Denne omtalen ble opprinnelig publisert som en del av vår dekning om Film fra Sør, høsten 2015. Les mer om The Pearl Button i redaktørenes dialogbaserte artikkel fra Berlinalen.
*
Uten vann dør vi. I dokumentaren The Pearl Button gir imidlertid den chilenske regissøren Patricio Guzmán liv til vannet, idet han dykker ned i hjemlandets voldelige historie.
Lenge ser det ut til at de mange bildene av vann først og fremst er ment å illustrere, at de skal fungere som et supplement til Guzmáns fortellerstemme. Bildene er imidlertid slående i seg selv – det er noe taktilt og sensuelt over dem, og man fylles med en slags ærefrykt i møte med majestetiske skyer og isfjell.
Lange, smale Chile har en enormt lang kystlinje, og vann spiller en stor rolle i landets historie – helt fra starten av, da urfolket ankom Chile i båter for tusenvis av år siden. Selv om vannet som motiv tillegges mange betydninger i The Pearl Button, fungerer det primært som et symbol på frihet og de historiske sporene som ligger bak oss.
For vannet har vært her siden tidenes morgen – det forårsaket at liv oppsto på Jorden, og har fordampet og falt ned igjen siden – og Guzmán opererer ut fra en poetisk idé om at det dermed absorberer menneskenes historie og bærer den med seg.
Denne historien inneholder naturligvis en rekke grusomheter, deriblant kolonistenes behandling av urfolket og de politiske omveltningene på 70-tallet. Guzmán behandlet lignende tematikk i sin forrige film, Nostalgia for the Light, som er smidd over samme lest som denne filmen, og vel må regnes som The Pearl Buttons søsterfilm.
Atacama-ørkenen utgjorde den forrige filmens utgangspunkt; nå er det altså vannet, og i seg selv er det en fascinerende konseptuell innfallsvinkel. Fra den utvinner Guzmán flere interessante ideer og iscenesettelser, deriblant konstruksjonen av et digert kart over Chile og rekonstruksjon av hvordan Pinochet-regimet dumpet medlemmer av opposisjonen i havet.
Mest slående er det kanskje når en stor gruppe av president Salvador Allendes (som ble drept da Pinochet kuppet makten i 1973) tilhengere blir bedt om å si hvor lenge de hver satt i regimets fangeleirer. Det begynner med små drypp: Én roper «Seks måneder!», en annen «To år og to måneder!»; etter hvert tar flere ordet, og til slutt roper hele gruppen på samme tid, slik at det blir umulig å skjelne de individuelle stemmene. Historien om disse menneskenes lidelse kommer mot oss i form av en sonisk flom.
Enda mer grusomme er beskrivelsene av hva landets urfolk ble utsatt for: Man må i praksis kunne kalle det en etnisk rensing, og kun få etterkommere er igjen. Guzmán tar delvis på seg rollen som kulturformidler på vegne av disse menneskene, og eksponerer oss for blant annet strupesang og utdøende språk. Urfolket knyttes tett til vannmotivet. Bare de og deres etterkommere er å regne som «maritime» folk i Chile, ifølge Guzmán, og symboleffekten er sterk når han også påpeker at landet huser verdens tørreste sted, Atacama-ørkenen.
Guzmán feller harde dommer, og til tross for sin blikkstille overflate, er The Pearl Button en film som veller over av sinne; filmskaperens stemme farger innholdet, oppgitt som han er over fordums urett. Den løse formen tillater dessuten svevende, men besnærende filosofiske spørsmål om universet og menneskenes plass i den store sammenhengen – dette er mer å regne som en slags essayfilm enn en tradisjonell dokumentar
Guzmáns kosmiske og politiske problemstillinger er ofte enkelt formulert, men betraktningene er ikke desto mindre verdt å tenke over, tematikken tatt i beteraktning. Han trekker store linjer, hvorav enkelte umiddelbart fremstår litt overdramatiske – spesielt med tanke på at retorikken tidvis tipper over i det svulstige – men balanserer filmen med en nøktern stil.
Fra den sirkler seg inn på filmskaperens lokale historie, til den strekker seg helt ut i verdensrommet, er The Pearl Button er en sjeldent rik og tankevekkende dokumentar.