Etter at Stieg Larssons Millennium-trilogi både i film- og bokform fant et betydelig internasjonalt publikum, og den generelle entusiasmen for skandinavisk krim er på kokepunktet, håper nok skandinaviske forleggere og filmprodusenter at nye tilskudd til sjangeren vil gå ned på høykant ute i verden. Spol frem til Hypnotisøren.
Med tanke på suksessen Lars Keplers krimroman Hypnotisøren har oppnådd, kunne man nærmest ta det for gitt at materialet på et eller annet tidspunkt ville bli filmatisert. Hollywood-regissør Lasse Hallström ble hentet tilbake til hjemlandet for anledningen, og resultatet er denne filmen, som bl.a. har blitt plukket ut som Sveriges Oscar-kandidat. Historien starter idet en familie på fire blir funnet brutalt nedslaktet, med tenåringssønnen som eneste overlevende. Etterforskeren Joona Linna (Tobias Zilliacus) tar saken, og får legen og hypnotisøren Erik Maria Bark (Mikael Persbrandt) til å lete etter ledetråder i guttungens underbevissthet. Like etter blir Barks egen sønn bortført, og kidnapperen truer med å drepe ham dersom Bark ikke slutter med hypnotiseringen.
Valget av Hypnotisøren som Oscar-kandidat virker uforståelig på meg, og jeg kan ikke se noen annen årsak enn at den er forventet å flyte på romanens eller sjangerens popularitet. Jeg har ikke lest boken, men det må være en grunn til at den er en internasjonal kjempesuksess – noe som gjør at den stikker seg ut av mengden. Denne filmen er derimot skuffende generisk, og mordmysteriet er temmelig forutsigbart – det mest oppsiktsvekkende er faktisk at den slutter å prøve å overraske publikum – lenge før den er slutt. Ingen uventede vendinger på tampen, altså. Men den er likevel interessant på sin egen måte.
Det har nærmest blitt en konvensjon i krimsjangeren at protagonisten er en slags antihelt, gjerne en kynisk og blasert purk med familie- og alkoholproblemer. Joona har lite til felles med denne klisjéen, men i dette tilfellet er ikke konvensjonsbruddet en fordel. Klisjéen gir i det minste et grunnlag for å utvikle dybde i rollefiguren, noe Tobias Zilliacus‘ tolkning av Joona mangler. Hans definerende (og muligens eneste) karaktertrekk er at han setter etterforskningen over alt annet, og ikke lar noen legge begrensninger for arbeidet hans. Dette vises tydelig når han ankommer det første mordåstedet: Når han spør hvor han kan ferdes, får han til svar «bak den blå streken», men tar demonstrativt ett skritt over den. Riktignok gjør han seg ikke skyldig i større forseelser, så det fremstår noe merkelig at denne egenskapen etableres så eksplisitt. For øvrig kan vel også detektiven som ignorerer reglementet regnes som en klisjé, for ikke å snakke om den vrange sjefen han må motarbeide. Dessuten er det merkelig at politimesteren faktisk må overbevises om at et trippeldrap bør etterforskes grundig.
Joona er, for å si det enkelt, en kjedelig hovedperson. At han etter sigende nå skal vies en hel filmserie – produksjonen av oppfølgeren Paganinikontraktet er allerede i gang – lover derfor ikke spesielt godt. Det er til Hypnotisørens fordel at Joona ikke opptar for mye tid av handlingen, for filmens kjerne er utvilsomt Bark og hans kone Simone (Lena Olin), og selv om de på ingen måte er karakterer med altfor mye kjøtt på beinet, har Persbrandt og Olin nok tilstedeværelse og karisma til å holde engasjementet ved like. På sett og vis redder de filmen ved å utgjøre et emosjonelt holdepunkt, for selve etterforskningen og krimplottet er strengt tatt ikke særlig spennende.
I den grad Hypnotisøren i det hele tatt fungerer, er det ikke som en etterforsknings-thriller, men i hvordan den skildrer at hverdagslivets trygghet kan briste, og hjelpeløsheten som oppstår i en slik situasjon. Tragedien som setter premisset for filmens plott finner sted midt i hverdagens lune favn: under det varme, gule lyset i en skolegymsal, foran et tv-apparat med en barnefilm på skjermen, over et brett med lussekatter. Åstedet er et søvnig, snødekt boligfelt i Stockholm rett før juletider. Filmen er altså på sitt mest engasjerende når man får fri fra etterforskeren og heller får delta i Bark-familiens bekymringer, og skrekken som oppstår når ondskapen invaderer den trygge sfære understrekes av et par effektive formgrep, som spiller på et slags overvåkning- eller kikkermotiv.
Det første innebærer bruk av bevegelse i bildene. Selv i innstillinger hvor lite skjer i bildet – når vi for eksempel ser en karakter sitte ved et skrivebord – står ikke kameraet stille, men glir sidelengs i en påtagelig bevegelse. Dette grepet er særlig fremtredende i scenen hvor kidnapperen bryter seg inn i Bark-familiens hus. Kameraet flyter rundt, før det inntar inntrengerens perspektiv. Dermed har det bevegelige kameraet etablert seg som en urovekkende synsvinkel, spesielt når det anvendes sammen med det andre grepet, som har en mye tydeligere overvåkningseffekt. Det sistnevnte kommer til uttrykk i bildekomposisjonen, og gir en følelse av å se utenfra og inn. Karakterene, spesielt Bark og kona, filmes ganske konsekvent gjennom vinduer, over skuldrene til personer de snakker med eller fra et annet rom enn de befinner seg i. Til og med når Bark sitter i en bil i fart, plasseres ikke kameraet inne i bilen – nærbildet filmes gjennom frontruten.
Narrativt er ikke dette overvåkningselementet fremtredende, for det er bare ved et par tilfeller at en person faktisk iakttar noen på avstand. Disse formgrepene understreker derimot ekteparets hjelpeløshet, i sammenheng med tilskuerens observerende rolle. Som sagt er det få overraskende vendinger i filmens siste del, og antageligvis har man skjønt hvordan det hele henger sammen allerede halvveis (det at filmen er så forutsigbar er selvsagt en betydelig svakhet, særlig med tanke på sjangeren den opererer i). Vi blir dermed sittende og bevitne rådløsheten og fortvilelsen som oppstår når ekteparet vet mindre enn man selv. Heldigvis har Persbrandt og Olin klart å etablere nok sympati hos meg for sine karakterer til at dette holder på oppmerksomheten, for hvis dette ikke er den tilsiktede effekten, og det er meningen at bortføringsmysteriet skal stå for spenningen, er det fullstendig feilslått.
Historien fremstår i det hele tatt halvhjertet og lite gjennomtenkt. Flere av elementene som introduseres underveis har ingen innvirkning på handlingen. Joona havner eksempelvis på et slags stevnemøte med en sykepleier, og man aner et mulig kjærlighetsforhold, men Joona får så en plutselig åpenbaring og etterlater sykepleieren knapt uten å si farvel, og hun nevnes aldri igjen. Bark-ekteparet bekymrer seg over hvordan det skal det gå når den bortførte sønnen, som har en blødersykdom, ikke får medisinen sin, men dette blir også ubetydelig uten nærmere forklaring. Det største irritasjonsmomentet, som også fremkommer i traileren, er likevel at fru Bark har sett kidnapperen, men glemt ansiktet til vedkommende – og det er ikke før slutten nærmer seg at ektemannen gjør det åpenbare og hypnotiserer fram minnene fra underbevisstheten hennes. En ting skal Hypnotisøren imidlertid ha: Klimakset, hvor alt står på spill, er faktisk så nervepirrende at man blir sittende helt på kanten av setet.
Denne helhetlig sett slappe krimsvisken har en moderat underholdningsverdi, men gir få indikasjoner på hva det var som gjorde Hypnotisøren til en enorm boksuksess – eller hva som en gang gjorde Lasse Hallström til en betydningsfull skandinavisk filmskaper.