Montages

  • Analysen
  • Omakase
  • Topplister
  • Filmfrelst
  • International
  • Blogger
«Orwell: 2+2=5» (Bilde: Another World Entertainment)
Omtale
Omtale

Alle tiders håpløshet: Raoul Pecks Orwell 2+2=5

Av Sigrid Elise Strømmen 14. november 2025


«Orwell: 2+2=5» (Bilde: Another World Entertainment)

Med utgangspunkt i forfatter George Orwells liv og litteratur forteller Raoul Peck en skremmende dagsaktuell historie om totalitære krefter. Det er en dyster affære, men i dokumentarens blottleggende form fins et lite glimt av håp.

Jeg har et tydelig minne av å være ungdom, sitte i ei hotellseng på en eller annen familieferie og lese ferdig 1984 av George Orwell. Den ikoniske romanens siste setning var så rystende at jeg ville kaste den slitte paperbacken i veggen.

Så blir man voksen, tenåringsiveren blir svakere, og øyeblikkene der kunst kan ryste deg kommer med større mellomrom. Heldigvis oppdages Orwells mest kjente bøker, 1984 og Animal Farm, stadig vekk av nye, unge lesere. Dessverre synes deres politiske budskap heller ikke å slutte å være relevant.

Det er også disse bøkene som er det politiske omdreiningspunktet i Raoul Pecks kinoaktuelle dokumentarfilm Orwell 2+2=5. Tittelen henspiller på tankeforvrengningen som hovedpersonen i 1984 må gjennomgå for å bli en lydig borger i et dystopisk framtids-England. Han må lære seg at de fire fingrene som holdes foran han, er fem, hvis diktatoren «Storebror» sier det.

«Orwell: 2+2=5» (Bilde: Another World Entertainment)

Til tross for Orwells evig aktuelle status, har han lidd en viss slitasje, som kommer av skoleverkets bruk av disse bøkene på pensumlister. Derfor gikk jeg til Pecks dokumentar med en viss motstand. Jeg var ganske sikker på at jeg visste hvilken historie jeg ville få servert, og at det var en mørk fortelling om maktmisbruk det er fristende å vende blikket bort fra i disse dager.

Den milde forhåndsskepsisen ble imidlertid veid opp av min begeistring for Pecks øvrige filmografi, særlig dokumentaren I Am Not Your Negro (2016) og spillefilmen Den unge Marx (2017) – som begge har energiske blikk på historiske skikkelser.

Grovt sett anvender Peck den samme malen i Orwell 2+2=5 som i I Am Not Your Negro med en essayistisk stil presentert i inndelte kapitler. Dokumentaren følger kronologien i Orwells liv, men i en forholdsvis løs struktur som tillater assosiative avstikkere til vår tid. Disse klippene, fra eksempelvis verdensledere og løgnene de sprer («rohingyaer finnes ikke», «valgresultatet er falskt», «her ser dere masseødeleggelsesvåpnene»), er det opp til leseren å tolke i lys av Orwells advarsler.

Kryssklippingen er gjort såpass organisk at den ikke føles anmassende, i hvert fall ikke visuelt sett. Er man uenig med Pecks politiske analyse, vil nødvendigvis assosiasjonene virke provoserende. Det er likevel en styrke at denne filmens budskap er såpass tydelig formulert, og at den ikke prøver å overbevise med en framtredende forteller à la Michael Moore. (Jeg liker Moores prosjekter, skal sies, men det er fint at Orwell får være i fred her).

«Orwell: 2+2=5» (Bilde: Another World Entertainment)

For på et vis kan denne filmen ses på som en dokumentar om George Orwell, og bildene som illustrasjoner til hans historie – eventuelt visuelle avbrekk i skildringen. Den narrative tråden i filmen er opplesninger fra Orwells brev og dagbøker, først og fremst fra slutten av hans liv da han led av lungebetennelse og forsøkte å skrive det som skulle bli hans siste bok, 1984. Stemmen som leser opp tilhører skuespiller Damian Lewis, som med en dyp, litt raspende røst formidler ro og alvor.

I tillegg til nyhetsklippene får vi se utdrag fra filmatiseringene av 1984, regissert av Michael Anderson (i 1956) og av Michael Radford (i 1984), samt av Animal Farm (1999), regissert av John Stephenson og den animerte versjonen fra 1954. Men Peck inkluderer også illustrative utdrag fra andre filmskapere, som Riff-Raff (1991) av Ken Loach. De smidige overgangene (klippet av Alexandra Strauss) mellom disse innslagene og reportasjebildene fra nyere tid gir en visuell rikdom til filmen.

Utfordringa med filmens voice over er at den kan bli noe søvndyssende i lengden. I tillegg kjennes mye av innholdet – slik jeg frykta – både forutsigbart og gjentakende. Filmens budskap formidles litt for lettvint med gjentakelsen av de kjente frasene fra 1984, «Frihet er slaveri», «krig er fred», «uvitenhet er styrke». Peck lykkes med å koble disse til vår tid, og vise at masseovervåkning, sannhetsforvrengning og maktmisbruk lever i beste velgående – men bidrar filmen med noe mer enn denne observasjonen?

«Orwell: 2+2=5» (Bilde: Another World Entertainment)

Det er her filmen skiller seg vesentlig fra I Am Not Your Negro som med utgangspunkt i forfatteren James Baldwin fortalte historien om strukturell rasisme i USA. Til tross for at denne historien er vel så dyster som den vi får se i årets film, hadde den et overskuddsprega formspråk og en opprørsk ånd. Med Buddy Guys rasende sang Damn Right, I’ve Got the Blues til Kendrick Lamars enda mer rasende The Blacker the Berry, åpna og slutta filmen med et produktivt sinne som ikke bare fungerte som en politisk oppfordring til seeren, men også en hyllest til alle som har utvist motstand.

Årets film har på sin side et sobert instrumentalt lydspor, som spiller vemodig i bakgrunnen. På mange måter speiler filmens estetikk Orwells litterære stil mot slutten av livet (og husk at dette var rett etter andre verdenskrig) hvor det ikke var mye håp å spore. Likevel savner jeg å kunne gå fra kinosalen med det samme sinnet som fikk meg til å ville kaste boka i veggen den gangen. I stedet kjenner jeg meg enda mer deprimert over tingenes tilstand – en alle tiders håpløshet.

Et glimt av håp finnes imidlertid i dokumentarens blottleggende form. Ved å simpelthen vise hvor rett Orwell hadde, med et arkiv av klipp fra ulike tider og steder, er filmen et motsvar til alle forsøkene på å forvrenge og dølge sannheten.

I tillegg gir Peck taletid til et utvalg av medieforskere og kritiske stemmer, som er stadig vanskeligere å få tilgang til i Trumps USA. Så sjøl om deres, filmens og Orwells virkelighetsbeskrivelse er dyster, ligger det en produktiv protest i den nøkterne avdekningen som dokumentarens form rommer.

Dessuten får vi som nevnt gleden av å se utdrag fra filmatiseringer og kunstneriske representasjoner av Orwells forfatterskap, i tillegg til andre relevante filmer, som både tilbyr formmessig variasjon og gode filmtips til seeren. Midt i misæren finnes den sannhetssøkende kunsten!

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Klikk her for å avbryte svar.
Se tillatt HTML
Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>

«The Long Road to the Director's Chair» (Bilde: Viafilm)

«En tidsreise og hyllest til kvinnelig mot» – en samtale med Vibeke Løkkeberg om The Long Road to the Director’s Chair

Av Maria B. Simonsen

«Trango» (Bilde: © Carvasal Film, Field Productions, Norsk filmdistribusjon)
Analysen

Analysen: Trango (2025)

Av Bjørn Sørenssen

«Afternoons of Solitude» (Foto: Andergraun Films. Courtesy of Grasshopper.)
Omtale

Blodsprutende dødsdans: Afternoons of Solitude [2]

Av Lars Ole Kristiansen

Fra venstre: Mari Monrad Vistven, «Todd og Super-Stella» og Ingrid Liavaag. (Foto: Nordic Docs / Sara Lockertsen, Plakat: Euforia)
Podkast

Filmfrelst #615: Regirommet – Mari Monrad Vistven og Ingrid Liavaag om Todd og Super-Stella

«Søstre elsker evig» (Foto: Norsk filmdistribusjon)
Analysen

Analysen: Søstre elsker evig (2024)

Av Bjørn Sørenssen

«De rettsløse» (Bilde: Norsk filmdistribusjon)
Analysen

Analysen: De rettsløse (2025)

Av Bjørn Sørenssen

«Orwell: 2+2=5» (Bilde: Another World Entertainment)
Omtale

Alle tiders håpløshet: Raoul Pecks Orwell 2+2=5

Av Sigrid Elise Strømmen

Fra venstre: Fotografene Tor Edvin Eliassen og Lars Erlend Tubaas Øymo i arbeid med regissør Heidi Ewing på «Folktales», og to motiver fra filmen. (Bilder: Rachel Grady / Magnolia Pictures / Fuglene)

Norske filmfotografer nominert til ASC-prisen for kinodokumentaren Folktales

Av Karsten Meinich

Del på Bluesky
Del på Facebook
Omtaler

«Print the legend» – den politiske allegorien i John Fords western The Man Who Shot Liberty Valance
Omtale

«Print the legend» – den politiske allegorien i John Fords western The Man Who Shot Liberty Valance

Av Karsten Meinich

Lukket kontorlandskap i forsikringsthrilleren A Monster with a Thousand Heads
Omtale

Lukket kontorlandskap i forsikringsthrilleren A Monster with a Thousand Heads

Av Sveinung Wålengen

We Live in Public – en Citizen Kane for 00-tallet?
Omtale

We Live in Public – en Citizen Kane for 00-tallet? [2]

Av Eirik Smidesang Slåen

Kostymedrama på autopilot i Thomas Vinterbergs Far from the Madding Crowd
Omtale

Kostymedrama på autopilot i Thomas Vinterbergs Far from the Madding Crowd [1]

Av Benjamin Yazdan

The Yorkshire Ripper Trilogy: En morder går løs
Omtale

The Yorkshire Ripper Trilogy: En morder går løs [8]

Av Lars Ole Kristiansen

Tause skrik fra Middelhavet: Havet brenner
Omtale

Tause skrik fra Middelhavet: Havet brenner

Av Benjamin Yazdan

Spinnvill selvbravur i Christopher Nolans Tenet
Omtale

Spinnvill selvbravur i Christopher Nolans Tenet [3]

Av Thor Joachim Haga

Verden er ikke min – en tekst på tur langs Hjortestien
Omtale

Verden er ikke min – en tekst på tur langs Hjortestien [2]

Av Tarjei Sandvik Moe

Se alle
Ill.: «Orwell: 2+2=5» (Bilde: Another World Entertainment)

Sigrid Elise Strømmen (f. 1990) er litteratur- og filmkritiker. Redaktør i Bokvennen litterær avis.

Montages logo
Montages AS
Båhusveien 1
3430 Spikkestad
post@montages.no
  • Om Montages

Seksjoner

  • Analysen
  • Omakase
  • Topplister
  • Podcast
  • Blogger

Nyhetsbrev

Montages sender jevnlig ut nyhetsbrev med de siste sakene og godbiter fra sidene våre.

RSS iconVi har også RSS-feed

Montages
Om Montages  |  Nyhetsbrev
Montages på Facebook Montages på Bluesky mtages på YouTube
©2026 Montages.no
Ansvarlige redaktører: 
Karsten Meinich og Lars Ole Kristiansen
Personvern og cookies