Med Anna Karenina vender Joe Wright tilbake til en formel han virker å være komfortabel med: Periodedramaer om overklassen, adaptert fra kritikerroste bøker eller klassikere og med Keira Knightley i hovedrollen. Anna Karenina skiller seg imidlertid fra de tidligere eksemplene på dette — Pride and Prejudice og Atonement — ikke bare ved at Wright beveger seg fra Englands grønne enger til et snødekket Russland, men også fordi han har laget noe svært konseptuelt og formmessig utfordrende.
Historien om den ulykksalige Anna (Keira Knightley), som bedrar sin tørre og tilknappede ektemann (Jude Law) med fløtepusen grev Vronskij (Aaron Taylor-Johnson), er her nesten i sin helhet iscenesatt på et teater. Både på selve scenen, bak den og i tribunene. Hele teaterhuset fungerer som en slags labyrint rollefigurene beveger seg gjennom, fra rom til rom, fra scene til scene.
Leo Tolstojs roman har blitt filmatisert flerfoldige ganger, både for kino og tv. Etter så mange versjoner ville nok enda en ordinær gjenfortelling føles ganske overflødig (noe som absolutt er tilfelle med den siste versjonen av Tolstojs «Krig og fred»). Ettersom Wrights tilnærming til historien er såpass egenartet og filmatisk, gir det hans versjon en viss leverett. Det blir forfriskende å se filmmediet anvendt for å tilføye historien noe, i en slik adaptasjon.
Wrights fortellergrep anerkjenner på sett og vis hvilken status fortellingen har – det føles nesten helt naturlig å se den fremstilt i en slik kontekst, som noe uatskillelig fra kulturinstitusjonene; fra teateret, hvor den har utspilt seg i over hundre år. Imidlertid har ikke denne filmen den samme ironiske selvbevisstheten overfor sin form som for eksempel Baz Luhrmanns Moulin Rouge! eller Romeo + Juliet (som det kan være fristende å sammenligne den med), selv om filmspråket må sies å være lekent og oppfinnsomt.
Det er risikabelt å fortelle en historie som i så stor grad dreier seg om følelser — store, kraftfulle følelser: kjærlighet, sorg, sjalusi — på denne måten, for det er i utgangspunktet et potensielt distanserende grep. Formen her minner oss konstant om fiksjonen, og filmen består nesten utelukkende av en rekke av stiliserte tablåer.
Men det kan innvendes at historien ikke først og fremst handler om følelser eller om sine hovedpersoner spesifikt, men snarere om kodene og reglene som gjelder for mellommenneskelig omgang i det russiske aristokratiet, og som dømmer Anna til hennes undergang etter at hun blir utstøtt av det dannede borgerskapet. Riktignok kan hun anklages for å ha gjort noe forkastelig ved å bedra sin ektemann, men hun opplever en lidenskap som han ikke kan gi henne, og en skilsmisse vil trolig sende henne på gaten. Fortellergrepet fungerer dermed som en slags metafor for den kunstige tilværelsen hun er forventet å leve i, og på sett og vis er fanget av, som undertrykker det menneskelige og «virkelige».
Dette fremstår imidlertid ikke utelukkende som en verfremdungseffekt. Selv om virkemidlene er aldri så tydelige, skaper de også engasjement. Når Keira Knightley opplyses av en spotlight idet Anna fordømmes av en fullsatt teatersal, understreker dette hennes tragiske situasjon: uthengt til spott og spe, men samtidig isolert og alene. Et annet gnistrende eksempel er scenen hvor Anna og greven først fatter interesse for hverandre under en dans; de andre parene er frosset fast i sine posisjoner, og begynner først å bevege seg idet hovedrolleparet valser forbi dem, som om deres lidenskap vekker resten av rommet til live.
Wright maler med ekspresjonistisk pensel, og det gjør lite at stemninger og følelser settes slik på spissen når de uansett formidles så presist. Den gjennomgående bruken av klaustrofobiske nærbilder og trange rom gir den samme doble effekten. De fungerer som metaforer på hvordan karakterene – og da spesielt Anna – er fanget av den strenge klassekulturen, men uttrykker samtidig deres følelse av å være innesperret. Dette blir enda tydeligere når fokuset skifter til godseieren Levin, som velger seg det enkle livet på landet; da tar man steget vekk fra teateret og ut i den åpne naturen.
Dette er ikke bare Anna Kareninas historie – som sagt handler filmen på mange måter om aristokratiet som helhet – og Wright har samlet sammen et imponerende ensemble, inkludert en ganske uslåelig trio av britiske klasseskuespillerinner med Emily Watson, Olivia Williams og Kelly MacDonald. Spesielt god er Williams som snerpete grevemor.
Men alle de sterke følelsene og lidenskapen står i fare for å overskygge filmens beste prestasjon, nemlig Jude Laws dempede og tilbakeholdne tolkning av Annas ektemann. Det er i tillegg nesten slående hvor godt han passer rollen utseendemessig, og er en så godt som perfekt fremstilling av en konservativ russisk jurist.
Anna Karenina er en film som defineres av kontraster. Den er på den ene siden overdådig, elegant og behersket – på den andre, genuint engasjerende og samtidig konstant distanserende. I det hele tatt er dette et dristig prosjekt, hvor kontrastene heldigvis løfter istedenfor å utveie hverandre, og resultatet klarer dermed å engasjere både i form og innhold.