Bergen internasjonale filmfestival sin nystartede strømmetjeneste kan for tiden skilte med et retrospektiv bestående av den egenartede filmkunstneren Paul Tunges verker. (Her kan du lese vårt portrettintervju med Tunge.)

*

Med DU vandrer regissør og manusforfatter Paul Tunge langs opptråkkede stier, men med et spissere fokus enn tidligere.

Paul Tunge har etablert seg som en av Norges mest distinkte filmstemmer, selv om arbeidene hans sjelden er tilgjengelige for et større kinopublikum. Etter sine første visninger under årets Oslo Pix har DU hatt internasjonal premiere på den prestisjetunge polske filmfestivalen New Horizons, og vil snart bli vist igjen her til lands under filmfestivalene i henholdsvis Bergen og Haugesund.

DU inviterer oss med på hyttetur, med et par spilt av Jørgen Hausberg Nilsen og Maria Grazia Di Meo, og vektlegger noen særlig betydningsfulle situasjoner. Disse fanges inn av et kjølig, observerende kamerablikk, separert av brå klipp – små øyeblikk, fragmenter som sammen utgjør en slags sum av parforholdet.

Selve forholdet fremstår giftig og håpløst. På mange måter virker disse rollefigurene som videreføringer av Hausberg Nilsens hovedperson i Fountain of Youth (2017), den kyniske, aspirerende forretningsmannen Olav Astrup, og kvinnen han på et tidspunkt er på date med (også gestaltet av Grazia Di Meo). Astrup er nedlatende og dominerende, hun er underdanig. Slik kan også dynamikken i DU beskrives, i grove trekk.

I første rekke er det ham som fremstår uspiselig. Overfor henne er han konsekvent nedlatende, smålig og selvrettferdig, overfor verden for øvrig flommer han over av kynisme og menneskeforakt. Når han forteller henne at hun må være tøffere i jobbsammenheng – hun må være mer hensynsløs overfor kollegaene sine, tråkke på tær og ta det hun vil ha – oppsummerer han konsist sin verdensforståelse: «Det er et spill». Man må utkonkurrere andre, være villig til å gå et skritt lenger – som om hver minste hindring er en kamp for tilværelsen.

Selv er han en strebende eiendomsgründer, synlig preget av selvbevissthet og usikkerhet. Han snakker om kompisen (?) og erkekonkurrenten, den åpenbart svært velstående Trond, med dårlig tilslørt misunnelse; om Tronds gedigne boligprosjekter, de ni ulike selskapene han driver, det overdådige sommerhuset. Hytta hans blekner i sammenligning: «Det er ikke ikonisk nok». Tankene sendes til den berømte visittkortscenen i Mary Harrons adaptasjon av American Psycho (2000).

Grazia Di Meos karakter er relativt sett mer sympatisk, men ikke akkurat beundringsverdig. I Natt & Dags anmeldelse av filmen blir det ganske presist påpekt at hun er naiv og mangler selvrespekt – det må nesten sies å være en forutsetning for at hun aktivt jobber for å bevare forholdet til den misantropiske gründerspiren.

På et tidspunkt fremkommer det at hun kunne tenke seg til livets opphold ved å være en slags Instagram-personlighet, og dermed setter seg som mål om 10.000 følgere før jul. Det hele virker i utgangspunktet som et i beste fall semi-seriøst innfall, men videre ser vi henne sporadisk posere lettkledd mens hans knipser bilder av henne med mobilen, som om hun bygger opp en portefølje. Jeg vet ikke om Instagram-planene er ment å kun karakterisere denne individuelle rollefiguren eller å i tillegg omfatte en bredere samfunnskritikk, og er samtidig usikker på om det at visse typer Instagram-atferd brukes som et bilde på overfladiskhet er litt uoriginal og forslitt, eller bare uunngåelig motivbruk. Uansett er det definitivt noe hult og fjernt over ambisjonene hennes.

Det er også noe gudsforlatt over deres felles fremtidsplaner – man får følelsen av at ingenting de planlegger vil bli gjennomført, at ingenting av substans vil være relevant når ferien er over.

DU består i all hovedsak av dialoger mellom de to hovedrollene, men samtalene virker sjelden oppbyggende eller forløsende. Når den ene åpner seg, endrer den andre samtaleemne, som om de ikke klarer å sette seg inn i hverandres liv. De fortjener kanskje hverandre, men forholdet virker dødfødt.

Med sin blålige, anemiske koloritt, stiliserte bildekomposisjoner og fragmentariske fortellerstruktur, viderefører DU estetikken Paul Tunge har utviklet i løpet av sine tre tidligere langfilmer (Kano, Demning og Fountain of Youth). Her rendyrkes stilen, i en slik grad at den bærer fortellingen: DU er en kollasj bestående av utvalgte øyeblikk fra et samliv, som syklisk kretser rundt bestemte trekk ved rollefigurenes ulike personligheter og livssyn.

Gjentakelsene gjør at filmens visuelle grep får en viktig fortellerfunksjon. Spesielt fremtredende er 4:3-bildeformatet (såkalt Academy Ratio), som har vært så populært de siste årene, og som i utgangspunktet har den effekten at det trekker fokuset mot bildets sentrum. Bildene i DU er imidlertid løsere komponert, og ofte så nære at et åpenbart fokuspunkt viskes ut – linjer brytes og ting som ordinært ville vært synlige holdes skjult. Ofte klippes det ikke mellom de to partene i dialogscener, og den som vises i bildet er gjerne den som lytter, ikke den som snakker, og det føles i alle tilfeller som for å understreke avstanden og ensomheten i forholdet.

Måten visse elementer tilsløres på føles særlig ladd. I sekvensen avbildet nedenfor okkuperer paret hver sin halvdel av bildet, separert på midten av en bjelke; når de går inn for et kyss sørger bjelken for at vi ikke får se det, før han etterlater henne stående ved siden av en tom bildehalvdel. Metaforikken er enkel, men effektiv – det eneste som er synlig er ensomheten.

Utover det destruktive parforholdet bærer filmen på en middelklassekritikk, som til tider kan føles i overkant poengtert, i og med at den i all hovedsak kommer til uttrykk gjennom rollefigurenes definerende trekk: hans innbitte, kyniske materialisme og hennes grunne søken etter mening. Samtidig vender Tunge tilbake til et tema og motiv han har utforsket tidligere – igjen ved hjelp av Hausberg Nilsen, som for tredje gang legemliggjør en form for destruktiv maskulinitet. I Demning (vår omtale), som forteller en “kjærlighetshistorie” som ikke er helt ulik den i DU, er rollefiguren hans machoposerende på et vis som avslører at han trenger å kompensere for noe, samtidig som han aktivt forsøker å manipulere og dominere sin mer passive motpart. Som tidligere nevnt, avgir DU dessuten et ekko til Fountain of Youth og dens empatisk avstumpede, kapitalistiske hovedperson.

Fountain of Youth kastet vel og merke et overbærende blikk på sin protagonist, og skildret en personlig krise kontekstualisert av såre og vakkert komponerte tilbakeblikkssekvenser, som på egenhånd ble stående som rørende filmpoesi. DU er strengere, og foretrekker å avkle rollefigurene fremfor å skape forståelse for dem. Tunges kontraster feller harde dommer over paret, som når han gjentatte ganger setter dem opp mot naturens renhet og skjønnhet, som for å understreke hvor mye de har fjernet seg fra disse kvalitetene.

Ikke dermed sagt at DU er blottet for medfølelse, for Tunge unngår å redusere paret til sjablonger av sine dårlige egenskaper. Det sårt å følge med på hvordan disse trekkene kommer i veien for deres streben etter tilfredshet og genuin nærhet – mye takket være rolleprestasjonene til Grazia Di Meo og Hausberg Nilsen, som elegant balanserer mellom et naturalistisk og stilisert samspill, og sørger for at de på papiret grovt tegnede karakterene alltid føles menneskelige.

DU retter en kjølig, spissformulert kritikk mot destruktive samtidskvaler, uten å gi avkall på sitt følsomme relasjonsdrama – den er aldri bare en av disse tingene. Tvetydigheten oppsummeres av filmens tittel: «Du» kan høres intimt ut, men i en film om maktbalanse får ordet et konfronterende, anklagende drag over seg.

*