TIFF 2015: Hvem er best – Nas eller Jay-Z? Det er antakeligvis diskusjonen undertegnede har deltatt i flest ganger, særlig basert på det tidlige 2000-tallet, da de to rapperne knivet om tittelen «The King of New York».
Alle rap-entusiaster måtte velge side. For meg har det alltid vært Nas som har vært den største av de to, men objektivt sett er det ingen tvil om at Jay-Z feide ham av banen med The Blueprint på utgivelsesdatoen 11. september 2001.
Et par måneder senere kom Stillmatic – Nas’ forsøk på et svar – men selv om albumet umiddelbart solgte til platinum og fikk gode kritikker, ble det ikke den musikkhistoriske begivenheten mange opplevde The Blueprint som. Tittelen Stillmatic spilte selvsagt på Nas’ debutalbum Illmatic (1994); en sertifisert klassiker som hadde tung innflytelse på New York-hip hop’en på 90-tallet, inkludert Jay-Z. Etter en del ujevne utgivelser håpet Nas-fansen på en verdig oppfølger til debuten – som de for så vidt fikk – men Stillmatic snek seg likevel inn i skyggen av sin forgjenger.
I 1994 var situasjonen en helt annen enn i 2001, både for rap-musikken som kommersiell uttrykksform og for Nas, som entret hip hop-scenen med et brak. Etter noen flammespyttende gjesteopptredener hadde forventningene bygget seg opp i New York-gatene, og Nas endret produksjonsvilkårene for rap-skiver ved å kunne plukke et drømmelag av ulike produsenter. Om ikke Nas ble «kongen av New York» med Illmatic, var han i alle fall arveprinsen etter idoler som Rakim og Kool G. Rap.
Dokumentaren Nas: Time is Illmatic handler om det klassiske albumet. En av grunnene til at jeg alltid har satt Nas over Jay-Z, er hans evner som historieforteller, og i filmens begynnelse forteller Nas selv om ambisjonene bak debutplaten:
I was trying to make you experience my life. I wanted you to look at hip hop differently. I gave you what the streets felt like. What it sounded like, tasted like, smelled like.
Han byr på flere detaljer, men disse setningene oppsummerer hva som gjør Illmatic så spesiell. Ved hjelp av intervjuer med Nas, venner og familiemedlemmer, samt arkivopptak fra både gater og konserter i New York, blir Nas: Time is Illmatic en slags behind the scenes som utdyper albumet filmen tar utgangspunkt i. Vi får høre om Nas’ oppvekst i Queens, det grusomme tapet av den innflytelsesrike kameraten Willy «Ill Will» Graham, rapperens forhold til foreldrene og veien mot platekontrakt.
Samtidig gir filmen en fin innføring i hva som rørte seg på hip hop-fronten da Nas slo igjennom. Nas: Time is Illmatic vier plass til den historiske «Queens vs. South Bronx»-beefen som foregikk på slutten av 80-tallet, der KRS-One og Boogie Down Productions disset MC Shan og Queensbridge-rap. Hip hop-fans har hørt denne historien gjenfortalt hundre ganger før, men det er likevel gøy å høre Nas fortelle om hvordan han opplevde konkurransen og hvordan den påvirket ham. Beefen er et godt bevis på hvor viktig det alltid har vært for rap-artister å representere hjemstedet sitt, og for Nas og andre aspirerende rappere gjaldt det etter Bronx-dissingen å vise at Queens hadde noe å fare med. Illmatic renset bort all tvil da det omsider kom, og mer enn dét; det handlet ikke lenger bare om Queens, men om New York-rap i sin golden era, som platen kanskje er den fremste eksponenten for.
Illmatic blir ofte trukket fram som et av de mest tidløse rap-albumene, men da det kom, var altså lydbildet satt sammen av datidens heteste hip hop-produsenter (i alle fall på østkysten). De kler Nas’ tekniske og lyriske evner foran mikrofonen på en måte han aldri senere klarte å toppe, men som MC er han fortsatt en av de beste. Et av de mest interessante intervjuene i Nas: Time is Illmatic er med læreren hans, som tidlig forstod at gutten hadde en uovertruffen evne til å uttrykke seg. Nas sluttet imidlertid på skolen, støttet av sin jazzmusiker-far, og fullbyrdet den amerikanske drømmen noen år senere.
Nas: Time is Illmatic er med sin knappe lengde (74 minutter) en konsentrert «bakom-film», uten iøyenfallende visuelle grep. Men dokumentaren gir et godt innblikk i Nas som artist og menneske, og kontekstualiserer populærmusikk og sosiale virkelighetsbeskrivelser – slik hip hop alltid har hatt for vane å gjøre.