Den andre filmen om mesterdetektivene Tiril og Oliver i Detektivbyrå nr. 2 bruker oldtidens Egypt til å fortelle en ganske engasjerende krimfortelling i god gammeldags whodunit-stil.
Operasjon Mumie er den andre filmen i serien om Tiril og Oliver, basert på Jørn Lier Horsts barnebok ved samme navn. Mange forbinder nok Horst med krimbøker for voksne, for eksempel Wisting-serien, men han står også bak hele 18 barnebøker og flere aktivitetsbøker om de to detektivene fra sørlandsbyen Elvestad, og hunden deres Åtto.
Dette er en oppfølger til Operasjon Mørkemann fra 2018, også denne regissert av Grethe Bøe-Waal. (Litt komisk er det at dette dermed er hennes tredje «Operasjon»-film på rad, men Operasjon Arktis fra 2014 er ikke en del av ovennevnte filmserie, så tittellikheten må tilskrives tilfeldigheter).
Begge disse Detektivbyrå nr. 2-filmene følger en gjenkjennelig struktur med et tydelig definert univers: Vi befinner oss i sørlandsbyen Elvestad, der vennene Tiril (Emma Pedersen Kilane) og Oliver (Thomas Farestveit) driver sitt eget lille detektivbyrå, med dertilhørende kontor og mengder av relevant utstyr. Med seg på slep har de hunden Åtto – en basset som kan være god å ha når dramatikken tårner seg opp. Filmene følger først og fremst lekens lover og logikk, og det er befriende med en barnefilm som vies fullt og helt til fantasien. Her blir vi aldri introdusert for foreldres formaninger, skolehverdagens rutiner eller hverdagslige plikter og gjøremål – barna er detektiver på fulltid.
En animert åpningssekvens slår an filmens tone og plasserer den i en tradisjon vi først og fremst forbinder med adapsjoner av tegneserier og lignende fiksjonsunivers. Assosiasjonene går eksempelvis til Scooby-Doo og Pink Panther-filmene, men kanskje aller mest til Steven Spielberg-filmatiseringen av Tintin (2011). Selv om sistnevnte er en animasjonsfilm, var den spilt inn med motion capture og avanserte digitale verktøy, og dermed ble kontrasten til den klassiske 2D-tegningen i åpningen markant. I sekvensen presenteres vi for animerte versjoner av hovedpersonene, før bildene glir over i motiver og symboler vi kjenner igjen fra det gamle Egypt – et frampek på hvilke utfordringer og mysterier hovedpersonene skal gi seg i kast med denne gangen.
Sekvensen skaper en episodisk ramme rundt fortellingen, og det er tydelig at Filmkameratene med sjefsprodusent John M. Jacobsen i spissen ønsker å bygge videre på Detektivbyrå nr. 2 som en franchise. Mindre ambisiøse produsenter ville kanskje heller valgt TV-serie-formatet for å gi liv til disse bøkene, men det kunne ha blitt ødeleggende for de i utgangspunktet stramme fortellingene og intensiteten i oppnøstingen av mysteriene.
Mumien kommer
Tiril og Oliver kjeder seg. De har tilsynelatende løst alle mysteriene som kan løses i den idylliske sørlandsbyen Elvestad. Men så en dag passerer de byens museum, der man har hengt opp plakater for en ny og spektakulær utstilling. På bannerne står det skrevet med store bokstaver: «Mumien kommer».
Dette vekker barnas nysgjerrighet, selvfølgelig, og med museumsdirektøren i spissen, tråler de lokalene og får en smakebit av den kommende utstillingen. Samtidig jobber et stort mannskap med å gjøre alt klart til den store åpningsdagen. Barna får se mumien av selveste Tutankhamon, og de får vite at det snart ankommer en maske av gull som er verdt millioner av kroner, og som samlere fra hele verden ville gjort hva som helst for å få kloa i.
Det går også rykter om at utstillingen bringer med seg en forbannelse, og ganske snart begynner mystiske ting å skje: Mannen som jobber med å henge opp bannerne faller ned fra stigen og brekker beinet, et malingsspann faller over hodet på direktøren og en arbeider får strøm i seg, i tillegg til en rekke andre mer eller mindre dramatiske hendelser.
Barna slår seg imidlertid ikke til ro med at en forbannelse kan være forklaringen, og siden de tross alt er mesterdetektiver, bestemmer de seg for å snoke omkring på museet i dagene som følger. Her møter de en rekke personer som på ulike måter vekker mistanke: Museumsdirektøren Siri Meyer (Anneke von der Lippe) som mener at all PR er god PR og at hvis det skjer noen små uhell i forarbeidet med utstillingen, er det ikke noe å ta på vei for. Den ekstravagante scenografen og kreative lederen Harald Bakke (Rolf Kristian Larsen) som stiller ekstremt høye krav til medarbeiderne sine og som mener at kun det beste er godt nok, men som også lyser opp av glede hver gang han kan formidle sin kunnskap om den egyptiske oldtiden. I tillegg møter de på en museumsvakt (Zahid Ali), en elektriker (Mikkel Bratt Silset) og en maler (Hadrian Libell). Dermed ligger alt til rette for en god, gammeldags «whodunnit»-fortelling.
Og duoen (eller trioen – hunden Åtto følger trofast med) finner til slutt løsningen på mysteriet ved hjelp av kløkt og gode detektivtriks – og bare litt bistand fra onkel og politimester Fred (Pål Sverre Hagen) og Bestefar (Eldar Vågan), som er ekspert på hemmelige symboler. Den skyldige viser seg å være scenografen Harald Bakke. Han har iscenesatt alle uhellene i håp om at de andre arbeiderne skal bli redde og flykte fra museet, og når selv ikke nattevakten tør å være der alene, etter nok en mystisk hendelse, kan Bakke, med sine to kumpaner (Janne Formoe og Per Kjerstad), enkelt snike seg inn og stikke av med den verdifulle gullmasken.
Men detektivene stikker kjepper i hjulene (eller mer presist: de legger en spikermatte foran hjulene) deres, og filmen ender i en politi- og røver-jakt som fører dem dypt inn i skogen og langt ut på stranden. Selvsagt er det Tiril og Oliver som får stoppet røverne til slutt. De blir utropt til byens helter, og endelig kan utstillingen åpne.
Sjangerskolen
En av barnefilmens funksjoner er å gi opplæring, både i filmens motiver – i dette tilfellet antikkens Egypt – men også gjennom bruk av filmatiske virkemidler som fortellerstruktur og stil, og kanskje aller tydeligst i dette tilfellet: sjangerkonvensjoner.
Jeg har flere ganger latt meg overraske over at sjangerfilm strengt tatt er en sjeldenhet i barnefilmens verden. Man skulle tro at tydelige mønstre og regler enkelt lar seg overføre til filmer rettet mot barn, men kanskje er ikke produsenter tilstrekkelig overbevist om at barna forstår eller gjenkjenner konvensjonene og referansene. Samtidig kan man da spørre seg: er spesifikke forkunnskaper egentlig nødvendig for å sette pris på sjangerkjennetegnene? Detektivbyrå nr. 2-filmene viser oss med all tydelighet at sjangerlandskapet også egner seg for de minste tilskuerne.
Mange voksne forbinder nok whodunit-fortellinger med påskekrim generelt og forfatter Agatha Christie spesielt, og denne klassiske tropen innen krimsjangeren fikk en liten renessanse i 2019 med Rian Johnsons publikumssuksess Knives Out. Sjangeren har riktignok så tydelige konvensjoner og fortellergrep at den tidvis ligner en klisjé, noe Johnson i sin film forsøkte å spille på med innforståtte pek og stikk til egne fortellergrep.
De viktigste ingrediensene er at noe kriminelt skal ha skjedd (eller skjer underveis), et fastsatt rollegalleri der hvem som helst av aktørene kan være den skyldige, at handlingen skal utspille seg på et begrenset geografisk område, og at detektiven(e) må nøste opp i alle ledetrådene de blir servert for til slutt å finne ut hvem som er skurken(e). I følge litteraturviteren Tzvetan Todorov består fortellingen i en whodunit i sin reneste form alltid av to nivåer: fortellingen om hva som har skjedd i fortiden og oppklaringen som utspiller seg i nåtid (Todorov, 2010, s. 295). Han mente at disse ideelt sett skal holdes adskilt i tid, og viser til hvordan Hercule Poirot som regel ikke ender opp med å bli truet med en pistol. Likevel finnes det mange moderne eksempler på at de to historietrådene møtes og at detektiven selv blir nødt til å ta en mer aktiv rolle i hendelsene for å forhindre at flere ugjerninger begås.
Operasjon Mumie følger denne malen langt på vei. Detektivene havner ved en tilfeldighet i et tydelig avgrenset miljø (museet), der de blir introdusert for et begrenset rollegalleri bestående av mennesker som alle potensielt kan stå bak de mystiske ulykkene. Barna kommer gjentatte ganger tilbake for å innhente stadig mer informasjon, som de så bruker til å utelukke flere og flere av de mistenkte. Filmen forteller en historie langs de to nivåene som Todorov nevner, men de foregår samtidig. Likevel utspiller hendelsene på museet seg helt uavhengig av barnas tilstedeværelse, og barna studerer og nøster opp i dem fra sidelinjen.
Hvis målet er å forholde seg slavisk til sjangerkonvensjonene, burde nok flere av personene på museet hatt mer fremtredende roller. Dette kunne ha skapt mer forvirring omkring hvem som egentlig er den skyldige. Sett fra et voksent perspektiv er det ikke spesielt vanskelig å gjette seg til hvem som er gjerningspersonen, men for det unge publikummet fortoner det seg kanskje annerledes.
Å bli fortrolig med sjangerkonvensjoner i tidlig alder, er en viktig del av dannelsesprosessen for barn og unge som må lære seg å manøvrere i et stadig mer kaotisk samfunn bestående av populærkulturelle tegn og symboler.
Forfatter Jørn Lier Horst har nok helt bevisst ønsket å gi de unge en opplæring i kriminalsjangeren, og filmskaperne følger hans eksempel. Dette kulminerer i en meta-sekvens etter at filmfortellingen har kommet til sin konklusjon. Få sekunder ut i rulleteksten stopper musikken, og Tiril og Oliver (eller er det skuespillerne Emma og Thomas?) ser inn i kameraet og stiller noen spørsmål direkte til publikum. Spørsmålene dreier seg om hvorvidt tilskuerne har fulgt ordentlig med («hva bruker politiet for å stoppe tyven?», «hva var masken laget av?»), med en forsikring om at hvis du greier å svare på alt, så er du en ekte mesterdetektiv. Jeg tipper at mange barn finner frem forstørrelsesglasset etter å ha kommet hjem fra kinoen.
Mumier og mennesker
Sjangeropplæring foregår i stor grad på det underbevisste plan, ved at man gjentatte ganger eksponeres for lignende mønstre, og det gradvis danner det seg en form for språkforståelse. I klassisk barnefilmtradisjon skal det imidlertid også læres bort noe mer eksplisitt, gjerne om et spesifikt tema (dette er også noe jeg har skrevet om i to tidligere analyser her på Montages: Ekspedisjon Knerten og Karsten og Petra – ut på tur). I Operasjon Mumie er det den egyptiske oldtiden som står på timeplanen, og filmen tar seg god tid til å la museumsdirektøren og scenografen dele av sine kunnskaper.
Lengst er sekvensen der scenografen Håvard Bakke har tatt med seg Oliver for å se på mumien. Sekvensen er fin, og den viser fram en større dybde i rollefiguren som til slutt viser seg å være skurken. Båndet som knyttes mellom Oliver og Håvard legger også grunnlaget for konflikten som oppstår mellom de to detektivene senere i filmen. Jeg skulle likevel ønske at man hadde utnyttet scenen i større grad, for nå blir den stående som en slags skoletime i mumifisering, uten at det får noen særlig betydning for resten av fortellingen. Hva om Oliver fikk bruk for den nyervervede kunnskapen i konfrontasjonen med skurkene? Ikke bare ville det ha gjort fortellingen mer helhetlig, jeg tror også at det ville ha gitt lærdommen et tydeligere feste i det unge publikummet.
Filmens virkelige lærdom oppstår kanskje først og fremst i den nevnte konflikten mellom Oliver og Tiril. Tiril anser alle personene på museet som potensielle skurker, men Oliver har knyttet seg til scenografen som har uttrykt at han kjenner seg igjen i ham. Han vil derfor ikke akseptere at Håvard Bakke kan være en forbryter, og dette fører til dårlig stemning mellom de to detektivene. Til slutt er bevisene utvetydelige, og Oliver må innse at selv karismatiske og tilsynelatende snille og greie mennesker, også kan være skurker – en lærdom som kanskje er relevant for mange i disse dager.
Rusk i maskineriet
Selv om filmen byr på en i hovedsak engasjerende krimfortelling, flyter den ikke like jevnt hele veien. Hovedpersonene forflytter seg ofte unaturlig raskt mellom detektivkontoret og museet, og innimellom er det uklart hvorfor de i det hele tatt var nødt til å foreta transporten. Jeg liker regissør Grethe Bøe-Waals dynamiske filmspråk, den effektive bruken av kamerakjøringer og raske bevegelser for å skape dynamikk og action, men på grunn av litt dramaturgisk rusk, blir disse formgrepene på grensen til masete. Man trenger ikke bruke en dramatisk innzooming og saktefilm for å formidle hver eneste nye oppdagelse detektivene gjør.
De beste sekvensene i Operasjon Mumie foregår inni det stemningsskapende museet, der man har jobbet godt med produksjonsdesign og lyssetting for å skape en viss følelse av egyptisk mystikk. Jeg skulle nok ønske at de hadde utnyttet dette til større effekt, også i filmens avslutning. I stedet foregår jakten på skurkene ute i en mørk og grå skog uten den samme visuelle spensten. Sekvensen er ikke direkte dårlig, men den skaper et plutselig brudd i filmens estetikk, og jeg skulle gjerne ha sett at filmskaperne i stedet utnyttet det visuelle uttrykket de allerede har etablert.
I skogssekvensen foregår også en form for narrativ speiling: I begynnelsen av filmen syntes Oliver det var skummelt å gå over ei skranglete hengebru, men på slutten – når han virkelig må – våger han seg over. Dette er et typisk fortellertriks for å vise at en rollefigur har vokst og blitt tøffere i løpet av filmens spilletid, men Operasjon Mumie gir oss ingen informasjon som tilsier dette. Olivers utvikling har handlet om helt andre ting, i hovedsak har han fått større innsikt i at folk ikke nødvendigvis er så snille som de først later til å være. At dette skulle medføre et større mot i møte med hengebruer, virker søkt. Burde ikke Oliver heller ha konfrontert scenografen, og dermed fått bruk for noe av det han faktisk lærer i løpet av filmen?
Et annet problem er at de to andre skurkene, som hele avslutningen dreier seg om, først blir introdusert etter at Tiril og Oliver har avslørt Harald Bakke som den skyldige. Dermed har man valgt å bevege seg vekk fra den stringente whodunit-strukturen bestående av et fastsatt rollegalleri. Skurkene har samarbeidet med Bakke i det skjulte, men fram til nå har de ikke hatt noen relasjon til barna. Likevel er det de som blir antagonistene i filmens klimaks og som hele spenningen knytter seg til. Rett før Per Kjerstads skurk skal til å dure av gårde i en liten motorbåt, snur han seg mot Tiril som står igjen på stranden, og sier: «Ha det bra da, din lille skitunge». Tiril har derimot rukket å binde fast et tau til båten, og skurken kastes ut i vannet. «Kem e det som e skitunge nu?» kontrer hun, idet skurken omsider har havnet i armene på politiet. Denne replikkutvekslingen ville ha framstått som mer elegant hvis det allerede fantes en relasjon mellom dem, men dette er altså første og siste gang denne protagonisten og antagonisten møtes.
Barna er sjefene
Selv om dramaturgien skurrer litt, er filmen i all hovedsak en engasjerende krimfortelling. Det brukes mye tid på å undervise om det gamle Egypt, en kunnskap som aldri virkelig anvendes i fortellingen, men filmen oppleves ikke som spesielt belærende. Her er ingen moralistiske pekefingre, foreldre som ber barna gå å legge seg eller som blir sinte når de yngste utsetter seg for fare.
Tiril og Oliver er sjefene i historien, og noen ganger blir det nesten komisk hvor myndige de er – de trenger bare å ringe og si én setning til politi-onkelen, før så er så å si hele politipatruljen i Elvestad er på plass. De er helt sikkert helter for mange barn (bokseriens enorme salgstall tilsier det), og jeg er sikker på at jeg hadde vært fan av dette fiksjonsuniverset, både i bok- og filmformat, da jeg selv var åtte år gammel.
De unge skuespillerne fortjener også ros for å bære filmen på ganske uanstrengt vis. Ikke alle replikker ligger like naturlig i munnen, og noen av dialogene dem imellom føles litt kunstige, men mesteparten av tiden fremstår de som oppriktige og troverdige, gitt fiksjonsuniversets premisser.
Operasjon Mumie blir nok ikke stående som en vesentlig barnefilm, men det er gøy å se at en film for de yngste tar sjanger på alvor og lar barndomsfantasiene få fritt spillerom, uten å presse en realistisk ramme på dem. Operasjon Mumie er derfor en fin episode i det som helt sikkert vil fortsette suksessfull barnefilm-franchise.
*
Kilder
Todorov, T. (2010). The Typology of Detective Fiction. I C. Greer, Crime and Media: A Reader (ss. 293-301). London: Routledge.
