Fedrelandet åpner for mange og store spørsmål om vekselspillet mellom natur, individ og kollektiv, og byr på en mektig, sanselig kinopplevelse. 

Bildet på plakaten til Margreth Olins nye film Fedrelandet knytter seg ikonografisk til et av de mest kjente og kjære bildene vi forbinder med norsk nasjonalromantikk: Theodor Kittelsens skildring av Askeladden som skuer mot det fjerne lyset fra Soria Moria slott. Men vandreren som skuer mot det glinsende slottet i det fjerne er ikke Espen Askeladd, men Margreth Olins far, 84 år gamle Jørgen Mykløen som står i Oldedalen og speider mot Jostedalsbreen. Og fedrelandet i tittelen skal tas bokstavelig: «Fars land».

Dette bildet, en liten figur med ryggen til kamera i et storslått landskap som skuer mot horisonten «blåne bak blåne», dukker opp flere ganger, og fungerer som en illustrasjon til far Jørgens ord: «Når du tar det med ro og ser deg om, så får du ei kjensle av at du er liten i ei stor verd.»

Vesentlig for filmens utforming er at disse «Askeladd-bildene» som regel er deler av større bildesveip, utført av dronefotografene Herman Lersveen og Dag Asle Mykløen. Kamera følger blikket til den lille mannsfiguren inn over landskapet han skuer mot: Jostedalsbreen og fjellene som omgir Oldedalen i Nordfjord. Plasseringen av faren som en liten figur går igjen i mange av filmens naturbilder, for eksempel når han gir perspektiv til et fossefall, på en fjellnut, og dronen panorerer til et ny «Askeladd»-total med Oldevatnet i bakgrunnen. Drone- og helikopterbildene er godt hjulpet av komponisten Rebekka Karijords musikk, framført av London Contemporary Orchestra under Hugh Brunt. (Karijord laget for øvrig også musikken til Olins sterke film om flyktningskjebner, De andre, fra 2012.)

Olin benytter seg også av andre visuelle virkemidler enn overveldende naturbilder. Det første inntreffer i filmens prolog, der vi møter far på isen på Oldevatnet vinterstid, vandrende gjennom overflatevannet. Disse er skutt i «normal menneskehøyde» og står i kontrast til de mange oversiktsbildene. Vi følger i hælene på far Jørgen der han vår, sommer, høst og vinter går i fjellandskapet rundt Oldevatnet slik vi blir fortalt at også lille Margreth gjorde i barndommen. Panoramaene av omgivelsene og vandringen med Jørgen blir komplementert med innstikksbilder fra dyreliv – fra en elgflokk i majestetisk trav om vinteren, fanget inn av droner, og nærbilder av en røyskatt eller en majestisk ørn i flukt, til insektsfotografering på mikronivå.

Like tett på er de ultranære bildene av ansiktet til 84 år gamle Jørgen Mykløen, som trekker en analogi mellom hudens rynker og brefoldene i naturen. Undervannskamera tas også i bruk. Først fremstår det litt umotivert, men grepet viser seg å peke frem mot en sekvens der undervannsbildene er med på gi en ekstra dimensjon til skildringen av en tragisk hendelse ved Lovatnet i nabobygda.

Vår.

Og så har vi den personlige historien til mor, far og datter. Mor Magnhild Mykløen blir introdusert i prologen, der hun synger og Jørgen resiterer annenhver linje i Amund Morks og Per Bolstads Nordfjordsongen:

Du Nordfjord min fagre og fjellsterke heim
du fylgde meg ut i den framande sveim.
Eg ser dine kollar og nutar og tindar,
dei skogkledde åsar og grasgrøne rindar.

Disse ordene kunne vært fra en hvilken som helst «heimstadsang», fra Rogaland til Finnmark, og kler filmen godt. Dens ulike vers følger vandringen gjennom årstidene, som Fedrelandets dramaturgi baserer seg på. Før årstidsstrukturen trer i kraft blir vi invitert med inn i stua på gården i Oldedalen (tror vi, det påpekes aldri) der vi for første gang møter mor Magnhild i samtale med Jørgen og Margreth om dødens plass i livet. Samtalen er både emosjonell og nøktern (og får selvfølgelig ekstra tyngde av at Magnhild døde kort tid etter filmens urpremiere i Olden).

Dokumentarens første seksjon er preget av vårløsning, av kreftene som skapes der smeltevann fra fjellene og breen fosser nedover dalføret mot Oldevatn. Det er her vi finner sammenligningen med Jørgens ansikt og breformasjonene og får høre en strofe av «Oldensongen» (av Olav Skartveit og Sparre Olsen) resitert av Jørgen. Senere skal vi høre Magnhild synge Elias Blix’ «Barndomsminne fra Nordland» og Nordlandsversjonen av «Home on the Range». Selv om ikke geografien stemmer helt, finner jeg disse innslagene – velsignet fri for ironi – som både passende og rørende akkompagnement til de majestetiske bildene av fjord og fjell. Vi blir også introdusert til et annet tema i form av ei staselig gran som Jørgens bestefar i sin tid plantet oppe i fjellsiden.

Sommer.

«Sommer» fokuserer på sanseinntrykk fra breen og får den store snø- og isflaten til å framstå organisk – ja, lydsporets knak, ras og sang gjør den nærmest taktil. Til Magnhilds versjon av Blix’ hyllest til Nordland ser vi det gamle ekteparet, ovenfra i et droneopptak, vandre hånd i hånd gjennom en blomstereng. Midtsommer markeres med et sankthansbål der de to danser til musikk vi ikke hører, uten at det er noen andre til stede.

Når Jørgen ror på det blikkstille, grønne Oldevatnet introduseres en dramatisk episode i filmen, om voldsomme naturkrefter vi mennesker står maktesløse overfor. Olin skifter til et oversiktsbilde av Lovatnet i Loen, 15 km fra Oldevatnet. Mens Jørgen forteller om de to naturkatastrofene i 1905 og 1936 da deler av Ramnefjellet raste ut i sjøen og til sammen 135 mennesker mistet livet, vises stillbilder og film fra katastrofene. Videre sveiper dronekameraet over vannet, før et undervannskamera viser oss bunnen av Lovatnet – der man fortsatt kan se raserte hustufter – mens Jørgen og Magnhild leser opp navnene til 26 mennesker av samme slekt som omkom i raset. For meg er dette filmens mest emosjonelle sekvens.

Loen-episoden danner en naturlig overgang til «Høst», som fortsetter vekslingen mellom vandre-, drone- og dyrebilder, samt nærbilder av ansikter. På lydsiden blir vinden et markant innslag i påminnelsen om at naturen også kan være destruktiv. Over bildene fra Oldedalen i høstskrud får vi på lydsiden høre en samtale mellom foreldrene som skal illustrere forholdet deres. Senere fortsetter denne samtalen i stua og vi aner en liten forskjell i hvordan de to ser på det livslange forholdet, uten at dette blir utdypet.

Høst.

Kapittelet «Vinter» åpner med det islagte Oldevatnet vi ble introdusert til i filmens prolog. Lydene i isen havner i fokus, understreket av Karijords minimalistiske musikk. Med det islagte landskapet som bakgrunn forteller Jørgen om en dramatisk episode fra barndommen, der han fikk blindtarmbetennelse og måtte fraktes over en fonn til sykehuset på Nordfjordeid – noe som i sin tur førte til at faren fikk en bronkitt han slet med resten av livet.

Spektakulære snøras innleder en episode der Jørgen igjen advarer om farene ved å bo så nær naturkreftene. Inne på løa på Mykløen forteller han nøkternt og saklig at grannegarden til Mykløen ble tatt av et ras på 1850-60-tallet og at de omkomne ble brakt inn og lagt i løa. Fra disse dramatiske begivenhetene dras tilskueren bokstavelig talt inn i isens hjerte, de blå hulene i Briksdalsbreen der vi får tid til å beundre sjatteringene til meditativ musikk.

Vi ser at Jørgen strever seg oppover en snøkledd fjellside mens han på lydsporet forteller om det gode samholdet i bygda. Målet for turen er grana, som nå står pyntet med lyspærer. Jørgen drar i gang en bensindrevet generator, som på mystisk vis har fulgt med ham opp i fjellsiden, og grana blir et ekte juletre der oppe i lia. Dette leder til en monolog om faren og betydningen grana hadde som et ledd mellom ham og bestefaren, som døde altfor tidlig. Monologen avslutter med at Jørgen, i relieff mot en fullmåne, sier: «Han var vel litt religiøst innstilt. Han hadde vel sin Gud med seg frå grana og nedover heimen i Oldedalen.» Så rykker kamera bakover og avslører at også Margreth står deg. Hun supplerer: «Han vil jo alltid finnast her, bestefaren din, fordi grana er her.»

Vinter.

Livets kontinuitet er understreket, før epilogen der det er forsommer og vi igjen går i hælene på Jørgen som klatrer oppover i lia – denne gangen med en granbusk i ryggsekken. Han tar en pause under slektsgrana og fortsetter til han finner et passende sted å plante busken. Tradisjonen skal fornyes. Breen kalver og Jørgen og Magnhild river i med siste vers av Nordfjordsangen:

Gud signe då Nordfjord frå brede til hav
og takk for slik fager ein heim du oss gav.
La lukka då følgje kvar mann og kvar kvinne.
Lag hugnad i heimen kvar nordfjording finne.

Et solstreif bryter gjennom skyene, og filmen rundes av med ordene: «Vår første kjærlighet var naturen. La oss ikke glemme vår første kjærlighet.»

*

Jørgen Mykløen.

Fedrelandet er en komplisert film å skrive om fordi den byr på så mange innganger. Én er selve tittelen, som kan skape misforståelser om den tolkes i en snever, nasjonalistisk retning. Et offer for denne sneversyntheten gjenspeiles i tittelen på en forunderlig anmeldelse i en av landets største aviser, som slo terningkast tre med tittelen «Skamløs Norgesreklame». Vedkommende anmelder hadde – foruten å dokumentere sin manglende, grunnleggende kunnskap om dokumentarfilm – falt for fristelsen til å lese fedreland som et tegn på at filmen er nasjonalistisk anlagt. For en gangs skyld er den engelske tittelen, Songs of Earth, mer presis enn originalen.

Et annen utfordring, som Margreth Olin synes å være helt klar over, er at panoramaene med droner og helikoptere rett og slett blir overveldende og i lengden kan gjøre tilskueren nummen – det blir rett og slett for mye skjønnhet! Olin forsøker å motvirke dette med å veksle mellom ulike motiver og formater (slik jeg har omtalt), og lykkes med å skape en viss dynamikk, men ikke desto mindre tenderer kamerakjøringene over fjell og bre mot å bli parodisk gjentagende. Noen av bildene burde nok blitt liggende på harddisken.

Noe som åpenbart har måttet vike for alle naturbildene er en sosial dimensjon. Selv om Jørgen forteller oss om det gode samholdet i bygda, møter vi bare ham selv, Magnhild og Margreth, og selv denne familien får vi vite forunderlig lite om. For eksempel vet de fleste med litt kjennskap til Olins personlige historie at familien Mykløen har tilbrakt en vesentlig del av yrkes- og familielivet i Stranda på Sunnmøre. Skal vi ta utgangspunkt i filmen, virker det som de alltid har bodd ved Oldevatnet og at hele deres sosiale historie er knyttet til gården her.

Informasjonsunderskuddet blir mer akutt, og vanskeligere, når vi nærmer oss den parallelle historien om forholdet mellom Jørgen og Magnhild. Jørgen er selve drivkraften i fortellingen, mens Magnhild opptrer sporadisk og ofte utenfor bildekanten. Det er Jørgen som fører ordet, og de gangene Magnhild slipper til er det i form av kommentarer som i enkelte tilfeller kan oppfattes som lett sarkastiske (eksempelvis når hun karakteriserer mannen som «ein bauta», et ord vi tidligere har hørt Jørgen bruke om sin far). Denne svakheten gjør meg ambivalent overfor filmen som helhet, særlig med tanke på at Magnhild ikke lenger er blant oss. Olin selv er overraskende tilbakeholden – noe som står i sterk kontrast til den uredde deltakeren vi kjenner fra Kroppen min (2002) og Mannen fra Snåsa (2016). 

Kjernen i filmen er imidlertid solid så det holder: I sin far, Jørgen Mykløen, har Margreth Olin funnet en hovedperson som formidler hennes budskap klart og troverdig. Grepet med å følge Jørgens vandringer i naturen rundt Oldedalen gjennom årstidene og hans smålåtne kommentarer til det mektige landskapet han viser oss rundt i, virker velsignet ekte og inderlig.

*