Kosmorama 2013: Debatten rundt såkalte ensomme ulver og hva som får unge menn til å tippe over og ty til vold, raser stadig, uten at noen klarer å finne en definitiv forklaring. Det er uvisst om denne forklaringen finnes i Harmony Lessons, men filmen er likevel en imponerende troverdig skildring av en slik ensom ulv. 

Ikke misforstå: Harmony Lessons tar ikke for seg noe som ligner på en skolemassakre eller andre nylige våpendramaer. Den er i utgangspunktet en fortelling om en isolert og utilpass tenåringsgutt, men dens skildringer av et beinhardt ungdomsmiljø kan enkelt settes opp mot andre, mer dramatiske sammenhenger. Trolig ønsker den kazakhstanske regissøren Emir Baigazin å si noe generelt om hva som kan skje når en person dyttes over sine grenser.

Hovedpersonen er 13-årige Aslan, som støtes ut av skolemiljøet etter å ha blitt offer for et ondskapsfullt pek av klassekameratene. I etterkant av hendelsen blir han stadig mer innadvendt og isolert. Å få innpass i felleskapet igjen er nær sagt umulig, og antakelig ikke så ønskelig heller, ettersom en håndfull bøllefrø styrer skolen med jernhånd, som om de var noen slags pubertale mafiabosser. Aslan trekker seg tilbake, og hans usikkerhet og uforløste sinne kommer tydelig til syne når han er alene. Etter å ha havnet på bunnen av det sosiale hierarkiet, begynner han å fange øgler og kakkerlakker, så han er i stand til å herske over noen.

Filmens store styrke ligger i skildringene av guttenes maktutøvelse, som er en grunnleggende måte å realisere sin maskulinitet på. Tydeligst er dette hos Bolat – «gudfaren» i bøllegjengen – som sprader arrogant rundt og nyter å true sine svakere undersåtter, riktignok gjerne med et par lakeier ved sin side. Men heller ikke han er på toppen av næringskjeden; han har ikke mer makt enn de eldre ungdommene tillater. Når Aslan får utøve makt er det hakket nifsere, som når han binder en kakkerlakk til en bitteliten stol og torturerer den ved å trekke av den beina.

Fotoarbeidet her er helt nydelig, og skaper også noen effektfulle kontraster til guttenes handlinger. Når ubehagelighetene foregår i billedskjønne landskap og omsluttes av «rene», symmetriske bildekomposisjoner, fremstår de på et vis enda mer grusomme. Man blir dessuten tatt på senga av hvor røff og direkte Harmony Lessons er. I statiske, urokkelige innstillinger får vi se kakkerlakktorturen, i tillegg til en ekte saueslakt, og det blir urovekkende tydelig for oss hvilken brutalitet Aslan er i stand til.

Harmony Lessons er en stillferdig film, rolig og kontrollert fortalt, og uten noen egentlig spenningsoppbygging. Når handlingen tar en atskillig mer alvorlig vending i filmens andre del føles det en smule uventet at den ikke endrer tone i det hele tatt; i stedet stoler Baigazin fullt og helt på formspråket og fortellergrepene han allerede har etablert, og verket oser av selvsikkerhet og kompetent utforming. Det er ganske forbløffende at dette er hans debutfilm, men på ingen måte overraskende at den var nominert til Gullbjørnen under filmfestivalen i Berlin i februar. Så mottok da også fotograf Aziz Zhambakiyev en særdeles fortjent spesialpris for sitt arbeid.

Først og fremst er filmen en svært presis skildring av den nådeløse ungdomstiden, og en troverdig og samtidig udramatisk fremstilling av et slags sammenbrudd. Underveis utforsker Baigazin i tillegg ulike maktforhold; han legger frem innsiktsfulle betraktninger om både maktbruk, -misbruk og avmakt.

Harmony Lessons er i det hele tatt en usedvanlig rik helhetsopplevelse, og utvilsomt den beste filmen jeg fikk sett i løpet av årets Kosmorama. Regissør Baigazin, som fortsatt ikke har fylt 30, er et navn for fremtiden.