TIFF 2015: Regissør og manusforfatter Veronica Franz er Ulrich Seidls kone, så da er det kanskje ikke så rart at debutfilmen Goodnight Mommy, som hun har gjort i samarbeid med Severin Fiala, bærer mye av ektemannens tematiske «kleinhet» på ryggen. En tendens som har preget østerriksk film i kjølvannet av Michael Haneke.

Du kjenner konseptet: Vi følger en gruppe mennesker, gjerne familie, som utsettes for ulike former for fysisk og/eller mental tortur. Enten mot seg selv eller andre. Det handler ikke om ‘torture porn’ slik den er blitt kommersialisert i Hollywood, men heller om en usagt kleinhet som vaker i rommet mellom realisme og fantasi mens kameraet står på behørig avstand og observerer.

Michael Haneke har gjort dette til sin spesialitet gjennom 30 år, og har naturligvis påvirket yngre filmskapere i sine ubehagelig vakre iscenesettelser av psykologiske og sosiale traumer, slik som Yorgos Lanthimos Dogtooth (2009) eller Ulrich Seidls Paradis-trilogi (2012-2013). Nå kan vi legge Veronica Franz og Severin Fialas Goodnight Mommy til tendensen.

Vi følger det 9 år gamle tvillingparet Elias og Lukas (Elias og Lukas Schwarz) og deres forhold til moren (Susanne Wuest) etter en ulykke som har ødelagt ansiktet hennes . Gradvis føler tvillingene seg mer og mer fremmedgjort ovenfor moren, helt til de å begynner å tvile på hennes faktiske identitet og går til drastiske tiltak for å finne sin tapte morskjærlighet.

Historien har en sentral tvist som er fryktelig åpenbar fra filmens tidligste sekvenser. Ja, så tydelig er den at vi med god velvilje må anta at det ikke er intendert som en tvist i utgangspunktet, spesielt hvis man går ut fra den østerikske originaltittelen Ich Seh Ich Seh. Kanskje heller som en usagt sannhet som bevrer i tilskuerens sinn mens man leser og opplever filmen. Hvis historiens utfall dermed er gitt på forhånd, blir det en slags invitasjon til å oppleve tvillingenes syn på verden, og omverdenens syn på dem. De unge skuespillerne bidrar i sitt intense (men realistiske) spill til å forsterke denne opplevelsen mens vi som tilskuere kontinuerlig veksler mellom å føle både sympati og antipati for dem. Dette er filmens store styrke.

Hovedproblemet er imidlertid at man velger å bruke virkemidler som tidvis er for retoriske i sine bruksområder. Der hvor ubehaget pipler organisk frem som svetteperler fra veggene i Hanekes og Seidls fuktige filmrom, tapetserer Franz og Fiala leiligheten med kullsorte tapeter i det forholdet mellom moren og barna forverres. Det kan være dialog som er unødvendig ullen og ambivalent, som morens kommunikasjon (eller mangel på kommunikasjon) med sine barn. Eller et par sekvenser mot slutten av filmen, særlig knyttet til et par besøkende Røde Kors-innsamlere, som virker å være satt inn uten annet formål enn å øke tilskuerens frustrasjon over morens situasjon.

Konsekvensen av slik overdreven retorikk fører til at Goodnight Mommy som helhet balanserer på grensen til det spekulative. Det er vanskelig å gjøre egne vurderinger når vi i så stor grad skal peiles inn på sporet «se hvor jævlig dette er , folkens!». Ulrich Seidl gikk selv i samme felle med Paradis: Tro, den andre filmen i Paradis-trilogien, men løste det betydelig bedre i førstefilmen Kjærlighet og sistefilmen Håp, der alt det kleine og ubehagelige vokste naturlig ut av fiksjonsuniverset, og der det faktisk fantes elementer av både varme og kjærlighet til rollefigurene. Det er merkelig at Seidl, som i dette tilfellet også er produsent for sin kones film, ikke tok lærdom av dette.

De beste øyeblikkene i Goodnight Mommy kretser rundt tvillingenes delikate underspill eller i det kjølige og harde lyset i familiens landlige hus, nydelig fotografert av Martin Gschlacht, som setter ubehaget i relieff.

Det mindre vellykkede handler om konstruksjonen av det ubehagelige knyttet til tvillingenes behandling av moren mot slutten av filmen. Joda, det er visceralt og jævlig, og det tematiserer morskjærlighet, identitet og vårt forhold til døden, men grepene føles også en tanke påklistret.