Svenske Ronnie Sandahl (f. 1985) begynte å jobbe som journalist allerede som fjortenåring, og har ved siden av å være skribent i svenske Aftonbladet laget to kortfilmer og skrevet flere bøker. Montages møter Sandahl på Hotel Continental i Stortingsgata i Oslo, på et værelse han beskriver som et stort kvalitetssprang opp fra den sparsommelige tilværelsen som kortfilmskaper. Den gang sov han ofte på gulvet når han reiste rundt med filmene sine.
Anledningen for vår samtale med Sandahl er norgespremieren på hans spillefilmdebut Svenskjævel, som har vunnet priser på festivaler i blant annet Chicago, Lübeck og Gøteborg. Filmen følger 23 år gamle Dino (Bianca Kronlöf), en jente som bor i kollektiv i Oslo og prøver å få seg jobb – som så mange andre unge svensker i Norge. Hun møter Steffen (Henrik Rafaelsen), en tidligere tennisproff som nå driver en restaurant, og har behov for barnevakt og hushjelp. Møtet mellom Steffen og Dino blir et dagsaktuelt møte mellom generasjoner, klassetilhørighet og kulturer.
*
Montages: Svenskjævel er en film som både er svensk og norsk. Har du merket deg noen forskjeller mellom norske og svenske skuespillere?
Ronnie Sandahl: Jeg ble overrasket over de norske skuespillernes innstilling. Jeg prøvespilte med nesten alle store, norske skuespillernavn i 40-årsalderen for å finne Steffen, flere av dem i mange runder. Dette hadde aldri skjedd i Sverige – jeg hadde ikke fått Mikael Persbrandt til å prøvespille tre ganger for en slik rolle, i en så liten film med et så lavt budsjett.
Jeg visste at det kom til å bli en utfordring å benytte seg av norske skuespillere, ettersom det å regissere i stor grad handler om å ha total kontroll over nyanser i språket; hva som er sant og usant, særlig når jeg forsøker å lage en såpass naturalistisk type film. Hvis en scene føles falsk kan den ødelegge hele filmen.
Naturlig nok var jeg nokså nervøs for dette over en lengre periode, men til slutt fant jeg en metode for å regissere nordmenn. Vi hadde en norsk oversettelse av manuskriptet, men denne kastet jeg, slik at ingen av skuespillerne fikk se den. Alle de norske ble nødt til å forholde seg til manuset på svensk, hvilket gjorde at de også ble tvunget til å oversette det for seg selv og finne sine egne ord. Det ble et «regigrep». Jeg burde alltid skrive manus på feil språk!
M: Hvorfor har det vært viktig for deg at filmen skal fremstå som hverdagslig og realistisk, fremfor å gjøre den mer stilisert?
RS: Jeg liker egentlig ikke stiliserte filmer. Jeg kan se at Wes Anderson er «flink», men likevel synes jeg det han lager er skräp. Han er en dyktig og grundig regissør med gode ideer, men jeg kjeder meg likevel, fordi det ikke treffer meg følelsesmessig. Opplevelsen blir værende i hodet. Jeg har lengtet etter å lage film slik jeg gjør i Svenskjævel, for jeg synes ikke kortfilmene mine fanget stemmen min – selv om de ble slik jeg ønsket at de skulle være. Det jeg er god på synes ikke i kortfilmene, og jeg har vært skuffet over at jeg ikke klarte å oppnå noe virkelighetsnært.
Svenskjævel har blitt mer personlig, med min frykt, min humor, min tematikk. Jeg ville gjøre en film som kunne bevege seg mellom flere stemninger; være trist iblant, morsom iblant. Jeg ville kunne ha med en diskusjon om Thomas Hylland Eriksen og samtidig inkludere en samtale om den beste kebabpizzaen. For meg er den spennvidden svært viktig.
Mange filmskapere jobber med realistisk dialog, uten at filmene handler om noe. Svenskjævel er veldig skrevet, og enkelte av replikkene balanserer på grensen til å være noe som rollefigurene ikke ville sagt i virkeligheten. Da blir det min jobb som regissør å gjøre dem naturlige. For meg er de beste filmene dem som treffer et bestemt punkt, der konstruksjon og sannhet møtes. En film som er helt virkelighetsnær, men mangler konstruksjon, blir bare kjedelig, mens en film som har et bra plott, men mangler troverdighet, ikke skaper noen emosjonell tilknytning. Så jeg ønsket å finne en balanse og lage en konvensjonell kjærlighetshistorie, som også skulle bli veldig sann.
M: Hvilke filmskapere eller filmer føler du treffer dette krysningspunktet som du snakker om?
RS: Derek Cianfrance i Blue Valentine (2010). Jacques Audiards Rust and Bone (2012) – den har masse konstruksjon, men den er så jævlig troverdig i skuespillet at det funker likevel. Dardenne-brødrene klarer det ofte, Lukas Moodysson, Joachim Trier…
M: Var du noen gang redd for at biter av dialogen skulle føles påtvunget realistisk og tilforlatelig? At tilskueren ikke vil forstå hvorfor du har valgt å ta med for eksempel en diskusjon om kebabpizza?
RS: Nei, egentlig ikke, for jeg vet jo hvorfor alt er med. Jeg krever ikke at alle som ser filmen skal forstå hvorfor alle scenene er der, for det gjør ikke alltid jeg heller når jeg ser film. Det finnes en sykdom innenfor filmverdenen som går ut på at man skal kunne forstå alt hele tiden. Det synes jeg ikke at man behøver. Så lenge jeg som regissør vet hvorfor en scene er med, er det tilstrekkelig.
Graden av «forståelse» blir nok ekstra spesiell i tilfellet med Svenskjævel, fordi man kan betegne den som femti prosent svensk og femti prosent norsk. Scenen med kebabpizzaen er for eksempel kanskje mest svensk. Jeg vet at de som flytter fra svenske småbyer til Norge alltid skryter av at stedet de er fra har Sveriges beste kebabpizza. Jeg har selv deltatt i krangelen, og alle er uenige med hverandre. Jeg mener at Falköping har den beste. Så scenen handler om hjemlengsel – man sier ikke at man savner familien sin, man sier «det må være pommes frites på kebabpizzaen».
M: Hvorfor klarer ikke Sverige å ta vare på en stor del av generasjonen med unge svensker, når den svenske befolkningen tilsynelatende er så opptatt av å inkludere alle; uavhengig av etnisitet, kjønn og seksuell legning? Blir det i det hele tatt debattert i Sverige at så mange unge svensker drar til Norge?
RS: Nei, ikke før nå, i forbindelse med filmen. Jeg tror det handler om at diskusjonene om etnisitet og transpersoner og slikt er del av et interseksjonelt perspektiv – altså at man skal drøfte kjønn, klasse og etnisitet. Samtalen er veldig dominerende i Sverige nå, særlig på venstresiden, men dette er akademiske diskusjoner som hører hjemme innenfor Stockholms innerste bygrenser. Det er ikke middelklassen fra Stockholm som sender sine barn til Norge for å selge kaffe på Kaffebrenneriet – det er arbeiderklassen fra små, svenske byer. Derfor blir det ikke debattert.
Men det snakkes selvfølgelig om at Sverige har så høy arbeidsledighet blant unge. Det finnes ikke jobber, og det tror jeg man begynner å se i den svenske kulturen og i svensk film: man ser en oppblomstring av arthaus-filmer som tar utgangspunkt i arbeiderklassen og arbeidsledighet, slik som Spise sove dø (2012) og Losers (2013). En ny generasjon begynner å gjøre seg hørt. I Norge lages det fortsatt veldig mye film om hvite middelklassemenn, men det er jo naturlig når dere har så stor middelklasse.
M: Hva tenker du om Norge som kulturnasjon? Er vi «nyrike» også på dette feltet, uten noen Bergman og ABBA å vise til?
RS: Jeg tenker det er en fordel for norske filmskapere å ikke ha en Bergman eller Widerberg som står og kikker en over nakken. For 10-15 år siden løftet man gjerne frem dansk film i Sverige, men nå snakkes det faktisk mye om Norge. Det er en sterk generasjon med regissører i Norge nå, synes jeg, og dette henger sammen med at det har blitt spyttet penger inn i filmbransjen, og at man har tatt vare på talenter. Mot naturen (2014) er et eksempel; hva menneskene lengter etter sier mye om et samfunn, og den filmen handler jo om en mann som har alt, men likevel ikke er lykkelig.
Min foreldregenerasjon lengtet etter frihet. «Vi skal ikke ha en ni til fem-jobb og bli som våre foreldre, vi ønsker ikke å være en del av det kapitalistiske drittsamfunnet». De kunne drømme om dette fordi de ikke trengte å bekymre seg for om de fikk fast jobb. Min generasjon kan drømme om å få alt det den forrige ikke ville ha: «villa, vovve, Volvo», som det litt foraktfullt heter i Sverige. Nå er dette drømmen for mange unge svensker. Den innebærer å ha en fast jobb, et sted å bo og en framtid, og det er det faktisk ikke så mange som har i Sverige akkurat nå. Da kommer man til Norge og skaffer seg det her. Uten Norge hadde vi hatt rundt 40 prosent arbeidsløshet blant unge svensker.
Svenskjævel handler om Norge sett med et svensk blikk, og det handler like mye om norsk middelklasse som den svenske arbeiderklassen. Det er meningsløst å skildre makt hvis man bare viser den som ikke har det. Det ble mye mer spennende da jeg bestemte meg for å ikke bare fremstille den svenske arbeiderklassen, men se den i kontrast til det samfunnet svenskene lever i. Maktbalansen som har blitt forskjøvet mellom Sverige og Norge, fungerer som en metafor i filmen. Det handler om det strukturelle, hvordan svensker behandles i Norge, men også om andre maktrelasjoner: mann/kvinne, arbeidsgiver/arbeidstaker, arbeiderklasse/middelklasse, far/datter, to unge jenter, seksualitet. Det finnes mange forskjellige maktskiftninger.
M: Jeg opplever Svenskjævel vel så mye som en kjærlighetshistorie som en samfunnskommentar. Du strekker ikke filmen for langt ut i kantene, du forholder deg til enkeltpersoners liv.
RS: Det var en tidlig tanke fra min side, at jeg ville fortelle noe politisk eller samfunnskritisk gjennom mennesker, på et tett individnivå. Gjennom dét kan jeg si noe om et samfunn, men man kan også se filmen uten å tenke på makt, politikk og svensker i Oslo.
M: Du går veldig tett på menneskene i kameraarbeidet og bruker nesten bare håndholdt kamera. Du har benyttet deg av mange steder i Oslo, men bruker ikke byomgivelsene så aktivt?
RS: Grunntanken er at kameraet skal følge skuespillerne og ikke motsatt. Kameraet skal tilpasse seg skuespillerne, og de skal overraske meg. Vil man skape en slik åpenhet og legge til rette for at spennende situasjoner plutselig kan oppstå, er man nødt til å anvende håndholdt kamera – fotografen må henge med. Jeg har en dyktig fotograf (Ita Zbroniec-Zajt), som jeg følte meg trygg på at var i stand til å bli en slags karakter i rommet. Av og til kan man nesten kjenne pusten fra den som holder kameraet, synes jeg. Jeg ville at filmen skulle ha et nærværende blikk; en skuespiller skal kunne gå i en bestemt retning, med kameraet på slep.
Både fotograf og skuespillere må kunne jobbe intuitivt – kanskje skjer det noe som er større og bedre enn det jeg kunne komme på under forarbeidet. Jeg mener ikke at det å bruke håndholdt kamera er et mål i seg selv, men jeg vil oppnå spontanitet og nerve. Jeg vil heller ramme inn øyne enn vegger. Mange nordiske filmskapere lager et utsnitt i rommet, og så entrer liksom en skuespiller «scenen». Jeg vil gjøre det motsatte, jeg vil heller filme øynene og drite i alt annet. Eller… jeg driter ikke i alt annet, men jeg vil være der og se øynene!
Ofte brukte vi et såkalt miniteam; bare lydmann, fotograf, meg og skuespillerne. Noen ganger var det til og med bare fotografen og jeg som var ute og filmet. Ved å jobbe slik har man større frihet til å fange noe virkelig. Når Dino drikker vin utenfor Oslo S, er det virkelige personer som går forbi. Den tagningen varte i noe sånt som 38 minutter, men vi brukte omlag 20 sekunder i filmen. Bianca Kronlöf drikker faktisk all den vinen på ordentlig. For å oppnå en slik form for realisme kan man ikke stenge ute virkeligheten – slik man kan gjøre ved å sperre av gater for å filme – men tvert imot forsøke å stappe skuespillerne inn i virkeligheten.
M: Var det likevel en bevissthet rundt hva stedene i Oslo representerer i virkeligheten, eller var valgene av locations mer vilkårlig?
RS: Jeg forsøkte å forholde meg til hva som var troverdig for rollefigurene, hvor de virkelig kunne ha vært. Det var viktig for meg å bli kjent med Oslo, slik at jeg for eksempel kunne si «den rollefiguren ville ikke ha vært her». Huset til Steffens familie er riktignok ikke filmet på Nordstrand, men det er ment å ligge på Nordstrand. Ellers har jeg brukt Grønland og Gamlebyen mye. Skapt et skille mellom det rike villastrøket og det urbane sentrum.
Det vanligste man gjør når man filmer en by, er å smelle opp store oversiktsbilder. Det kan hvem som helst gjøre, det er ikke særlig vanskelig. Det vanskelige er å fortelle en by på ordentlig, og det handler ikke bare om hva man viser, men også om hva man ikke viser. Da kan man jobbe med lyd på en bestemt måte, for eksempel. Jeg tenker på Oslo som en veldig urban by lydmessig, på grunn av alle trikkene og all byggingen. Det er veldig høyt lydvolum her. Jeg har forsøkt å ta vare på dette i filmen – man kan for eksempel høre mye borring i asfalten. I villastrøket er det derimot et annet lydmiljø. Her kan man høre folk som snekrer og pusser opp husene sine.
*
Og til lyden av trikker, busser og gatemusikanter ved Nationaltheatret utenfor hotellromvinduet, rundet vi av samtalen med Sandahl denne solfylte vårdagen. Svenskjævel hadde premiere 13. mars, og går nå på kino.