Oslo/Fusion 2015: I den norske lavbudsjettsfilmen Demning av Paul Tunge glir det vakre gradvis over i det vonde, på en særdeles gripende måte. Ikke takket være store, dramatiske fakter, men som et resultat av at filmskaperen til de grader behersker antydningens kunst.

Vårt første møte med de to unge mennene i Demning – før vi får noen informasjon om hvem de er og hvilke mål de har – fremstår underlig, nesten meningsløst. Kameratene har søkt ly for været, og beskriver hverandre i rosende ordelag, før de fortsetter på en slags treningsøkt. Til slutt omfavner de hverandre.

Scenen presenterer kjernen av hva Demning kommer til å dreie seg om, og får en utvidet betydning etter hvert. Samtalene mellom de to er ikke kjærlighetserklæringer, men uttrykk for forventningene de har til hverandre – hvordan de ønsker og håper at den andre skal være. Tåken innhyller dem i en drømmeaktig atmosfære – en romantisk illusjon, som gradvis vil slå sprekker.

Hovedpersonene (navnløse, men titulert i rulleteksten som J og Jo) er forskjellige i lynne og utseende: Jo (Joachim Kvamme) er høy, spinkel og innadvendt, mens J (Jørgen Hausberg Nilsen) er kortere, barskere, mer maskulin – og med en trang til å vise det. De to har hatt et one night stand, og J har av en eller annen grunn invitert med Jo på en vandring over vestlandsvidda.

Filmens første del, der mennenes utflukt virker relativt løsrevet fra en større sammenheng, er i seg selv en enormt vakker skildring av forholdet deres. Det visuelle uttrykket er nedtonet, preget av naturlige lyskilder; de kornete, ofte blasse bildene formidler noe rått og ekte, som tvinger oss nærmere på rollefigurene. Samtidig er selve kameraet ofte observerende, plassert på en viss avstand; men Tunge klipper til nærbilder for et smil, et blikk eller et kjærtegn. Enkelte bilder er skutt i sakte film, for å understreke eller intensivere følelsene som oppstår mellom J og Jo.

Paul Tunge demonstrerer i det hele tatt en imponerende formidlingsevne. Ved å utelate eksposisjon, setter regissøren store krav til sin egen antydende fortellerstil, og heldigvis lykkes han: Demning er vag, men aldri diffus.

Nå og da hører vi Jos stemme i en voice over, og heldigvis er den aldri overforklarende, bare utdypende. Når det er sagt, kunne man med fordel ha tonet ned fortellerstemmen i de avsluttende scenene – det samme gjelder de drønnende pianotonene som akkompagnerer et par dramatiske hendelser på en i overkant insisterende måte.

I sentrum av fortellingen foregår en slags maktkamp: Jo prøver å få J til å gjengjelde sine tilnærmelser, mens J forsøker å kontrollere Jo ved å trekke ham med i de underlige treningsøktene. Scenene der de to fører uanstrengte samtaler, og «spenningen» uteblir, gjør inntrykk; der mange lignende filmer gjerne fokuserer på det seksuelle eller romantiske for å formidle nærhet, setter Tunge sin lit til den implisitte intimiteten i det å kjenne ro og trygghet i hverandres selskap.

Selv om Demning funderes i et homoseksuelt forhold, er filmen også en sjelden skildring av mannlig vennskap, der mennene våger å nærme seg hverandre, både fysisk og emosjonelt. Begrepet bromance klinger bedre her enn i mange av de filmene som har det som sjangerbetegnelse.

I enkeltscener sammenfattes den kameratslige og romantiske intimiteten: Når J og Jo bader i en innsjø, veksler de mellom å plaske i vannet og såpe inn hverandres hår. Enda mer slående er imidlertid scenen der de bryter i gjørma: råhet og ømhet, likestilling og dominans, barnslig og voksen lek – følelsene veksler ustanselig. Begge hengir seg til den andres spill.

Det er også en tvetydighet ved Js machoposering. Når han benytter enhver anledning til å løfte tømmerstokker eller ta armhevinger, fremstår det nærmest som en besettelse, en overkompensering – og et manipulativt spill, ettersom han tvinger Jo til å delta. En enkel vei til nærhet? Vi får aldri innsikt i hva som plager J, men det kan virke som om han sliter med å akseptere sine egne følelser. Han bærer på mye sinne og frustrasjon, som jevnlig bobler til overflaten.

J er en kompleks, nesten enigmatisk rollefigur, som krever mye av skuespilleren. Jørgen Hausberg Nilsen gjør en imponerende tolkning. Hausberg Nilsen er tilknyttet Den National Scene i Bergen, og har gjort lite filmarbeid siden han debuterte på lerretet i ungdomsfilmen Vegas i 2009, men noen er simpelthen nødt til å gi ham flere roller foran kameraet. Han er virkelig enestående i Demning, og har en naturlig fremtoning og tilstedeværelse som er få forunt. Debutanten Joachim Kvamme har mindre å jobbe med som den innesluttede Jo – han blir rett og slett «rundspilt» av Hausberg Nilsen – men er overbevisende nok fra sidelinjen.

Det gjenstår å se om Demning blir tilgjengelig for et større kinopublikum, eller om den bare kan oppsøkes på festivaler i månedene fremover (filmen settes blant annet opp på Bergen internasjonale filmfestival i slutten av september). I alle tilfeller er det gledelig å se noe så ambisiøst og mangefasettert som Demning – dette er en av årets beste norske filmer.

*

NB: Av uvisse årsaker fikk Oslo/Fusion-festivalpublikummet se feil kopi av filmen på visningen torsdag 17. september kl. 18.00 – en komprimert versjon i noe dårligere kvalitet. Etter en prat med regissør Paul Tunge, som var til stede for å presentere filmen, fikk Montages inntrykk av at det var trygt å vurdere den ut fra denne visningen, men leserne bes likevel være oppmerksomme på at filmens visualitet kan avvike noe fra beskrivelsene i denne omtalen.