Mason spilt av Ellar Coltrane, som var 8 da filmen påbegynte produksjon og 19 da den var ferdig. Men den er naturligvis mer enn bare et stunt. Den bevrer og lever i sine iscenesettelser av familieliv, både i Masons forhold til søsteren, til moren og til den tidvis fraværende faren. Selv om Coltrane er filmens sentrum, bæres den største rolleprestasjonen av Patricia Arquette som moren og delvis Ethan Hawke som faren. Men utover selve konseptet, bruker Linklater diskret forskjeller i fotografi for å fargelegge hvert stadium i Masons liv. Han tar seg god tid til rene observasjoner uten for mye intrige og dialog. Derfor er det også en av årets aller beste karakterportretter.
Tom Cruise vet å velge sine science fiction-prosjekter, det er det ingen tvil om. Doug Limans veldreide tidsreise-fabel boltrer seg i det Groundhog Day-aktige konseptet om å oppleve samme dag om igjen og om igjen. Man kan naturligvis komme med innvendinger knyttet til filmens litt uoversiktlige konklusjon (et vanlig problem i subsjangeren), men det er ikke så viktig. Her handler alt om overgi seg til valgene som foretas av Cruise og Emily Blunt – våre avatarer inn i den apokalyptiske verdenen. I velkoreograferte actionsekvenser lar Liman oss komme nærmere på både rollefigurene og de blekksprutaktige romvesnene som kveiler seg omkring ofrene. Det er sjelden et øyeblikks ro. Tempoet som Liman dyrket med stort hell i den banebrytende The Bourne Identity (2002) returnerer med full styrke i det som er en av årets mest engasjerende actionfilmer.
Enda en science fiction-film må med på listen. Ruairí Robinsons debutfilm The Last Days on Mars hadde begrenset distribusjon i 2013 før den kom rett på video her i Norge i 2014. Og ved første øyekast er det en typisk videofilm: En gruppe forskere på Mars venter på returtransporten når de snubler over en sopplignende vekst som forvandler dem til zombie-aktige vesener. Men til tross for forutsigbart plot er ambisjonene skyhøye – isolasjonsdramaets estetikk gjennomføres med anerkjente skikkelser foran og bak kamera, som Liev Schreiber, Elias Koteas og Olivia Williams i sentrale roller og den idiosynkratiske komponisten Max Richter bak musikkspakene. Med lekker fotografi og en intens, Sunshine-aktig midtakt fortjener denne lavbudsjettsfilmen mye mer kred enn det den har fått så langt.
11. Girlhood (Sciamma)
12. Ida (Pawlikowski)
13. Only Lovers Left Alive (Jarmusch)
14. Vinden Stiger (Miyazaki)
15. The Fault in Our Stars (Boone)
16. Enemy (Villeneuve)
17. Nymphomaniac (Von Trier)
18. The Zero Theorem (Gilliam)
19. The Guest (Wingard)
20. Dallas Buyers Club (Vallée)
Hederlige omtaler: Sorg og glæde (Malmros), Oculus (Flanagan), Dawn of the Planet of the Apes (Reeves), Transformers: Age of Extinction (Bay), Gone Girl (David Fincher), Calvary (McDonagh), The Rover (Michod), Still the Water (Kawase), The Wolf of Wall Street (Scorsese), En due satt på en gren og funderte over tilværelsen (Andersson), Locke (Knight), Vintersøvn (Ceylan), Gjenforeningen (Odell), Noah (Aronofsky), Pompeii (Anderson), Young Ones (Paltrow)
Potensielt interessante «snakkis-filmer» jeg ikke rakk å se i tide: Turist (Östlund), 1001 gram (Hamer), Im Keller (Seidl), The Hunger Games: Mockingjay – Part 1 (Lawrence), The History of Eternity (Cavalcante), Goodnight Mommy (Franz/Fiala), Fury (Ayer).
Skammekroken: Our Sunhi (Sang-soo), Kraftidioten (Moland), Earth to Echo (Green), Maleficent (Stromberg), Grudge Match (Segal), Let’s Be Cops (Greenfield), Guardians of the Galaxy (Gunn), Død Snø 2 (Wirkola), Night Moves (Reichardt), Welcome to New York (Ferrara), The Lego Movie (Lord/Miller/McKay).