I Petter Holmsens komedie Fjols til fjells (2020) later emballasjen til å være viktigere enn innholdet. Etter hvert som filmen skrider frem, blir det tydelig at det ikke er Edith Carlmars klassiker Fjols til fjells (1957), men snarere varemerket – grundig etablert i den norske folkesjela – som har vært drivkraften bak denne nye versjonen. Gode rolleprestasjoner til tross: I Fjols til fjells er det produktene som spiller hovedrollen.
Poppe (Herbert Nordrum) deler både navn og karrieremål med sin avdøde bestefar (Leif Juster). Han drømmer om å kjøpe bestefarens nå nedlagte Hurumhei Høyfjellshotell og gjenreise det til fordums storhet, men inntil videre er han ansatt ved et moderne kjedehotell i Trysil. Der er han underlagt en profittbesatt tyrann av en direktør, Blom (Nils Vogt), som gir Poppe sparken fordi han tilbyr gjestene ekstraservice på hotellets regning og oppfordrer dem til å velge trivelig, tradisjonell påskefeiring fremfor forfyllede afterski-fester.
Før oppsigelsen blir formalisert, faller imidlertid Blom død om. Da oppstår et nytt problem: Blom har lovet de ansatte en klekkelig bonus dersom hotellet blir kåret til «Årets påskehotell» for femte år på rad, men slike påskjønnelser kan selvsagt ikke deles ut av en død direktør. Poppe er avhengig av bonusen for å kjøpe Hurumhei, og bestemmer seg derfor, sammen med kokken Morten (Nader Khademi) og renholderen Pia (Anette Hoff), for å legge Blom på is – i hotellrestaurantens kjølerom – frem til kåringen er over og bonusen er mottatt. Så er altså ballet i gang. Herfra må gjengen passe på at Bloms død ikke blir oppdaget, hanskes med den korrupte hotellkritikeren Roy (Bjarte Hjelmeland) – som har lovet Blom å rigge påskehotell-kåringen mot luksusbehandling – og samtidig sørge for at hotelldriften går sin vante gang. Det byr, ikke overraskende, på noen utfordringer.
En av grunnene til at Fjols til fjells (1957) har oppnådd og opprettholdt sin status som en av norsk filmhistories mest folkekjære klassikere, er utvilsomt dens stramme fokus – gjennom et enkelt og lettfattelig premiss og god timing. I tillegg var forelegget til Carlmars film grundig innarbeidet – for ikke å snakke om publikumstestet: Lystspillet Bare jatt me’n (1950) var en stor suksess på Edderkoppen Teater i Oslo og ble gjenoppført i 1956, før stykket så ble filmatisert året etter. Leif Juster, som også var med på å grunnlegge Edderkoppen, hadde da allerede gjort grunnarbeidet med figuren som skulle bli filmversjonens Poppe.
Selv om den over 60 år gamle filmen på visse måter kan føles utdatert i dag, fremstår den stadig som en særdeles velkonstruert forviklingskomedie, hvor hver misforståelse på logisk og gjerne oppfinnsomt vis avløser og underbygger den neste. I Fjols til fjells (2020) er den røde tråden betydelig mer frynsete. Nyversjonen turnerer mange flere rollefigurer og historietråder enn originalen, men later samtidig til å ville beholde sjangerpreget. Forsøket kulminerer imidlertid i en samling farseaktige grep framfor en helhetlig form.
Stor ståhei for ingenting
Gjennom filmen forsterkes en følelse av at manuset antageligvis har startet som en rekke ideer til ulike gags, som deretter har blitt forsøkt sydd sammen uten en helhetlig tanke om hvilken sammenheng de danner. Resultatet er at enkelte figurer forsvinner fra historien i lange perioder – eller for godt – og at filmen tar seige og konstruerte omveier for komme frem til komiske poeng. Gjentatte ganger ble jeg slått av tanker som «Hvor ble det av den rollefiguren?» eller «Var det det hele?».
I tillegg er det er vanskelig å forstå seg på rollefigurene, for prioriteringene deres skifter plutselig og tilsynelatende uten grunn. For eksempel befinner Poppe seg på et tidspunkt på kjølerommet sammen med en kyllingbonde, som insisterer på at Blom har bestilt et halvt tonn kylling av ham, før han kaster et megetsigende blikk mot det tildekkede liket – Poppe oppfatter dette som åpenbart forsøk på utpressing. Langt senere konfronterer Morten Poppe med den uforholdsmessig store kyllinghandelen.
– Ikke få panikk, men jeg tror han vet om Blom, sier Poppe.
Staben veksler nervøse blikk, og dystre toner fyller lydsporet. Morten er imidlertid fortsatt opptatt av de andre likene på kjølerommet:
– Men hva skal jeg gjøre, da, med et lass av kyllinger som går ut på dato hvert øyeblikk?
Og det hele tar en ny vending når Poppe svarer:
– Vårt problem er ikke kyllinger, Morten, vårt problem er hun svensken der oppe som kan avsløre oss hvert øyeblikk!
Han sikter til Madde (Hedda Stiernstedt); en ny front desk manager sendt fra hovedkontoret i Sverige som er svært skeptisk til unnskyldningene hun blir møtt med når hun ber om å få snakke med Blom. Poppe går sporenstreks for å fikse «problemet Madde», men ender i stedet opp med å måtte ta seg av et par gjester ved skranken. Madde observerer ham mistenksomt, men bare fordi Poppe prøver så hardt å overbevise henne om at han klarer å håndtere jobben sin. Gjennom hele denne sekvensen gnager spørsmålet: Er det ikke kyllingbonden som er problemet, som kan avsløre dem hvert øyeblikk?
Man kan naturligvis her vise til farsekonvensjoner – at handlingen gjerne tar gjentatte og plutselige vendinger og at et nytt problem dukker opp før det forrige er løst. Men lite tyder på at den narrative strukturen er såpass uforløst for å skape et humoristisk poeng, og hvis det er hensikten, er filmens tempo for uregelmessig og dens indre logikk for utydelig til at det registreres.
Når sluttsekvensen kommer, kastes siste rest av logikk og karakterutvikling på båten. Liket av Blom har blitt funnet, Poppe har etterlatt seg et kaos på hotellet og under realistiske omstendigheter ville han måtte ha forholdt seg til en betydelig strafferamme. Poppe er klar til å forlate hotellet for godt idet Madde overbeviser ham om å bli: «Ingen kan påsken som deg». Plutselig er han den rette mannen for jobben, selv om han aldri har vist noen tegn til det overfor hovedkontorets tøffe, kjølig profesjonelle agent – som har blitt grepet av umotivert, ukarakteristisk sentimentalitet.
Vi følger deretter Poppe gjennom en kort montasje hvor han gjør sitt ytterste for å få hotellet på rett kjøl, uten håp om den etterlengtede påskebonusen – og uten Pia og Morten, som han ga sparken i et øyeblikks galskap og som derfor nekter å snakke med ham. Han utnytter Bloms begravelse til å fremføre en tale om vennskapets betydning, og ber kollegaene om unnskyldning. Idet rulleteksten skal til å gli over lerretet, foreslår Pia og Morten at de spleiser og kjøper Hurumhei sammen. Det føles en smule lusent overfor hovedpersonen – og oss tilskuere – at hans fremste motivasjon og største ønske oppfylles slik: kjapt, enkelt og nærmest som et apropos.
Karakterbrist
Man skal ta Fjols til fjells for hva den er: Den streber aldri etter å bli klassifisert som noe kunstverk, men tar snarere sikte på å være en bred folkekomedie. Det trenger på ingen måte å utelukke et solid manus – noe Carlmars Fjols til fjells er et eksempel på – men mange suksessfulle komedier har lyktes på grunn av vellykkede gags og rollefigurer, til tross for vaklende manus og struktur. En komedie er eksistensberettiget så lenge den får oss til å le.
Personlig lo jeg av stabens forsøk på å gi den døende Blom hjertekompresjon – de har hørt at man skal følge rytmen i Bee Gee’s Staying Alive, men forveksler refrenget med åpningsverset. Det er likevel betegnende at scenen føles en smule improvisert, som et sjeldent øyeblikk hvor skuespillerne virkelig får utfolde seg i samspill med hverandre. Ellers er det lite som føles friskt over forsøkene på humor.
Det er kanskje uortodokst å basere en familiefilm (med 6 års aldergrense) på likskjendingskomikk, men behandlingen av direktørens kadaver holdes trygt innenfor det forsiktig morbide og forutsigbare. De ansatte flytter ham mellom kjølerom, sminker ham og beveger ham som en marionett under videosamtaler med hovedkontoret. Hakket mer smakfullt og barnevennlig enn den beryktede Weekend at Bernie’s (Kotcheff, 1989) – som har vært et populært referansepunkt i anmeldelser av Fjols til fjells og en åpenbar inspirasjonskilde for filmskaperne – men følgelig også mer tannløst. Det er vanskelig å tenke seg at den døde Blom kan har fremprovosert særlig mye sjokkartet latter hos kinopublikummet.
Det er synd at skuespillerne ikke får bedre materiale å bryne seg på, men de gjør sitt beste og filmen føles gjennomgående godt rollebesatt. Birolleinnehaverne skaper uanstrengte figurer og får spille på sine styrker. (Spesielt Nils Vogt er i komfortsonen, og etter mangeårig fartstid på TV i komiserier som Mot i brøstet og Karl & Co har han tross alt lang erfaring med å spille fresende misantrop.) Herbert Nordrum slipper heldigvis å gjøre en nytolkning av Leif Justers karakteristiske oppsyn, men evner å bære filmen på en tilsvarende måte.
Nader Khademi og Anette Hoff er blant filmens lyspunkter, på tross av at rollefigurene deres knapt har noen definerende trekk utover hva de heter. Man kunne ønsket seg at de i det minste fikk en tydeligere karaktermotivasjon. Påskebonusen er åpenbart viktig for dem begge, men hvorfor er den verdt all risikoen? Pia gleder seg til en ferietur på «Granka», men ingenting tilsier at den turen er verdt å gå over lik for. Morten sier ingenting om hvilke planer han har for bonusen, men han vil ikke til Syden. Den ekstremt fåmælte litaueren Stanislavas (Giedrius Savickas), som er med på komplottet fordi han er til stede under dødsfallet, er et blankt ark av en karakter. At han har begrenset forståelse for omstendighetene og ikke utviser noen form for initiativ eller motivasjon er kanskje komisk i seg selv, men dette utnyttes i liten grad og Stanislavas forblir nærmest utelukkende funksjonell – som om han bare eksisterer fordi enkelte scener krever en ekstra rollefigur. Problemet er at han likevel ikke står i noen særlig kontrast til de andre rollefigurene.
Inspirasjon og referanser
Fjols til fjells er ikke en nyinnspilling av den folkekjære klassikeren den har hentet sin tittel fra. Rulleteksten opplyser om at den er «inspirert av» Edith Carlmars film, og på papiret kan den med litt velvilje karakteriseres som en slags oppfølger. Selv om Petter Holmsens versjon har få formmessige og innholdsmessige likheter med 1957-utgaven, kan det være interessant å stille disse filmene opp mot hverandre for å se hvordan den nevnte inspirasjonen kommer til uttrykk.
De som husker originalen fra dens premiere i 1957 utgjør nå en forsvinnende liten demografi, men tatt Fjols til fjells‘ klassikerstatus i betraktning – og ikke minst den ampre stemningen i ulike nettfora når NRK har valgt å ikke vise filmen i påsken – skulle man tro at den norske befolkningens forhold til Carlmars film ville ha blitt utnyttet mer aktivt. Lignende «nyinnspillinger» bygger gjerne inn klare referanser til originalverkene og spiller på publikums gjenkjennelsesglede.
I Fjols til fjells (2020) er slike elementer så å si fraværende. Bortsett fra Nordrum-Poppes slektskap til Juster-Poppe, er parallellene til forelegget temmelig abstrakte.
Bjarte Hjelmelands rollefigur Roy, som fanges i hotellets utebasseng som følge av et strømbrudd, kan minne om originalens forknytte ornitolog, som blir tvunget til å tilbringe en natt i et oversvømt badekar. At Roy blir omplassert mens han venter på luksusrommet han forventer, har til dels likheter med romforvirringen i originalen, men det minner i større grad om hotellkritikeren som blir utsatt for lignende behandling i Ocean’s Thirteen (Soderbergh, 2007). Tidligere nevnte Weekend at Bernie’s – som i likhet med Fjols til fjells dreier seg rundt ansatte som drasser rundt på sin døde sjef – forblir uansett det som oppleves som manusforfatter Karsten Fullu og regissør Petter Holmsens mest konkrete inspirasjonskilde.
Elementer fra Fjols til fjells (1957) kommer tydeligst til uttrykk i form av faksimile. Nyversjonens åpningssekvens, som er i svart-hvitt, er satt sammen av klipp av gammeldagse skigåere på påskefjellet, hvorav enkelte er hentet fra originalfilmens egen åpningssekvens. Ellers er originalens sang Kom til fjells – sunget av Unni Bernhoft, som spilte rollen som pikkoloen Rudolf – samplet i Klovner i kamp-låten Herregud, som er produsert for filmen og spiller over rulleteksten. (Den fremstår tydelig modellert etter Kaveh og OnklP sin 2014-hit Snufs, som samplet revylåta Kokain av Lalla Carlsen fra 1931.) Slektskapet mellom de to versjonene kommer med andre ord først og fremst til uttrykk i disse samplingene; de fleste andre steder er det fraværende.
Reklamefilmtendenser
Det er altså påtakelig i hvor liten grad Fjols til fjells (2020) skaper buer til originalfilmen, og i hvor stor grad filmen bærer preg av kommersielt innhold. Så har da også denne produksjonen vært et utilslørt kommersielt prosjekt helt siden starten, og det oppgis på filmens offisielle hjemmeside at aktører som Re:member kredittkort og Norsk Tipping ble tilknyttet prosjektet et helt år før førsteutkastet til manus forelå. Selv om dette burde fremstå som en formalitet ved en pre-produksjon av en større film, følger det likevel med en snikende følelse av at «brikkene faller på plass» når man trekker inn markedsperspektivet.
At sponsorer og annen form for finansiering må sikres for å sette i gang en produksjon som dette er åpenbart, men i tilfellet Fjols til fjells preges både filmens uttrykk og hele dens vesen av den kommersielle forankringen. Selv om produktplassering har blitt et stadig mer normalisert aspekt ved norske filmer, kan jeg ikke huske å ha sett en film som i så stor grad konstruerer filmen rundt denne produktplasseringen.
Valget har satt sitt preg på filmens struktur, som er vagt episodisk – hver dag starter med en vignett som viser oversiktsbilder av påskefjellet, mens en P4-radiostemme sier ting som «Straks får du påskeværet her på P4». Dette er riktignok et formmessig grep som ikke føles tvunget inn i den øvrige helheten, og som fungerer godt ved å utgjøre en liten pustepause i fortellingen. Det er imidlertid i disse vignettene at vi møter den anonyme ulykkesfuglen, som utøver en form for slapstick som knapt er til stede ellers i filmen, og som virker å eksistere kun for å fylle rommet som disse P4-sekvensene utgjør.
Re:member får også behørig eksponering. Først tidlig i filmen, temmelig diskré i form av logoer på skiheisene. Når Poppe senere i filmen prøver å komme på noe han har glemt, dukker Re:member-logoen opp i form av en neonlampe i bakgrunnen. Det fungerer ikke som visuell gag og fremstår bare som et nakent forsøk på å trekke oppmerksomheten mot filmens sponsor. Det samme gjelder et eksempel senere i filmen, hvor et utsnitt av et lunsjbord – dekket av Gilde- og Prior-produkter – nærmest brukes som et etableringsbilde, selv om det er knapt har noen betydning for selve scenen.
Et Flax-lodd dukker også opp og fører til en kjempegevinst, som hever temperaturen på en allerede stemningsfull fest i en luksushytte. Personalet får sjokk av kaoset som møter dem dagen etter, ettersom hytta er tiltenkt Roy. Festen kunne åpenbart ha forløpt på nøyaktig samme måte uten at man hadde trengt å inkludere en skrapeloddgevinst – loddet spiller ingen betydning i plottet for øvrig, men innehar hovedrollen i det som nærmest er en «film i filmen». En gruppe rollefigurer kjekler, det skrapes, vinnes og jubles. Denne scenen føles malplassert mens den utspiller seg, men isolert sett ville den funket utmerket som en reklame for Norsk Tipping. Vi hører til og med Herregud, den offisielle Fjols til fjells-låten i bakgrunnen. Hvilken sum det er på gevinsten de skraper frem spesifiseres ikke, men det er formodentlig toppremien på det offisielle Fjols til fjells-Flax-loddet, lansert i forbindelse med filmen.
Når alt kommer til alt etterlater Fjols til fjells oss med en følelse av at selve filmfortellingen har vært av sekundær betydning, og at dyrking av varemerket og sponsorene har blitt prioritert over publikum. Selv hvis man skal la tvilen komme filmskaperne til gode, er det ikke til komme unna at sluttproduktet i beste fall er preget av kompromisser. Manusarbeidet ser ut til å ha dreid seg mer om å skape scener hvor produktene får skinne enn å utforme en sammenhengende, konsis historie.
Og Herbert Nordrums Poppe, et kroneksempel på gamlis-ungdom, drømmer seg forgjeves tilbake til gode, gammeldagse påsketradisjoner; til en tid før påskefjellet ble overtatt av overstadig berusede afterski-deltakere. Han messer om det han anser som påskens viktige bestanddeler: appelsiner, langrennsski, Ludo, og så videre.
I sluttscenen innser han at det ikke er disse tingene som betyr noe, men snarere samholdet og verdiene de er et uttrykk for. Det samme kan man ikke si om filmen han befinner seg i.
