Etter gjennombruddet med filmer som Superbad og Knocked Up på midten av 00-tallet, kunne Seth Rogen se ut til å bli en komediestjerne på linje med Adam Sandler. Hollywood forventet kanskje ikke at han ville ha blitt like suksessfull, men Rogen ble uansett tilbudt roller i samme type prosjekter som Sandler har bygget sin kommersielle karriere på: hjernedøde blockbusterkomedier.
På tross av dette potensialet for å tre inn i Sandlers sko, har Rogen de senere årene isteden latt seg trekke mot mindre og, i alle fall relativt sett, mer interessante prosjekter. Med rollene i Take This Waltz og 50/50 fikk han i 2010 mer dramatiske utfordringer, men det kanskje mest radikale rollevalget gjorde han i 2009, på høyden av sin popularitet. Mange vil dessuten karakterisere det som et feilsteg: å spille hovedrollen i Jody Hills bekmørke komedie Observe and Report. Filmen er den til nå minst innbringende med Rogen i en hovedrolle, og i Norge fikk den ikke engang kinodistribusjon. Var Observe and Report ganske enkelt en dårlig film? Noen er av den oppfatning, andre ikke – meningene er polariserte, både blant kritikere og publikum. I skrivende stund er snittet på IMDb 5.9 av 10 og hos Rotten Tomatoes holder filmen middelmådige 51% på kritikerbarometeret.
Så er dette egentlig for slags film? Det er i alle fall ingen tvil om at Observe and Report tidvis kan virke sjokkerende, og at den ofte endrer tone på overraskende, kanskje til og med forvirrende, vis. Premisset er at et kjøpesenter, hvor Ronnie Barnhardt (Rogen) jobber som sikkerhetsvakt, terroriseres av en blotter. Ronnie blir besatt av å fange blotteren. Dette er hans, slik han omtaler det i en tidlig scene, «chance to be great». Allerede her introduseres den mørke materien som filmen bygger på. Ronnie har et enormt behov for bekreftelse. Det er hans definerende karaktertrekk – til stadighet har han voldelige og stormannsgale heltefantasier. Dessuten har han vrangforestillinger, som tydeligst kommer frem i måten han overvurderer viktigheten og makten som ligger i jobben hans, noe som delvis kan tilskrives at han har bipolar lidelse. At Ronnie har en mental lidelse brukes for å understreke plagene som vekker voldsfantasiene til live (selv om Ronnies medisiner vedkommer handlingen på andre måter), for det er i all hovedsak mindreverdigheten og bekreftelsesbehovet som driver Ronnie.
Karakteriseringen av Ronnie som en voldelig, ensom ulv med et brennende ønske om å utrette noe skaper klare paralleller til Travis Bickle (Robert De Niro) i Taxi Driver. Travis og Ronnie er like på flere måter, blant annet med tanke på deres karakterutvikling. Mer spesifikt handler likheten om at de begge har rigide og selvrettferdige moralske kompass, at de forgjeves forsøker å imponere kvinner som avviser dem og at de ser seg ut et bestemt menneskelig mål som skal hjelpe dem å oppnå bekreftelsen de ønsker (Ronnie har blotteren, Travis planlegger å myrde en presidentkandidat). Det finnes også en rekke visuelle filmreferanser i Observe and Report. I scenen hvor Ronnie står foran et speil gjenskapes filmtrikset fra Mathieu Kassovitz’ La Haine, hvor kameraet går fra å filme karakterens bakhode, før det kjører forbi ham og således tar hans synsvinkel foran speilet. Denne scenen fra La Haine er igjen en direkte referanse til Taxi Driver, ettersom Vincent Cassel sitererer De Niros legendariske replikk: «You talkin’ to me?». Regissør Jody Hill har nevnt Taxi Driver som en av inspirasjonskildene for Observe and Report, og det er viktig å poengtere at denne inspirasjonen er betydelig – det myldrer av referanser til Scorseses klassiker, og de har en viktig funksjon. En særlig oppsiktsvekkende parallell finnes for øvrig mellom sluttscenene i de to filmene, noe jeg vil komme tilbake til.
Referansen til La Haine er en av få fiffigheter i en film som visuelt sett er temmelig pregløs. Formspråket er hva man kan forvente av en ordinær Hollywood-komedie; bruken av sterke farger og oppløftende rockemusikk er grep som man gjerne forbinder med en film som eksempelvis Superbad. Observe and Report ble også markedsført for å skape forventninger om noe slikt, en såkalt «sprø komedie». I traileren er den mørke tematikken sterkt nedtonet, så det er ikke spesielt forbausende om publikum ble overrasket og skuffet over hva de fikk. Muligens var det heller ikke til filmens fortjeneste at den hadde premiere kort tid etter en annen film om en sikkerhetsvakt på et kjøpesenter: Paul Blart: Mall Cop, en film hvis markedsføring lovte nøyaktig hva man kunne vente seg – en på alle måter uambisiøs blockbusterkomedie. Paul Blart: Mall Cop, som kostet omtrent like mye å produsere som Observe and Report, tjente inn nesten syv ganger så mye penger.
Sjangermessig er Observe and Report fremdeles en komedie, til tross for dens mørkere aspekter. Hill bruker likevel komedieestetikken bevisst for å villede og skape reaksjoner hos tilskueren. Et beskrivende eksempel er scenen hvor Ronnie og kollegaen bestemmer seg for å gi faen i reglene for en dag. Dette skildres på et i utgangspunktet konvensjonelt vis, i en lystig montasje. Den lystige tonen akkompagnerer både inntak av ulovlige rusmidler og brutal vold mot tenåringer, før den går fra dur til moll idet montasjen avsluttes med at de to sikkerhetsvaktene skyter heroin på toalettet – altså idet grensen for hva mange kan strekke seg til å oppfatte som komisk overskrides.
Samtalene mellom Ronnie og hans alkoholiserte mor behandles på en lignende måte. I stedet for å gjøre et poeng ut av morens problem, en karaktersvikt som tilsynelatende er ment å være komisk, nekter Hill tilskueren et slikt katarsis – scenene fortsetter til morens tragiske vesen og det heller triste forholdet mellom henne og sønnen kommer til syne, og fremstår således deprimerende og rørende heller enn morsomt. Dette skaper en urovekkende dissonans mellom innhold og estetikk som gjør det vanskelig å le uten å være klar over implikasjonene av det som foregår, og humoren synes ikke lenger så harmløs. Elementene er ikke polert slik at man med god samvittighet kan le av dem, men er derimot fundert i en ubehagelig virkelighet – som blotteren som ikke nøyer seg med å avsløre hva han har under frakken, men samtidig roper fornedrende ukvemsord til sine kvinnelige ofre, og dermed antyder at en aggressiv fiendtlighet overfor kvinner er knyttet til hans eksponeringsbehov.
De som er kjent med Hills andre verker, som for eksempel tv-serien Eastbound & Down, vet at han ikke har for vane å trekke humor ut av harmløshet. Snarere har han gjort det til et kjennetegn å harselere med karaktersvikter og tabubelagte temaer. Men selv i Eastbound & Down går humoren i større grad på bekostning av karakterene – med en holdning om at det er greit å le, selv om innholdet dypest sett er dystert. Observe and Report sender derimot tankene til Todd Solondz’ filmer, spesielt Happiness, hvor hvert komiske poeng er problematisk (og, fra et visst perspektiv, overhodet ikke morsomt, men derimot frastøtende og/eller tragisk) og implikasjonene er gravalvorlige. Riktignok skal det sies at Observe and Report også inneholder mengder av mer ordinær komedie, både mer og mindre vellykket, og derfor kan kritiseres for å være noe inkonsekvent. Konsekvent er den dog gjennom at all humoren stammer fra at så godt som hver eneste karakter i denne filmen er fullstendig motbydelige, usympatiske personer, og dermed er den alltid, i en eller annen grad, infisert av menneskelig mørke.
Med dette karaktergalleriet er det ikke så merkelig at mange kritikere etterlyste noen å sympatisere med – selv hovedpersonen etableres umiddelbart som en drittsekk. Ronnie er imidlertid en langt mer nyansert karakter enn som så. Flere ganger kommer det til syne at han kan være både genuint og uselvisk omtenksom overfor andre, spesielt moren, Dennis og jenta i sminkebutikken, som han er håpløst forelsket i. Men i alle tilfeller er han sultefôret på kjærlighet; moren forsømmer ham, Dennis viser seg å være en innbruddstyv (noe som går på kant med Ronnies rettferdighetssans, spesielt ettersom Dennis stjeler fra kjøpesenteret), og sminkebutikkjenta er filmens mest usympatiske person og ikke det minste interessert i ham. Ronnies drittsekkoppførsel blir dermed en maske han bærer i møte med andre mennesker, i et evig forsøk på å heve seg selv over andre i mangel på virkelig bekreftelse. Han sliter altså med relasjonell usikkerhet, men usikkerheten oppstår også i forbindelse med jobben, hvor han forsøker å fremstille seg selv som en slags actionheltaktig redningsmann. Han prøver derfor å bli politimann slik at denne fantasien til en viss grad kan realiseres, men feiler.
Det man sitter igjen med er en karakter med et enormt mindreverdighetskompleks, som har sine selvforherligende dagdrømmer som eneste virkelighetsflukt. Det har lenge vært spekulert i hvorvidt sluttscenen i Taxi Driver foregår i filmens virkelighet eller om den bare er et resultat av ønsketenkning i Travis Bickles’ hode. Den samme tvetydigheten – uten at jeg vil røpe for mye – finnes i Observe and Report, der avslutningssekvensen skildrer hvordan Ronnie, på overraskende vellykket vis, får utløp for alle sin besettelser. Pixies-låten «Where Is My Mind?» spilles over sekvensen, noe som kan tolkes som et hint om at handlingsforløpet ikke nødvendigvis finner sted. Videre kan man stille spørsmål ved hvorvidt noen av Ronnies heltedåder i løpet av filmen i det hele tatt har forløpt slik de har blitt vist i filmens plottdiskurs. I henhold til en slik tolkning ender filmen på ufattelig tragisk vis, med en hovedkarakter som er dypt ulykkelig og mislykket i en ubarmhjertig verden.
I så tilfelle er Observe and Report ikke spesielt morsom, men derimot en briljant og tankevekkende lek med sjangerkonvensjoner, for ikke å snakke om et rørende karakterportrett – langt mer interessant enn hva markedsføringen måtte indikere.