TIFF 2014: Et velstående kunstnerpar forbereder seg til å selge sitt hjem gjennom 18 år, en stor og flott modernistisk enebolig. Regissør Joanna Hogg bruker denne siste tiden i huset – for ikke å snakke om selve huset – til å skildre ekteskapets tilstand.
Da Nettavisens Aleksander Huser innledet filmen under Kritikeruka beskrev han den som «scener fra et ekteskap, bokstavelig talt», og jeg har ikke klart å finne en bedre beskrivelse av hva filmen er. Exhibition består nesten utelukkende av statiske bilder (kamerabevegelser forekommer, men svært sjelden) av husets rom, hvor ekteparet utfører sine mer og mindre hverdagslige gjøremål. Tidsperspektivet er uklart, for vi blir kun presentert for ulike episoder fra livet i huset – dette er ikke en historie i tradisjonell forstand. Alt vi i utgangspunktet vet med sikkerhet er at huset er bebodd av to mennesker. Hoggs blikk er observerende, og inviterer oss til å trekke egne slutninger.
Det er forfriskende at Hogg klarer å være subtil uten å bli i overkant vag, en evne som dessverre er få filmskapere forunt. De første minuttene av filmen er krevende og forvirrende, og ærlig talt nokså kjedelige, men det tar ikke lang tid før Hoggs prosjekt kommer til syne, og frem trer en engasjerende og sår samlivsskildring. Filmen er også langt mer tydelig enn den ved første øyekast gir inntrykk av å være, men på en uanstrengt måte, slik at Exhibition blir et elegant og selvsikkert stykke film.
Den er uansett «ikke-ekspositorisk» i hele sitt vesen – vi får ikke engang vite navnene på de to hovedkarakterene. (De er for øvrig imponerende naturlig spilt av to debutanter: kunstneren Liam Gillick og Viv Albertine, medlem av punkbandet The Slits.) I rulleteksten er de kun markert med initialene H (mannen) og D (kvinnen). Det er dessuten få dialoger de imellom, siden forholdet er i en vanskelig periode og de stort sett holder seg for seg selv, men situasjonen åpenbarer seg likevel gradvis: Etter 18 år i dette huset, skal det barnløse, middelaldrende paret endelig flytte. H opplever mer suksess i sitt arbeid, som arkitekt eller noe lignende, enn sin kone, som er performancekunstner. Han er også den dominerende parten i forholdet, og det er i størst grad hans avgjørelse å selge huset. De er begge glade i huset, men D, som er langt mer passiv og føyelig, viser en veldig sterk tilknytning til det, og har vanskelig for å akseptere at hun skal forlate det.
Som sagt er fortellingen om ekteparet engasjerende, men det mest fremtredende og interessante aspektet ved filmen er likevel måten Hogg bruker huset på. Det er påfallende at noe så umenneskelig – det modernistiske huset, med sin noe kalde og kunstige arkitektur – benyttes for å behandle bestemte menneskelige temaer som bearbeiding av følelser, kommunikasjon og mellommenneskelige relasjoner. Men et hjem blir gjerne en slags forlengelse av menneskene som bebor det, og i Exhibition gjør en bevisst på hvordan hus og beboere utgjør en enhet.
Hogg viser dette ved å sette huset i fokus: I flere scener er for eksempel ikke ekteparet direkte foran kamera, men gjenspeiles i vinduer. Det tilbakevendende bildet av en vindeltrapp viser alltid tomme trinn først, inntil noen trer inn i bildet for å gå opp eller ned. Ekteparet er uløselig knyttet til hjemmet som føyer dem sammen, og deres liv leves nødvendigvis i samhandling med huset. Forholdet deres preges for tiden av mangelfull kommunikasjon og at begge parter trekker seg tilbake inn i seg selv, og det er fascinerende hvordan huset fungerer som både samlings- og gjemmested. Vegger og vinduer, enten de er dekket av gardiner eller ikke, får ulike funksjoner som barrierer, som skiller ett menneske fra et annet. Eventuelt oppstår en atmosfære av intimitet når flere mennesker befinner seg i samme rom, isolert fra omverdenen.
Dette kan virke selvsagt, men det er sjelden man blir tvunget til å vurdere hvordan arkitektur påvirker menneskers hverdag, både på film og i virkeligheten. Exhibition er i tillegg et klasseeksempel på hvor mye omgivelser og rom kan tilføre et bilde; hver eneste komposisjon i denne filmen fremstår svært nøye gjennomtenkt, og scenografien er ment å underbygge det menneskelige dramaet maksimalt. Selv om dette er en film hvor nesten ingenting blir sagt og som nærmest er fri for overfladisk dramatikk, klarer Hogg å fortelle en gripende historie om ganske ordinære mennesker i en ganske ordinær situasjon. Den samme historien hadde nok vært dørgende kjedelig med en mer tradisjonell tilnærming. Og til tross for dette overveldende arkitekturfokuset føles ikke filmen for konseptuell; huset dominerer bildene, men ekteskapet er filmens kjerne.
Exhibition er en av disse filmene som virkelig beviser at et bilde sier mer enn tusen ord, og det er slettes ikke utenkelig at den hadde fungert like godt uten en eneste replikk. Filmen er langsom og krevende, og serverer ingenting på sølvfat for tilskuere som ikke orker å reflektere over bildene den presenterer. Hver eneste komposisjon inviterer til analyse, og man får rikelig igjen for innsatsen.