Med en gedigen, stjernespekket rolleliste, et stort og tungt tema og en sann historie i bunnen, ser The Butler ut som en åpenbar Oscar-kandidat. Da burde man forvente et trygt regissørvalg, men mot alle odds har Hollywood gitt jobben til et slags wildcard: Lee Daniels.
Gjennombruddsfilmen Precious og fjorårets The Paperboy bærer begge Daniels’ tydelige signatur. Filmene domineres av store følelsesutbrudd og sjokkerende scener, og er fullstendig frie for takt og subtilitet. Fortellingene er relativt intime, og funker til en viss grad innenfor sine små, hysteriske filmunivers. Men hvordan kler Daniels’ stil en film som The Butler, som er basert på en virkelig persons liv og er godt forankret i nyere amerikansk historie?
The Butler tar utgangspunkt i historien om Eugene Allen, som jobbet som butler ved Det hvite hus gjennom 34 år og åtte presidentadministrasjoner. Intensjonen kommer tydelig frem, både gjennom promomaterialet og filmens anslag. I tillegg til å være et portrett av Allen, som her har fått navnet Cecil Gaines og gestaltes av Forest Whitaker, skal filmen dessuten være et portrett av et USA i endring. En historieleksjon fortalt gjennom øynene til butleren som så historien bli skapt fra innsiden, med et serveringsbrett i hånden.
Samfunnsendringene innebærer den gradvise forbedringen av svartes borgerrettigheter og likestilling i løpet av 1900-tallet. Gaines jobber seg opp fra barndommens plantasjearbeid, via storbyens flotte hoteller, og ender til slutt opp i Det hvite hus. Selv om uretten er åpenbar – han får dårlig betalt og behandles i det hele tatt som et annenrangs menneske – kommer Gaines seg opp og frem ved å jatte med de hvite og mektige, og holde sine egne tanker for seg selv. For å overleve må han unngå å være et uromoment, hvilket medfører at han må godta undertrykkelsen han blir utsatt for.
Slik rasetematikk går igjen i Daniels’ filmer. I historien om den overvektige, fattige ungjenta Precious som blir utsatt for stygge overgrep, antydes det (en klar underdrivelse når det er snakk om Daniels) at det er sosiopolitiske forhold som er hovedårsaken til jentas lidelser. I The Paperboy er tematikken definitivt til stede, men drukner blant anmassende grep for å sjokkere tilskueren. I den skitne, ugjestmilde sørstatssettingen som historien utspiller seg i fremstår rasisme uansett som en ganske naturlig bestanddel.
Det er riktignok manusforfatter Danny Strong som har redusert det som nesten et helt århundre med likestillingskamp ned til en håndfull utvalgte høydepunkter (Ford- og Carter-administrasjonen hoppes glatt over her), og disse episodene forteller lite utover det faktum at svarte ble undertrykket, og motsatte seg ydmykelsene. Daniels skildrer på sin side motstandskampen både aggressivt og spissformulert, og utviser en forkjærlighet for stor dramatikk, men mister det store bildet av syne. Precious hadde en voldsom nerve, takket være Daniels’ hang til å bringe nesten hver eneste scene til et dramatisk høydepunkt, men tidsperspektivet i The Butler er altfor for stort til at denne strategien kan fungere også her. Store historiske hendelser mister sin betydning når filmen – nærmest ut av det blå – hopper flere år frem i tid, uten at konfliktene forløses.
Lee Daniels er en emosjonell og impulsiv filmskaper; det virker som om han lever fra scene til scene uten å tenke for mye over den organiske helheten. Det fører med seg et og annet minneverdig øyeblikk, men sålangt vaklevorne filmfortellinger. Kroneksempelet er den forferdelig usammenhengende The Paperboy, som har jo en rekke «uforglemmelige» enkeltscener – hovedsakelig bestående av at Nicole Kidman fornedrer seg på ulike måter, som i den mye omtalte scenen hvor hun tisser på Zac Efron. Dessverre.
The Butler bærer sterkt preg av denne manglende helhetssansen. Fortellingen har aktivistenes kamp for likestilling som omdreiningspunkt, og selve hovedpersonen blir stilt i skyggen av dette. Gaines er en ekstremt passiv rollefigur – selvsagt bundet av sin overlevelsesstrategi, nemlig å gjøre jobben sin uten et mukk – hvis karakterutvikling nærmest er ikke-eksisterende, før filmens siste akt krever en holdningsendring. Gaines blir aldri mer enn mannen som bivåner endringen av samfunnet fra sidelinjen. Når hovedpersonen og hovedkonflikten tidvis er separert fra hverandre, blir det vanskelig for Daniels å skape et fokus.
Filmens eneste virkelige spenningsmoment ligger i motsetningen mellom Gaines og hans samfunnsengasjerte sønn, som mener at de svarte må kjempe for sin frihet. Det er en i utgangspunktet en svært interessant konflikt, i og med at begge kjemper for overlevelse på hver sin måte, med motstridende filosofier som både har styrker og svakheter, men potensialet oppfylles aldri. Konflikten er stadig tilbakevendende, men forløses ikke før Gaines plutselig ombestemmer seg – plutselig og tilsynelatende uprovosert. Her bør det skytes inn at filmen er fryktelig uspennende rent utseendemessig; det eneste stilgrepet som er nevneverdig kreativt illustrerer nettopp konflikten mellom far og sønn på en effektfull måte. Ellers er fotoarbeidet så gjennomgripende konvensjonelt at The Butler kan forveksles med en hvilken som helst tv-film.
Selv om The Butler hadde tjent på strammere regi, er det utvilsomt manuskriptet som er filmens største problem, så det er urimelig å la Daniels ta hele skylden for dette makkverket. Som sagt haster filmen – som utvilsomt gaper over for mye – fra den ene historiske hendelsen til den neste, og de mange rollefigurene behandles stort sett på samme måte. Hver president blir redusert til cameo-opptredener fra store skuespillernavn, som gjør en kjapp karikatur før de forsvinner ut av filmen, uten at man sitter igjen med følelsen av at disse statsoverhodene har hatt noen særlig innvirkning på samfunnsomveltningene som skjer utenfor døren.
Danny Strongs tekst virker i det hele tatt forbløffende halvbakt, og preges av nesten usannsynlig lettvinte løsninger. Subplot dukker opp og forløses – eller ikke – helt uten innvirkning på hovedhistorien. Gaines’ vei til Det hvite hus er brolagt med stadig nye jobbtilbud, og så godt som ingen motstand – her må man bare ta det for gitt at han er en butler i særklasse. Jevnlig høres Gaines’ indre røst i en nesten latterlig ekspositorisk fortellerstemme, like prekende i tonen som filmen forøvrig.
Det er flere gode skuespillerprestasjoner her, spesielt fra Whitaker og Oprah Winfrey (i rollen som Gaines’ kone), som man ikke skal glemme at faktisk er en habil skuespillerinne. Den som stikker seg mest ut er imidlertid David Oyelowo, som også var et ensomt lyspunkt i The Paperboy. Her spiller han Gaines’ aktivistsønn – en av filmens få aktive og oppriktig interessante rollefigurer.
Utover dette er det faktisk Daniels’ særtrekk som gjør mest inntrykk. Når rasetematikken blir så eksplisitt som her, er han mer enn noen gang som en elefant i en porselensbutikk, men det ligger en verdi i at han er så direkte og upolert. Selv om fremstillingene av rasisme og undertrykkelse tidvis blir platte, merker man at regissørens raseri over uretten syder bak lerretet. Så er det i alle fall én ting som virker ektefølt med The Butler.