Torsdagsfilmen arrangeres av de digitale cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim, og Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene som vises. Kalender og mer informasjon finner dere her. If…. vises torsdag 29. november kl. 18.00 på alle cinematekene (bortsett fra i Trondheim). God film!
*
I 1968 forlot den britiske regissøren Lindsay Anderson kjøkkenbenkrealismen i This Sporting Life (1963), og med den radikale If…. tok han side med motkulturen i sekstitallets sydende politiske klima. Filmen var et kraftig spark til de tradisjonelle samfunnsinstitusjonene og -tradisjonene i britisk kultur, og fremprovoserte reaksjoner allerede før innspillingen var påbegynt. Manuset (hvis førsteutkast ble skrevet uten Anderson involvert) ble av en veteran blant britiske filmprodusenter visstnok omtalt som «the most evil and perverted script» han noen gang hadde lest.
Fra mitt ståsted, nesten et halvt århundre etter at If…. så dagens lys, føles det som om filmen presenterer et vannskille i det britiske samfunnet. Den utdaterte og konservative ideologien, de stive konvensjonene og den undertrykkende disiplinen som elevene blir oppdratt med var visstnok svært tilstedeværende under Lindsay Andersons egen skolegang; han studerte ved Cheltenham College, hvor filmen også er innspilt. Inspirert av samtidens opprørstrang begynner en guttetrio å tråkke over grensene, under ledelse av den trassige eleven Mick Travis (Malcolm McDowell i sin spillefilmdebut, selv om han året før hadde blitt klippet ut av Ken Loachs Poor Cow [1967]). De nekter å rette seg etter kravene om lydighet og indoktrinering, og blir selvsagt straffet. På høyst nedverdigende vis blir de sendt til gymsalen, og venter i garderoben på å bli kalt inn og pisket. Dette får begeret til å renne over, og svaret er revolusjon.
Selv om Travis aldri legger skjul på sin avsmak overfor institusjonene (skolen, kirken og militæret – i tillegg til å bli utdannet, læres elevene opp til å bli rettroende soldater), er andre, mer sårbare følelser dekket til av arroganse, sarkasme og maskulin posering. Disse følelsene blir imidlertid billedliggjort på soveromsveggen hans, som er tapetsert med avisutklipp, og som fremstår som et slags lappeteppe over Travis’ personlighet. Mest fremtredende er de mange fotografiene av soldater og krigssituasjoner, for ikke å snakke om Lenin og lignende figurer, som tydelig viser hvordan han idoliserer væpnet revolusjon.
Et bilde av Edvard Munchs «Skrik» blir i denne konteksten et bilde på frustrasjonen og desperasjonen som driver denne holdningen. Og selv om de virker trivielle blant alt dette, synes jeg likevel bildene av toppløse kvinnfolk er vel så viktige i denne sammenhengen, ettersom de gir et ganske klart signal om at Travis gir blaffen i hva institusjonene måtte mene om «god smak» og måtehold, og legger ingen skjul på seksualdriften som kommer til uttrykk her, på et «vulgært» og direkte vis.
Revolusjonen kommer i form av at de tre guttene, sammen med et par rekrutterte hjelpere, beleirer skolens tak med våpen fra annen verdenskrig, som de har funnet i kjelleren. En røykutvikling fører til at en samling i kirken – bestående av representanter for alle de tre forhatte institusjonene – blir evakuert, og med det samme de kommer ut i dagslys åpner gjengen på taket ild. Etter de mange og forferdelige skolemassakrene det siste tiåret, kan det være vanskelig å se denne scenen uten en viss bismak, og enda vanskeligere å faktisk sympatisere med Travis og hans kumpaner. Det er riktignok ikke nødvendig. Skildringen av denne revolusjonen fremstilles ikke som en rettferdighetens seier; snarere får man følelsen av at dette er en slags uunngåelig konklusjon på institusjonenes behandling av sine undersåtter. Man trenger ikke lete langt tilbake i historien for å finne eksempler på undertrykte befolkninger som reiser seg på voldelig vis mot overmakten når de erkjenner at nok er nok.
Det er tross alt ikke bare ved avstraffelse og disiplinering at elevene fremstår som en underpriviligert og undertrykt klasse. Dette hierarkiet gjennomsyrer hele skolesystemet, og tydeliggjøres rimelig klart i scener hvor overordnede får elever til å servere seg te mens de sitter i badekaret, eller – for å bruke det mest latterlige eksempelet – kommanderer dem til å varme opp et toalettsete for dem. Travis, som etterkommer slike ordrer med trass (i beste fall), tar institusjonenes imperialistiske og militære budskap til seg, men på en annen måte en tiltenkt; han nekter å konformere, tolker ideologien på eget vis, og retter den mot institusjonen som fremmer den.
Travis er, med andre ord, et produkt av systemet, et slags «verste mulige utfall», en feilvare på et samlebånd av gode, disiplinerte borgere. Når han, noe oppsiktsvekkende, uttaler at «vold er den eneste virkelig rene handling», er dette i grunnen ikke spesielt overraskende: Når den undertrykkende disiplineringen dekkes til av semantikk og konvensjoner, står selve overgrepet igjen som det eneste virkelige.
Det skal sies at If…. inneholder flere absurde og surrealistiske elementer, og det er ofte uklart hvorvidt disse forekommer i filmens virkelighet eller ikke, for alt blir fremstilt med et temmelig nøkternt og realistisk filmspråk. Om sluttscenen er virkelighet eller bare ønsketenkning fra Travis’ side, en slags hypotetisk avslutning, er derfor ikke lett å avgjøre. Tvetydigheten blir enda sterkere når tittelen fader inn etter filmens siste bilde: If…. – «hva om dette skjedde?»
Om noe er beskrivende for filmen, er det i alle fall dette. Det Andersons film uttrykker med styrke er et kokende sinne over urett, overgrep, og utdaterte, hyklerske samfunnstradisjoner. Om settingen kanskje ikke er like relevant lenger, utstråler If…. den samme kraften i dag som i 1968.