Jauja vises på cinematekene i Oslo og Bergen fra og med fredag 4. september, og på de digitale cinematekene – et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim – torsdag 17. september. Visningstider og informasjon finnes her eller hos det enkelte cinemateket.

*

Jauja er nokså uhåndgripelig. Regissør Lisandro Alonso gir ingen svar, og jeg er usikker på om han egentlig stiller noen spørsmål. Filmen ligner en sorgfull drøm: meningsløs og samtidig underlig bevegende. 

Filmen starter for så vidt på et konkret sted, til en konkret tid. Vi er i Argentina på 1880-tallet, og den danske offiseren Dinesen (Viggo Mortensen) bistår den argentinske hæren. Med seg har han sin tenåringsdatter Inge (Viilbjørk Malling Agger), som volder ham mye bekymring: En ufyselig, middelaldrende løytnant har meldt sin interesse for henne, hvorpå hun rømmer av gårde med en ung soldat. Dinesen bestemmer seg selvsagt for å spore opp Inge, og rir ut i villmarken, som gradvis blir et ingenmannsland, i takt med at søket fremstår stadig mer håpløst.

Det Dinesen blir utsatt for betegner den britiske filmkritikeren David Jenkins – i sin omtale av filmen – særdeles treffende som en trial by cinema. Det er som om selve filmen motarbeider ham. Landskapet blir stadig mer ubarmhjertig, men er alltid åpent og øde. Det er ikke en sjel i sikte, og i hvert fall ikke Inge – det tomme landskapet blir et bilde på en fullstendig maktesløshet.

Sånn sett både står det i kontrast til, og samspiller med, det trange, kvadratiske bildeformatet som utgjør en klaustrofobisk ramme rundt Dinesen. Det nesten totale fraværet av musikk signaliserer at det heller ikke er noen sympati å hente på lydsporet.

Dinesen har visse fellesstrekk med andre filmhistoriske reiser inn til mørkets hjerte. Hovedpersonene i Aguirre, der Zorn Gottes (Werner Herzog, 1972) og Dead Man (Jim Jarmusch, 1995) lider lignende skjebner; de er moderne mennesker som blir slukt av den primitive, nådeløse naturen. Til tross for vesentlige forskjeller, minner Jauja særlig om sistnevnte; i likhet med Jarmusch, lader Alonso naturen med noe overnaturlig, som liksom transporterer protagonistene inn i det hinsidige.

Filmens lange, statiske tagninger skaper en dobbelthet ved å fokusere så lenge på det begivenhetsløse: Landskapet – i utgangspunktet dødt og harmløst – begynner på et vis å fremstå destruktivt og ondskapsfullt.

Mot filmens slutt, idet den tar en stille vending ut i ren surrealisme, forsterkes følelsen av Dinesen som en hvileløs sjel, dømt til evig og fruktesløs vandring. Kanskje er det en dag siden forrige scene, kanskje en evighet – kanskje har tiden opphørt å eksistere.

Jauja er bestemt drømmeaktig, men som den typen mareritt der en forsøker å løpe, men beina gir etter; hvor man febrilsk forsøker å gripe etter noe, bare for å se at det glir ut mellom fingrene. Dinesens leteaksjon kan like gjerne ha vart for alltid – og har datteren egentlig behov for farens beskyttelse? Trues hun stadig av gifteklare, eldre menn og voldelige innfødte? Leter Dinesen fortsatt etter et menneske, eller bare en idé om et menneske?

Som nevnt gis det ingen svar. I intervjuer har både Alonso og Mortensen antydet at det vil være nytteløst å knekke filmens «kode», men regissøren har samtidig fortalt at det var tapet av en venn som inspirerte filmen. Uansett hva en selv får ut av Jauja, er det en film ladet med følelser, som ligger latent i de statiske bildene og Dinesens rådville ansikt.

Med denne filmen kommuniserer Alonso med tilskueren på samme måte som Inge og hennes utkårede: De kan ikke forstå hverandres språk, men vet at ordene de sier vil anta en betydning i den andres ører.