Torsdagsfilmen arrangeres av de digitale cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim, og Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene som vises. Kalender og mer informasjon finner dere her. The Gang’s All Here vises torsdag 27. februar kl. 18.00 på alle cinematekene.

*

Det vil være en overdrivelse å si at The Gang’s All Here forteller en historie. Filmen skyr unna dramatikk for å dyrke pomp, prakt og skamløs underholdning.

Det hele starter i alle fall fall på en nattklubb i New York, som setter opp overdådige dansenumre. Her tilbringer sersjanten Andy (James Ellison) permen før han skal ut for å krige i Stillehavet, og faller for danserinnen Edie (Alice Faye). Etter en hel kveld med innpåslitne tilnærmelser, ender hun med å falle for ham også – uvitende om at Andy allerede er i et forhold. Edie venter tålmodig til han vender tilbake fra krigen, og på den spektakulære hjemkomstfesten, hos Andys svigerforeldre, begynner trekantdramaet å spisse seg til. Alt løser seg imidlertid skammelig enkelt, for selve historien utgjør bare en rød tråd mellom filmens spektakulære sang- og dansesekvenser.

Disse er selvstendige show tunes. Det vil si at de ikke er ment å drive fortellingen videre, slik musikken gjerne gjør i musikaler. (Blant numrene finner vi blant annet tittelsangen fra Terry Gilliams Brazil!) På den måten får den legendariske regissøren og koreografen Busby Berkeley fritt spillerom til å skape noen enestående setpieces. På mange måter er The Gang’s All Here som et filmet Broadway-show, men Berkeley anvender kameraet til å heve opplevelsen enda noen hakk. Kameraet glir inn i forestillingen, og det er som om det føler musikken, som om det er en av danserne. Det svever rundt den praktfulle koreografien i imponerende lange tagninger, og resultatet er nesten overveldende. Berkeley var først og fremst koreograf, og en enormt dyktig en, men han har flere visuelle triks på lager: I sluttsekvensen anvender han for eksempel en speilinstallasjon for å gjøre danserne om til kaleidoskopiske former.

The Gang’s All Here er en fryd for øyet og en oppvisning i overdådig scenekunst, men det er også interessant å se den i et historisk perspektiv, for dette er ikke kun en musikal. Filmen hadde premiere i 1943, under siste del av Den store depresjonen, mens USA var tungt involvert i Andre verdenskrig, så filmen kan godt ha fungert som en nyttig distraksjon — brød og sirkus til folket.

Samtidig oppfordrer den folket til å støtte krigføringen: Bilder av soldaten Andy kombineres med avisforsider som forteller om den amerikanske hærens suksess i kampen mot japanerne, og Andy vender hjem som en dekorert krigshelt. (Det var japanernes angrep på den amerikanske basen Pearl Harbor i 1941 som førte til at USA ble involvert i krigen.) Forøvrig er det krigsobligasjoner som finansierer Andys ekstravagante hjemkomstfest. Nattklubbens hovedattraksjon, Dorita, spilles av brasilianske Carmen Miranda, som hadde sin storhetstid som musikalstjerne i disse årene, samtidig som Brasil ble en viktig alliert for USA. Plakater med påskriften «The enemy is listening», som sporadisk er synlige i bakgrunnen, er i større grad påminnelser til publikum enn scenografiske virkemidler.

Filmen blir et vindu til fortiden, og det er interessant å spekulere i hvilke hensikter som ligger bak filmen. Enkelte ting er vanskelig å svelge i dag. Da tenker jeg ikke på den karikerte søramerikaneren Dorita, som med sin gebrokne engelsk maltrakterer ord og uttrykk («I spilled the cat out of the beans!»). Dette gjør henne faktisk til filmens artigste karakter, og spiller på nøyaktig samme strenger som Sofia Vergaras rollefigur i tv-serien Modern Family den dag i dag. Det er forholdet mellom kjønnene som skurrer. Som nevnt er det ingenting som stopper Andy fra å finne seg en dame på si. Edie føler seg ført bak lyset, men han er tilsynelatende ikke den eneste med en kvinne i hver havn. Mennenes utroskap fremstilles nærmest som en naturlov, og aksepteres med skuldertrekk og en «gutter-er-gutter»-holdning. På samme tid aksepterer kvinnene det som sin plikt å finne seg i mennenes aggressive tilnærmelser – de må jo lette på trykket før de skal ut å forsvare nasjonen.

Heldigvis er ikke tilnærmingen til sex utelukkende problematisk; det brukes også som et bilde på frigjøring, selv om temaet aldri diskuteres eksplisitt. Mer enn noe annet oppfordrer filmen tilskueren til å slippe seg løs og nyte livet: glem bekymringer, begrensninger og ektefeller, og kast deg ut i dansen! Tørrpinner som setter moralen foran ren moro – her representert ved Andys svigerfar Mr. Potter, som er «entirely business», og ikke har noe til overs for den lugubre populærkulturen – blir avfeid eller latterliggjort.

The Gang’s All Here mister noe av dampen i midtpartiet, når det går lang tid mellom shownumrene, men gjør hele tiden sitt ytterste for å være skamløst underholdende. Filmen er gjennomsyret av lystig rytmesans og musikalsk schwung – selv dialogene. Replikkvekslingen får samtalene til å ligne verbale pingpong-kamper.

På tross av tvilsomme kjønnsfremstillinger, er det bare å la seg rive med av Busby Berkeleys spektakulære show. Som Mr. Potter får høre: «Don’t be a square from Delaware!»