Montages er offisiell mediepartner med Tromsø internasjonale filmfestival, og dekker årets utgave av festivalen med artikler, podkaster og videoreportasjer.

*

TIFF 2015: Rett over helgen går den 25. utgaven av Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF) av stabelen, og som vanlig er Montages på plass for å dekke festivalen med daglige oppdateringer.

TIFF er selve (nord)lyset blant norske filmfestivaler, med en helt unik atmosfære, løftet av bred og entusiastisk oppslutning blant lokalbefolkningen. I tillegg strømmer usual suspects fra den norske filmbransjen til, for å delta i debatter, presentere nye prosjekter eller bare bli inspirert av spennende filmkunst fra hele verden.

Mellom all trengsel i barkøer og høylydt prat i vinterkulden er det filmprogrammet som er festivalens hjerte. 2015-årgangen ser lovende ut, med en variert miks av kritikerroste festivalfavoritter og potensielle oppdagelser vi foreløpig ikke har hørt stort om. En og annen amerikansk film som snart skal på kino finner vi også, eksempelvis Oscar-favoritten Birdman (lytt til vår podkast fra Venezia) og makeup-o-ramaet Foxcatcher, som gav Bennett Miller regi-prisen i Cannes (uforståelig for oss, men filmen er uansett verdt å se).

I denne miniguiden løfter vi frem fem potensielle høydepunkter fra programmet, som vi mener du bør få med deg. Tre av dem – Phoenix, Nas: Time Is Illmatic og Still the Water – har vi allerede sett, mens de resterende anbefalingene baserer seg på ting vi har hørt og lest.

Klikker du på filmens tittel, får du frem visningstidspunktene under festivalen.

*

Eden (Frankrike, 2014) av Mia Hansen-Løve

33 år gamle Mia Hansen-Løve er en av Frankrikes mest lovende filmskapere, og etter hvert som gjennombruddsfilmen Father of My Children har fått synke inn, husker vi den som en av 00-tallets mest gripende familiedramaer. Hansen-Løve overbeviste også sterkt med Goodbye, First Love, en behersket skildring av trøstesløs kjærlighetssorg, og ifølge mange kritikere er Eden hennes så langt beste. (Filmbloggen The Playlists hovedkritiker Oliver Lyttleton kåret den til sin 2014-favoritt.)

Eden følger tenåringen Paul, som sammen med en kamerat starter DJ-duoen Cheers på begynnelsen av 90-tallet, da housemusikken og elektronikaen begynner å ulme i Paris’ undergrunnsmiljø (to venner av Paul kaller seg Daft Punk…) Hansen-Løve skildrer rollefigurenes reise fra gutterommet til fuktige USA-turneer, i en ambisiøs og bredt anlagt fortelling fra en viktig epoke i fransk populærkultur.

*

Nas: Time Is Illmatic (USA, 2014) av One9

Nas‘ debutalbum «Illmatic» (1994) står fjellstøtt som en klassiker innenfor både hip hop-sjangeren og populærmusikken mer generelt. Den ubetingede statusen platen har fått deles av kun et fåtall andre rap-utgivelser. Nas: Time Is Illmatic kunne lett blitt en skrytete reklamefilm for det kanoniserte albumet, men gir i stedet et interessant innblikk i Nas’ liv, og prosessen frem mot debutplaten.

Med sin sparsommelig lengde på 74 minutter er dokumentaren svært fokusert, men beveger seg også innom sosiale forhold og hip hop-kultur i New York på tidspunktet da albumet kom. Filmen plasserer «Illmatic» i en større sammenheng, uten å sette selve verket i skyggen.

*

Phoenix (Tyskland, 2014) av Christian Petzold

Christian Petzold er den mest markante filmskaperen i den såkalte «Berlinerskolen», og i sin nye og kritikerroste film Phoenix samarbeider han for sjette gang med skuespiller Nina Hoss. Nelly Lenz (Hoss) vender tilbake til Berlin mot slutten av andre verdenskrig, etter å ha overlevd et lengre opphold i en konsentrasjonsleir. Hun har pådratt seg store skader i ansiktet og er tvunget til å gå gjennom en kirurgisk operasjon. Resultatet ligner hennes opprinnelige utseende, men ansiktet har ikke blitt nøyaktig det samme.

Nellys høyeste ønske er å finne tilbake til sin ektemann fra før krigen, selv om hun har blitt fortalt at det var han som anga henne til nazistene. Når de omsider møter hverandre igjen later det til at ektemannen ikke gjenkjenner henne, og forholdet deres tar en uventet vending. Phoenix er et Hitchcock-inspirert og karakterdrevet melodrama, og som alltid hos Petzold stramt og nydelig fotografert.

*

Still the Water (Japan, 2014) av Naomi Kawase

Som de evige bølgene på den tropiske øya Amani, ruller Naomi Kawases Still the Water over deg i en hypnotisk opplevelse av tilsynelatende stillstand. Men bare tilsynelatende. De to tenåringene Kaito og Kyoko prøver å finne ut av seg selv og sitt forhold mens rammehistorien kretser rundt et mystisk lik som dukker opp på stranden. Det er på alle mulige måter en vakker coming of age-historie, iscenesatt på en måte som binder flere krefter sammen: familiebånd, naturen og mennesket, døden og livet, samfunnet og enkeltindividet.

Kawase bruker sin lange erfaring med dokumentarfilm til å observere alle disse kreftene på avstand. Aldri for insisterende, men heller aldri for fraværende. Med mer enn ett blikk mot Terrence Malick tilbyr Still the Water en fullstending sanselig opplevelse der det er vel så viktig å formidle livspoesi gjennom bilder og lyd som det er å skape en spennende intrige rundt kriminalaspektet i rammehistorien.

*

Vivianes kamp (Israel, 2014) av Ronit Elkabetz og Shlomi Elkabetz

Vi har hørt lovord om kammerspillet Vivianes kamp helt siden den første visningen i Cannes, der den ble presentert i sideprogrammet Directors’ Fortnight. Av en eller annen grunn glapp filmen for oss, men vi skal definitivt få den med oss i Tromsø, for alt tyder på at dette er et rettsalsdrama som provoserer frem sterke følelser hos tilskueren.

Viviane lever i et kjærlighetsløst ekteskap og vil skille seg fra mannen. For å gå hver til sitt, må det innvilges en såkalt gett – et dokument som fullbyrder at ekteskapet er oppløst – men veien dit viser seg å være kronglete. Mannen Elisha er uvillig, og som jødisk kvinne har ikke Viviane rettighetene på sin side. Vivianes kamp ble belønnet med hovedprisen Sølvspeilet under Film fra Sør, og får norsk kinodistribusjon gjennom Arthaus 6. mars.

*

Årets utgave av Tromsø internasjonale filmfestival finner sted 12.–18. januar.