Det som gjør Liv Ullmann til en av verdens fremste filmskuespillere (for ikke å si den fremste) er hennes unike evne til å regelrett flå seg selv foran kameraet. Det er nesten som om tid og rom pulveriseres når hun slipper frem sitt indre rovdyr; hinsides bra eller dårlig, hinsides det meste man forbinder med naturalistisk skuespillerkunst. Det blir nesten overvirkelig – en virkelighet så voldsom at den kan være vanskelig å håndtere, vond å svelge for enkelte.
Ansikte mot ansikte er en av Ingmar Bergmans mest bortgjemte filmer, på tross av Oscar-nominasjoner til både Bergman og hovedrolleinnehaver Ullmann, Golden Globe for beste utenlandske film og en rekke andre utmerkelser som burde ha sikret filmens fremtid som diskusjonsobjekt. Den gang ei; filmen er, såvidt meg bekjent, bare tilgjengelig i en polsk dvd-utgave (og da i den to timer lange spillefilmversjonen – den opprinnelige miniserien er dessverre ikke å oppdrive). Bergman selv hater filmen og avslår den som et ambisiøst forsøk på å videreutvikle drømmelogikken fra Persona, Vargtimmen og Viskningar och Rop. Av disse ligner Ansikte mot ansikte helt klart mest på Vargtimmen, men er ikke i nærheten av å være så helstøpt. Kanskje er det fordi Ansikte mot ansikte lar kunstnerrollen være i fred og istedet sentreres rundt en psykiater (Dr. Jenny Isaksson) – i og for seg et yrke man også skulle tro at Bergman kunne skildre med en viss troverdighet. Men, nei. Her kaver Bergman seg rundt i et psykoanalytisk bekmørke uten merkbar retningssans; de menneskelige relasjonene han ellers skildrer med uovertruffen sikkerhet og teatralsk troverdighet (et besnærende, imponerende paradoks) virker oppstyltede og berøres bare på overflaten. Det som skulle blitt et pustberøvende dypdykk blir krusninger i vannskorpa.
Enkelte sekvenser er formidable. Å se en mester, som strengt tatt har for vane å repetere – og perfeksjonere – seg selv, gyve løs på et til dels helt annerledes univers er i seg selv et fascinerende skue. Han tygger i seg den fellinieske drømmeverdenen med åpen munn; etterhvert som filmen beveger seg lengre og lengre inn i Jennys forstyrrede sinn, jo mer trenger den inn i noe markspist og illeduftende som på merkelig vis får, om ikke substans, så i alle fall en redelig råskap. Det slurves med en viss hensikt, og jeg klarer i økende grad å bli i ett med fiksjonsuniverset. Det er opptakten som er det graverende problemet; Bergmans eneste virkelige partysekvens, med syttitallsfunk og Gösta Ekman iført hvitblond parykk, er en ren katastrofe. Samtalene med Erland Josephson leder ingen steds hen. Et hint eller to om kompliserte familieforhold er ikke nok til at man rives med.
Som du sikkert skjønner er Ansikte mot ansikte en ambivalent, frustrerende, men også givende seeropplevelse. Likevel er det ett enkeltelement her som overskygger alt, som binder det usammenhengende sammen til å i det minste bli noe som ligner på en helhet. Og dette elementet er Liv Ullmann; en kriger som kjemper med nebb og klør for å kroppsliggjøre Bergmans galskap. Ansikte mot ansikte er – i tillegg til å være en surrealistisk drømmefortelling – også en av Bergmans sedvanlige «lukket rom»-fortellinger, der masker avkles og sannheten slal komme ut av skyggene. I filmens mest iøyefallende scene, er Ullmann plassert mot en vegg, og kameraet later til å være ondskapen selv på vei mot å rive henne i filler. Ullmann stritter imot, skriker, slår hendene ut i luften – er livredd, sårbar, som en vannpytt på gulvet, og samtidig sterk og farlig som en brølende tiger. Hvordan Ullmann helt uten redsel klarer å kombinere disse ulike uttrykkene uten å miste fotfestet er et mirakel. Videre begrenser ikke prestasjonen seg til å fungere i øyeblikket; noen ganger virker den faktisk outrert og nesten utekkelig. Men når filmen – og først og fremst hovedrollen – får leve i deg en dag eller to, begynner den også å hjemsøke deg. Ullmanns forvrengte ansikt svis inn på netthinnen, skriket får sitt etterliv i øregangene, svetten fra pannen kan du nesten lukte.
Ansikte mot ansikte er et interessant feilsteg fra Bergmans side, men for Ullmann bør den huskes som en triumf, et testamente for den råskapen som skjuler seg bak det vennlige fjeset og den spede røsten. At hun ikke vant Oscar-prisen er et større mysterium enn filmen selv.