TIFF 2015: Joshua Oppenheimers dokumentar The Look of Silence er akkurat like vond, grusom og forjævlig som sin forgjenger, The Act of Killing (2012), men denne gangen er smerten enda mer umiddelbar og dyptgående, siden vi her følger ofrenes og de overlevendes fortelling.

Med uredd tilnærming til sitt tematiske materiale og et fremragende filmatisk håndlag er The Look of Silence en bemerkelsesverdig kommentar til menneskelighet – og umenneskelighet.

Et ansikt skaper første avtrykk. Et stillhetens blikk, et virkemiddel som benyttes ofte og svært effektivt gjennom filmen. Mens dempet fuglekvitter høres på lydsporet dveles det ved dette ansiktet, en manns, et ansikt som er ukjent for oss og som vi så langt ikke har assosiasjoner til, men som likevel gjør inntrykk. Ansiktet forteller så mye, blikket, det vonde bak øynene. Vedkommende ser på opptak Oppenheimer gjorde i forbindelse med The Act of Killing, der en morder legger ut om bestialske drap, i grusom detalj, mens han tilsynelatende ler og koser seg. Det veksles mellom ansiktet og TV-skjermen, og øyeblikket som skapes er overveldende kraftfullt.

Dette er beskrivende for ei rekke scener og sekvenser i The Look of Silence, som ifølge Oppenheimer selv er et slags «monument til stillhet». En ubehagelig stillhet, en tvungen, terrorisert og traumatisert stillhet, en sorgfull stillhet – og ikke minst en stillhet som er nødt til å brytes. Det er også en stillhet som transformeres og skaper ny, skamfull og smertefull stillhet når den konfronteres. Det er en stillhet som samtidig er forankra tematisk, metaforisk og filmatisk på en så dypsindig og visjonær måte at dens fengslende og noen ganger nokså forbausende effekt på seeren er uunngåelig.

All denne stillheten er født av det indonesiske folkemordet i 1965-66, der etterdønningene av et militært statskupp krevde nesten wn million menneskeliv når det nye diktaturet renska landet for «kommunister», narrativisert som en spontan folkerevolusjon som ble hylla i USA og flere steder i Vesten. Militærstyret systematiserte også sivile til å utføre disse grusomhetene, lokale drapstropper eller paramilitære avdelinger, og har siden revolusjonen feira massakrene som en stor seier og latt de deltakende i drapene komme til makta under sin ledelse – en makt som fremdeles består.

Som The Act of Killing tar The Look of Silence for seg propagandaen som gjennomsyrer skole, politikk og den offisielle «historien»; lokale landsbymenn og gangstere som gjorde utenkelige ting og skryter av det i ettertid, et folk som frykter sin egen fortid – noe som poengteres utrettelig i filmen gjennom mantra som «gløm fortida» og «fortid er fortid» – og hvordan den ubehagelige sannheten oppleves for de som var direkte og indirekte affektert.

Oppenheimer har nemlig skifta perspektiv, og lar sitt forrige arbeid reflektere og fortsette inn i et nytt, der vårt sentrale holdepunkt nå er en familie av overlevende. Adi, mannen bak ansiktet fra filmens begynnelse, er vår protagonist, sammen med sin sjuke far og stillferdige mor, og det er fortellinga om hvordan deres sønn, Adis bror, ble myrdet og hvem som sto bak som blir springbrettet for filmens hovedforløp. Adi, som ble født etter hendelsene, lærer mer og mer om mordet på sin bror, og mange andre, ved å se Oppenheimers opptak – i flere scener som speiler den vi fikk se i starten – og ved å møte, snakke med og konfrontere menneskene som står ansvarlige.

Uten å avsløre for mye er alle disse intervjuene, samtalene eller konfrontasjonene tøffe å se på, og de har ulike og noen ganger overraskende utfall. Gjennom Adi og Oppenheimers design blir filmen ei utforsking av hvordan det er å stå på «den andre sida» av beretningene fra The Act of Killing – sinnet, lidelsen, tilgivelsen – og en undersøkelse av menneskelighet – sorgen, fornektelsen, angeren – også når den inntar umenneskelige former. Disse morderne, som nå har blitt gamle menn, er på mange måter tragiske skikkelser; noen er menn som fulgte ordre, andre ble fanga av ideologiens retorikk, mens noen igjen bare er uhelbredelige voldsmenn. Og disse blir også berørt.

Stillhetens blikk, disse dvelende og mektige avtrykkene, møter vi med jevne mellomrom, med ulike betydninger og konsekvenser, ofte integrert med en annen metafor om å se og ikke se, syn og blindhet, som benyttes som visuelt motiv på eksepsjonelt vis. Ansiktet som er brukt i promoteringen av filmen (se bildet øverst) etterlater særlig dype spor hos tilskueren. Det tilhører en morder som ikke ønsker å fortsette samtalen og beordrer at regissøren skal slutte å filme; med tårevåte øyne forsøker han å vende bort blikket, og avkles som en stakkars gammel mann som ikke har det godt med seg selv. Dette ansiktet er manifestasjonen av den ubehagelige sannheten, den moralske fortapelsen og den fortrengte menneskeligheten som tvinges fram av filmen. Dette ansiktet forteller oss alt.

I likhet med The Act of Killing er dette en film jeg sannsynligvis ikke kommer til å se igjen. Jeg tror verken jeg ønsker eller orker det. Men jeg er glad jeg har gjort det. For The Look of Silence er ikke bare en viktig film der Joshua Oppenheimer lar en forferdelig del av historien tre frem i lyset. Det er også et slående stykke filmarbeid.