Persona (1966)

Da jeg begynte å skrive på denne teksten – uten å fullføre den før flere år senere – satt jeg i et sommerhus på Ingmar Bergmans elskede Fårö. Et par dager tidligere hadde jeg sneket meg inn på Bergmans eiendom og stod i det karrige, styggvakre landskapet man husker fra Persona. Under et foredrag samme uken fortalte Bibi Andersson at Persona begynte som en improvisasjon – en lek mellom hun og Liv Ullmann, bare løselig kontrollert av Bergman selv.

Det gikk som mesteren selv ville ha formulert det: til helvete. Han avskyr jo egentlig denne metoden og mener det uforberedte og intuitive er synonymt med uprofesjonalitet, kaos og påfølgende elendig resultat. Derfor trekker Bergman seg tilbake, skriver et manuskript med replikker og sceneanvisninger, uten å vite helt hvor det hele skal ende. For Bibi Andersson handler filmen om en pasient og en sykepleier, og deres relasjon og konflikt. En lite aktsom lesning kanskje, men ikke desto mindre en ærlig rasjonalisering av et av filmhistoriens store mysterier.

Jeg skal ikke forsøke å deschifrere alle kodene i Bergmans lås; jeg tror ikke det finnes en nøkkel som riktig passer, og jeg velger derfor å nesten overse filmens kryptiske fortekster. Istedet vender jeg blikket mot det intime og for meg mer arketypisk bergmanske. I Viskningar och rop ser vi de angstsmittende karkterene i hvitt mot en skarpt blodrød bakgrunn – som om de er på innsiden av en veldig kropp. De synes fortapte og oppslukte av sine omgivelser. Fårö-kulissen i Persona er på overflaten diamentralt forskjellig; landskapet er åpent, forblåst og bevegelig. Likevel er det mot denne naturen projiserer et av sine mest intense kammerspill; en maktkamp mellom to skuespillere i eksistensiell krise. Elisabeth Vogler (Ullmann), som er skuespiller av yrke, har inntatt en rolle der hun nekter å snakke. Hun legges inn på psykiatrisk avdeling, avskjermet fra omverdenen – uten nye farger til scenekameleonen. Etter en tid oppfordres hun til å oppholde seg en periode på psykiaterens  hytte – med sykepleieren Alma (Andersson) som selskap. Der Elisabeth i utgangspunktet er den trengende – den svake – ender hun ufrivillig opp som terapeuten. Autoriteten skapes gjennom hennes stumme, lyttende gestalt – en rollefigur hun når som helst kan kvitte seg med.

Denne trusselen skaper en spenning i Persona, ettersom Almas rollefigur vil briste om Elisabeth forlater sin. Og hvilke forventninger har Elisabeth til rollen som den stumme? Passer hennes egne forestillinger over ens med den faktiske karakteren? Da det viser seg at Elisabeth har videreformidlet Almas intime betroelser i et brev og omtalt henne som et studium – et objekt for (muligens) en senere imitasjon – knuses Almas idé. Gjennom sin stillhet har Elisabeth tilegnet seg Almas fortrolighet, og skuffelsen blir smertefull. Plutselig er Alma fremmedgjort overfor en rolle hun var komfortabel i; omsorgen har skiftet ham og fortoner seg nærmest som passivt aggressiv inntil Alma omsider får utløsning for sitt voldsomme sinne. I et berømt trackingshot fanger fotograf Sven Nykvist opp de to sortkledde kvinnenes konfrontasjon, mot et hatsk – og selvsagt forunderlig vakkert – månelandskap av hvite rullesteiner og et bølgepiskende hav. Sinnet koker bokstavelig talt over for Alma når hun truer Elisabeth med en kjele glovarmt vann; nå tyr hun til vold for at Elisabeth skal snakke. Boblen skal stikkes hull på, slik at Elisabeth nok en gang skal møte omverden uten stumhetens skjold. Når kjelen er på vei mot Elisabeth brytes endelig enveiskommunikasjonen med et livredd «Nej, låt bli!». Nå uttrykker Alma med tydelighet sin seier over å ha fått skuespilleren ut av balanse – nå skal rollen til livs en gang for alle. At Alma for lengst har glemt sin egen berører henne ikke.