Analysen

Kaptein Sabeltann og den magiske diamant (2019)

Det Oslo-baserte produksjonsselskapet Qvisten Animation befinner seg i en særstilling, ikke bare som Nordens største animasjonsstudio, men også som forvalter av norsk barnekultur. I løpet av det siste tiåret har Qvisten nærmest egenhendig tatt på seg å kle en betydelig del av den norske kulturarven i moderne drakt. 

Kjente norske barnefigurer og -univers som Knutsen & Ludvigsen, Flåklypa, Dyrene i Hakkebakkeskogen og Pelle Politibil har i senere år gjennomgått en såkalt Qvisten-behandling. De fleste av filmene er regissert av medeier Rasmus A. Sivertsen, og de er ofte skrevet av manusforfatter Karsten Fullu. Filmene har gjerne også fått en eller flere oppfølgere, og ender stort sett opp blant de mest sette på kino i sine respektive utgivelsesår. Det er med andre ord tydelig at Qvisten har funnet en formel som funker, og i skrivende stund er også deres andre Thorbjørn Egner-adaptasjon underveis, Folk og Røvere i Kardemomme by, nok en gang med Sivertsen og Fullu på regi og manus.

Med Kaptein Sabeltann og den magiske diamant, selskapets retur til Sabeltann-merkevaren, blir sirkelen på sett og vis sluttet – ettersom Qvisten i 2003 var medprodusent på 2D-tegnefilmen Kaptein Sabeltann (Stig Bergqvist), med Rasmus A. Sivertsen som medregissør (hans første langfilm). På Kaptein Sabeltann og den magiske diamant inntar Sivertsen den samme rollen, side om side med med Marit Moum Aune, som har bakgrunn fra teater og TV, men her debuterer som regissør av kinofilm.

Karsten Fullus manus tar utgangspunkt i en Sabeltann-forestilling fra 1996. Den onde fyrsten Maga Kahn (Bartek Kaminski), som regjerer i den karibiske øyegruppen Marmeladene, har fått kloa i den titulære, magiske diamanten. Maga Kahn tåler ikke sollys, så han må holde seg innendørs og kan ikke forlate fyrstedømmet. Diamanten oppfyller ønsker ved fullmåne, og Maga Kahns høyeste ønske er å bli kvitt intoleransen for sol, slik at han står fritt til å ta over verden.

Før han kommer så langt, blir imidlertid diamanten stjålet av fattiggutten Marco (Ida Leonora Valestrand Eike). Han er til forveksling lik Pinky, verdens yngste sjørøver. Pinky (Leonard Valestrand Eike) og Sunniva (Siri Skjeggedal), som holder til i Kjuttaviga, aner fred og ingen fare, men så snart jungeltelegrafen når Kaptein Sabeltann og hans kompani, som selv har jaktet på den sagnomsuste diamanten, blir det trøbbel. De kidnapper Pinky, og etter en del marine intriger settes kursen mot Marmeladene.

Qvistens linjeprodusent Fredrik Arntzen har til Teknisk ukeblad omtalt Kaptein Sabeltann og den magiske diamant som studioets «mest sofistikerte film» til nå, og ambisjonene dreier seg ikke minst å utnytte publikumspotensialet i utlandet.

Og jo, Qvisten kan med god samvittighet være stolte av håndverket.

Filmen er ofte genuint flott å se på, spesielt de fargesterke, slående landskapsbildene, som løftes av detaljerte teksturer og naturtro gjengivelse av lys og skygger. Både narrativet og bildekomposisjonene er riktignok karakterfokuserte, men rollefigurene er da også imponerende godt realisert. Ansiktsmimikken fremstår detaljrik på en måte animasjonsfilmer for barn i dette budsjettsegmentet (45 millioner kroner) sjelden er.

Nyanserte og dynamiske uttrykk gir liv til rollefigurene, og brukes også aktivt i humoristisk hensikt – figurenes subtile mimikk gir ofte mer latter enn de brede strøkene. Det er også forfriskende å se en film av denne typen der integrasjonen mellom omgivelser og figurer er konsekvent troverdig. Man kunne ønske seg at dette nivået var selvsagt, men slik er det ikke – og på denne måten avkler Kaptein Sabeltann og den magiske diamant også mange animerte kinofilmer fra samme sjikt.

Men samtidig som filmen er teknisk ambisiøs og på mange måter teknisk slående, framstår den også som i overkant trygg. Som kritiker Hedda Fredly påpeker i sin omtale for tidsskriftet Periskop, er filmen formelpreget i både fortellerstil og innhold. Hun trekker frem eksempler på dette i bruken av narrative konvensjoner, scenestruktur og visuelle fortellergrep, men medgir at disse «er velbrukte av en grunn, fordi de har vist seg å være effektive».

Og det er de. Iblant er det som om filmskaperne vil si «se hva vi har fått til!», og det er definitivt imponerende at animatørene kan måle seg med langt større produksjoner, med sine tross alt begrensede budsjettrammer. (Linjeprodusent Arntzen trekker frem i saken hos Teknisk ukeblad at Pixars budsjett for Toy Story 4 var 1,8 milliarder kroner, mens deres eget budsjett er å regne som småpenger i forhold. I Toy Story 4 synes pengebruken på lerretet, men Arntzen og hans kolleger har all grunn til å være fornøyd, for Kaptein Sabeltann og den magiske diamant ligger langt nærmere Pixars film håndverksmessig enn den gjør budsjettmessig.)

Selv om grepene er vellykkede, er de imidlertid konvensjonelle, og Kaptein Sabeltann og den magiske diamant fremstår som betydelig mer generisk i uttrykket enn Qvistens adaptasjoner av Dolmen & Lorentzen, Aukrust og Egner sine verker. Som Fredly skriver: «Qvisten og [distributør] Nordisk film har ambisjoner om å få internasjonalt gjennomslag med denne filmen. Er det derfor de safer på dette viset?»

«Ja» er det tilsynelatende åpenbare svaret – og i et anfall av en slags kynisk fornuft er det fristende å følge opp med «og hvorfor skulle de ikke det?» Innenfor landets grenser er det et betydelig publikumspotensial for en påkostet Sabeltann-film som dette, uavhengig av kunstneriske ambisjoner. Det er vanskelig å klandre produsentene for å legge seg på et trygt kunstnerisk uttrykk for et sikkert økonomisk utbytte.

Sabeltann-universet er dessuten ikke bundet til en like karakteristisk estetikk som andre eksisterende åndsverk som Qvisten har adaptert. Å ta seg for store friheter med for eksempel Flåklypa-universet, slik det var etablert i Aukrusts egne illustrasjoner og ble ikonisk på film i Ivo Caprinos Flåklypa Grand Prix, ville trolig bli oppfattet som skandaløst, om ikke direkte fremmedgjørende. Det er uansett vanskelig å forestille seg at Qvistens Flåklypa-filmer hadde slått like godt an hos publikum og kritikere om de ikke var så trofaste mot kildematerialets estetikk og ånd.

Så vidt meg bekjent eksisterer det ikke en tilsvarende stilmessig spesifisitet i Sabeltann-universet, og dermed unnslipper man den dertilhørende forventningen om trofast gjenskaping. Der Aukrust og Egners ikoniske illustrasjoner langt på vei danner rammene for hvordan de respektive universene må bli seende ut i animert utgave, stammer Kaptein Sabeltanns mest ikoniske elementer fra live action-formatet. Sommerforestillingene i Kristiansand Dyrepark – Sabeltanns opphav – og senere TV- og spillefilmadaptasjoner har sørget for å etablere rollefigurenes kostymer og generelle fremtoning, men utover det er det få visuelle holdepunkter.

Kort sagt åpner Sabeltann-universet for forholdsvis stor kreativ frihet, uavhengig av hvordan man velger å bruke denne friheten. I Kaptein Sabeltann og den magiske diamant har man altså gått for det trygge valget og i stor grad latt de generelle bestanddelene forbli generelle.

De mer ikoniske elementene er derimot strategisk utnyttet. Filmen utvikler seg aldri til noen musikal (à la klassiske Disney-tegnefilmer), men den inneholder en god dose sangnumre. Selv om man har funnet plass til mange av de kjente sangene fra Sabeltann-katalogen, som «Sjørøverne kommer» og «Pinkys sang», begrenses de gjerne til ett vers og/eller ett refreng. Dette er effektive nikk til de som kjenner sangene fra før. De er såpass korte og konsise at de ikke trekker ned fortellingens tempo, og man unngår samtidig at selve sangnumrene blir kjedelige, noe de trolig ville vært hvis de ikke var så sparsomme.

Til tider akkompagneres de av montasjer, gjerne bestående av noen visuelle gags og effektiv narrativ fremdrift, og om det noe sted var rom for å tenke litt utenfor boksen, er det her. Blant annet ser vi Sunniva, som har sneket seg ombord på Sabeltanns skute Den sorte dame, samle mot til å tørre å klarte opp masten til utkikkstønnen, og dette fortoner seg som en ganske standard variant av den klassiske «treningsmontasjen».

Gags-ene er også jevnt over lite oppfinnsomme (blant dem en blind sjørøver som ikke ser at han fekter med en sverdfisk), og en relativt stor andel av montasjeklippene er ikke viet til noe mer spennende enn å vise sjørøverskuta i bevegelse. Slike montasjesekvenser har potensial til å utgjøre en kreativ boltreplass og kan på sitt beste fungere som en skikkelig energiinnsprøytning. Dette blir ikke utnyttet. Sangnumrene har det trolig vært obligatorisk å inkludere, men filmskaperne har i stor grad nøyd seg med å la disse fungere som narrative transportsekvenser.

Selv om komikken her ikke alltid er av det mest oppfinnsomme slaget, vil jeg likevel berømme filmskapernes humoristiske tilnærming. Humorpoengene kommer på løpende bånd, og de føles sjelden billige – mange barnefilmer nøyer seg jo gjerne med at folk faller over ende. Kaptein Sabeltann og den magiske diamant inneholder riktignok flere tilfeller av den slags slapstick, men jeg opplever det ikke som et symptom på idétørke. Snarere føles det her ofte som visuell humor i den klassiske tegnefilmens ånd, og humoren – både den fysiske og verbale – er som regel godt integrert i den aktuelle scenen.

Mannskapet på Den sorte dame inkluderer også en herlig absurd karakter, en slags ekstrem-sjørøver med en lapp over hvert øye, hvis samtlige lemmer er erstattet av kroker eller trebein. Denne figuren viser seg å være en rik kilde til artige visuelle gags, som for eksempel at han sover med sovemaske over øyelappene. I rulleteksten ser vi et bilde av ham, tatt til sitt naturlige ytterpunkt – med en papegøye på hver skulder. Humoren er ikke alltid like kreativ, men som Qvisten har vist bl.a. med sine Knutsen & Ludvigsen– og Flåklypa-filmer, er ikke målet bare å lage noe som får kjernemålgruppen til å sitte stille i halvannen time, men å skape gjennomførte animerte komedier.

Man finner også eksempler på inspirert musikkbruk. Mens Maga Kahn flyr gjennom luften for å angripe sjørøverskuta, synger han lidenskapelig på «Maga Kahns sang». Når det underveis klippes til Pinky og Sunniva på skipet, forsvinner også musikken. Dette er en snedig lek med forventninger. I slike sangnumre utvikler musikken seg gjerne til å bli ikke-diegetisk, og dermed ha en implisitt betydning for alle rollefigurene som er involvert i den aktuelle sekvensen. Maga Kahns sang om seg selv oppnår aldri den kraften, og bidrar bare til å understreke hans selvopptatthet, der han svever rundt og synger til seg selv.

Hovedrollegalleriet består jevnt over av gjenkjennelige versjoner av de opprinnelige karakterene, selv om denne filmens kaptein Sabeltann innehar langt mer stoisk kulhet enn Terje Formoes vidøyde, ekspresjonistiske figur. Derimot ser Maga Kahn ut til å ha representert et mulighetsrom for filmskaperne. Figuren har dukket opp i Sabeltann-universet flere ganger, men i vidt forskjellige inkarnasjoner, og dermed eksisterer det ingen kanon-utgave av den onde fyrsten å forholde seg til. (Versjonene jeg har klart å finne via bildesøk kan jeg kun beskrive som «anime-inspirert» og som innbegrepet av «orientalsk krigsherre» – de ligner ikke spesielt på verken den animerte versjonen eller på hverandre.)

Dronning Sirikit og Maga Kahn.

Som det musikalske eksempelet ovenfor illustrerer, besitter ikke Maga Kahn den mektige antagonistens autoritet i denne filmen – han er snarere en forfengelig sutrekopp som stadig blir gjort til latter, og filmens fremste komiske figur. Her er han legemliggjort med fagert blondt hår og en bodybuilders kropp, og sammen med sin dronning Sirikit og hennes Restylane-fylte lepper og leopardmønstrede klær, utstråler han en slags smakløs, billig glamour.

Det er en underfundig groteskhet over ham, som blant annet kommer til uttrykk i hvordan han behandler sine undersåtter – sadistisk og smålig – og omfanget av hans stusselige imperium, noen fattige øyboere, en hær av aper og et øyrike under en sydensol som han selv er allergisk mot. Dette understreker hvor verdiløs og impotent han ville vært uten sine magiske krefter, og både filmskaperne og stemmeskuespiller Bartek Kaminski har åpenbart formet denne figuren med en god porsjon skadefryd.

Dronning Sirikit (Charlotte Frogner) er mer som en bakgrunnskarakter å regne, i likhet med alle de andre kvinnelige rollefigurene (bortsett fra Sunniva). Det mannsdominerte rollegalleriet legger riktignok fundamendet for Sunnivas karakterakse. Innledningsvis lurer hun mannskapet på skuta til å gi henne hyre på skipet – forkledd som gutt, fordi kvinner om bord betyr ulykke. Etter litt prøving og feiling begynner hun å mestre livet på havet, og ved filmens slutt har hun bevist at jenter kan være vel så tøffe som gutta, såpass at Sabeltann selv avviser havets «jenter ingen adgang»-regel som utdatert overtro.

Dette er et poeng som jeg stadig synes er vel verdt å terpe på, kanskje spesielt i filmer som er rettet mot barn. Her gjøres det imidlertid på sjablongaktig og uoriginalt vis, og spesifikke detaljer minner forbløffende om Disneys Mulan (1998). For eksempel må Sunniva, i likhet med Mulan, finne på en unnskyldning når hun blir invitert til å bade med mennene, og hun setter seg endelig i respekt ved å klatre til toppen av en høy stolpe, skildret i form av tilsvarende montasjesekvenser. Jeg vet ikke om Sunnivas historie forløper på en tilsvarende måte i tidligere fortellinger fra Kaptein Sabeltann-universet, men rammehistorien om jenta som må gå undercover i et miljø dominert av menn slår meg som et såpass fruktbart konsept i seg selv at det burde være unødvendig å i så stor grad gjenspeile en allerede eksisterende, kjent barnefilm.

Filmen bærer med andre ord tydelig preg av at man har prioritert å lage et velkonstruert, polert produkt fremfor å forsøke å finne opp kruttet på nytt. Og innenfor de satte rammene må filmskaperne sies å ha lyktes; Kaptein Sabeltann og den magiske diamant bærer preg av imponerende håndverk, energisk og velbalansert rytme og fremdrift, og ivaretar et fiksjonsunivers samtidig som det gjøres forståelig for nye publikummere.

Qvistens forvaltning av norsk kulturs mest folkekjære fiksjonsunivers preges jevnt over av profesjonalitet og et øye for originalverkenes tidløse egenskaper, og er ikke minst verdifull, i den forstand at disse universene formidles videre til de yngste generasjonene. Denne filmen har imidlertid ikke den stilmessige egenarten som Knutsen & Ludvigsen– og Flåklypa-filmene har, og holder seg narrativt sett på trygg avstand fra det ukjente og utfordrende.

Jeg vet ikke om Kaptein Sabeltann og den magiske diamant har levd opp til Qvistens ambisjoner om internasjonalt gjennomslag, men man får uansett håpe at studioet, med all sin animasjonskompetanse, vil bruke disse evnene til å dyrke det særegne fremfor det generiske.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>