Analysen

Jeg ser deg (2019)

I forsøket på å leve opp til den klassiske kringkastingsdokumentarens idealer om balanse og upartiskhet, framstår Maria Salazars kinodokumentarfilm Jeg ser deg som intendert tilslørt – og dermed alt annet enn upartisk og observerende. 

I møte med en film som Jeg ser deg, kom jeg umiddelbart å tenke på en historie som kollegaen min Stig en gang fortalte meg. Stig vokste opp i Røros-traktene der den klarsynte (eller «synske», som det het den gangen) Inga Tamnes også bodde. Tamnes hadde nasjonalt ry og ble ofte brukt i søk etter savnede personer. En dag skulle Stig ha gymtime på skolen på Røros, men han kunne ikke finne gymbaggen sin. Den var ikke der den skulle ha vært, og heller ikke noe annet sted – det var et komplett mysterium.

Da var det bare en ting å gjøre – ringe Inga Tamnes. Og hun visste råd: Etter å ha stilt Stig noen få spørsmål, kunne hun fortelle ham nøyaktig hvor gymbaggen lå. Men verken Stig eller andre i Røros-traktene ga seg inn på metafysiske spekulasjoner av den grunn. Inga Tamnes hadde en evne og den evnen kunne brukes til å finne savnede personer – eller gymbagger. Slik var det bare.

I anslaget til Jeg ser deg, møter vi en yngre mann ute i naturen. Han er smakfullt fotografert og omkranset av et rikt lydbilde: Fuglene synger og kvitrer, vinden rasler i trærne, regndråpene trommer mot overflaten av skogstjernet. Off-screen hører vi en stemme som vi antar at er hans – stemmen forteller om «den alternative bransjen», om hvordan klarsynte betrakter seg selv og sine evner. Enkelte hevder at de har fått en gudegave, forteller han, men selv tror han at det rett og slett dreier seg om en høyt utviklet intuisjon: «Jeg ønsker å bruke min evne til å finne savnede personer».

Ved hjelp av en tekstplakat får tilskueren vite at stemmen tilhører Michael Winger. Mens utsøkte naturbilder fyller skjermen, forteller Winger at intuisjon kan øves opp, blant annet gjennom meditasjon. Poenget med meditasjonen er å skjerpe hodet, samtidig som kroppen er helt avslappet. I denne tilstanden kan Winger koble seg på den forsvunne personens følelser. Men at Michael Winger ikke passer inn i klisjébildet av en flagrende new age-person, blir tydelig idet vi møter ham i hjemmemiljøet: Når han mediterer er det ikke til naturlyder eller ambient-musikk, men til artister som 50 Cent og Eminem.

Idet Wingers monolog fortsetter, er han ute i naturen igjen. Med årvåkent blikk vandrer han gjennom landskapet, dypt konsentrert om det indre bildet av den savnede personen. Året er 2014 – Frank André Gundersen har forsvunnet. Kamera følger Winger mens han undersøker et område som han på forhånd har fått syner om at Gundersen befinner seg i. Off-screen kommenterer han områdets størrelse og at å skulle finne den savnede er «verre enn nåla i høystakken». Winger tilkaller en hundefører som søker gjennom området og finner den døde mens kamera går.

Neste sekvens skildrer hvordan Winger opplever at han blir behandlet av samfunnet. I kjølvannet av Gundersen-saken konfronteres han av en fiendtlig innstilt presse. En aggressiv TV2-reporter spør retorisk om Michael tror på magi og trolldomskraft, men avbryter ham idet han forsøker å forklare at han forstår evnene sine ikke som «overnaturlige», men som noe som har med sansing og følelser å gjøre. Andre journalister sår tvil om Wingers klarsyn og antyder at han har økonomiske motiver. Winger forsikrer om at han bare stiller seg til tjeneste for mennesker som ber om hjelp, og at han i savnet-sakene jobber uten honorar.

Didrik Søderlind, en på alle måter sympatisk framstilt rådgiver i Human-Etisk forbund, opptrer i filmen og uttrykker sin skepsis til fenomenet klarsynthet. Deretter klippes det til Winger som trasker rundt i Oslo en sommerdag. På lydsporet hører vi ham fortelle at han føler seg uglesett og slått i hartkorn med useriøse aktører som har tilsmusset begrepet «klarsynt». For Winger er det viktig å bli tatt seriøst; han er ikke ute etter å lure folk.

Videre får vi høre om en traumatisk oppvekst og en ungdomstid preget av utenforskap og selvmordstanker, inntil han som 25-åring fikk kontakt med en healer og lærte seg å sette pris på evnene sine. Deretter får vi vite at Winger i 2011 deltok i, og vant, TVNorge-programmet Jakten på den 6. sans. Slik fikk han kontakt med «forfatter og medhjelper» Torstein Røyne, som han nå deler kontor med, uten at samarbeidsforholdet mellom dem blir forklart ytterligere.

Deretter følger vi Winger gjennom tre leteaksjoner der han ikke lykkes i å finne de savnede. Filmen følger oppskriften som ble etablert allerede i anslaget: Vi er ”flue på veggen” mens Winger, veiledet av sine følelser og syner, jakter på de forsvunne personene Håkon Andersen, Dung Tran Larsen og Fredrik Johannesen Lie. Gradvis får vi større innblikk i Wingers metode, som består av en blanding av intuitiv følsomhet og en mer dagligdags resonnering som tar utgangspunkt i kunnskap om terreng, temperaturer og omstendighetene rundt forsvinningene.

Etter nok et mislykket søk, uttrykker Winger forståelig nok frustrasjon. Mens bildene av familieliv med hyttetur og fisking ruller over skjermen, forklarer han hvordan barna og kona hjelper ham å holde motivasjonen oppe. Deretter følger et parti hvor samarbeidspartneren Torstein Røyne («jeg tror følelser er undervurdert som kunnskapsmateriale»), en politimann fra Bergen som har samarbeidet med Winger, og den tidligere nevnte Didrik Søderlind, uttaler seg om klarsynthet generelt og Winger spesielt.

Filmen rundes av med et portrett av jegeren Michael Winger. På skogstur med børsa over skulderen og hunden snusende omkring i terrenget, reflekterer Michael rundt sine evner og sitt arbeid. Deretter opplyser tekstplakater og fotografier oss om den nåværende statusen i de ulike savnet-sakene, før et vakkert dronebilde av en skogsvei som slynger seg gjennom et tett skogslandskap – akkompagnert av melankolske toner – avslutter filmen. En skikkelig klisjé. Og dessverre er det først og fremst de klisjefylte virkemidlene jeg sitter igjen med etter at rulleteksten har glidd over skjermen.

Jeg ser deg er en svært sympatisk innstilt portrettdokumentar. Det betyr ikke dermed at den er spesielt vellykket. Filmens svakheter blir desto tydeligere når den sammenlignes med en annen dokumentarfilm med lignende tematikk, nemlig Margreth Olins Mannen fra Snåsa (2016). En slik sammenligning kan være fruktbar fordi den inviterer til en diskusjon ikke bare om tematiske fellestrekk, men også om ulike dokumentarformer.

Michael Winger i «Jeg ser deg».

Stemmen

I sin analyse av Mannen fra Snåsa tar Montages-redaktør Lars Ole Kristiansen utgangspunkt i den skoledannende filmviteren Bill Nichols, når han karakteriserer formgrepet til Margreth Olin som et eksempel på deltagende modus. Olin er i høyeste grad til stede i filmen – både som fortellerstemme og samtalepartner, og etter hvert som en av Gjerstads pasienter. Som Kristiansen påpeker er ikke dette uproblematiske valg, men det er liten tvil om at grepet bidrar til å styrke filmen.

I Jeg ser deg oppleves regissørens tilsynelatende fravær som en svakhet. Vi verken hører eller ser Maria Salazar. Vi bare vet at hun, i egenskap av å være filmens regissør, står bak de audiovisuelle valgene som til syvende og sist har resultert i akkurat hva vi får se og høre. Skulle jeg forsøke å kategorisere fortellergrepet i Jeg ser deg, må det bli som en av de mest sette (og minst diskuterte) dokumentarformene, nemlig fjernsynsreportasjen, der målet er å gi en tilsynelatende objektiv og balansert framstilling av et sakskompleks.

Den opprinnelige fjernsynsreportasjen, slik den framsto i kanonisert form i BBC-versjonen, er et eksempel på det Bill Nichols kaller det ekspositoriske modus: En stemme kompletterer bildene ved å legge til informasjon som bildene selv ikke tilkjennegir. I den klassiske ekspositoriske modusen er stemmen en anonym kommentator off-screen – populært kalt voice-of-God – nettopp fordi den kommer fra en uidentifisert, klart autoritativ kilde.

Lenge før Nichols introduserte modus-begrepet i boka Representing Reality (1991), benyttet han seg i en artikkel fra 1983 (The Voice of Documentary, Film Quarterly 36, No.3) av begrepet voice for å beskrive dokumentarfilmskaperens fortellerposisjon. Denne stemmen definerer han som «det som formidler til oss en følelse av en teksts sosiale synspunkt, om hvordan den (teksten) taler til oss og hvordan den organiserer materialet den presenterer for oss.»  Dokumentarfilmens stemme taler til oss gjennom filmens form- og innholdsmessige lag og er med på å definere det som vi oppfatter som filmens «mening».

Det problematiske er, skriver Nichols i 1983, at dokumentarfilmskaperne ser ut til, bokstavelig talt, å ha mistet stemmen, eller i hvert fall kan det virke som de skjuler den bak de ulike narrative strategiene i dokumentarfilmen. I Jeg ser deg savner vi Maria Salazars stemme, både i konkret og overført betydning.

I flere sekvenser blir vi presentert for noe som framstår som Wingers indre monolog, der han vandrer omkring i skog og mark med intuisjonen som navigasjonsinstrument. Monologen er selvfølgelig bare tilsynelatende indre og ufiltrert; det er jo et lydopptak vi hører. Vi aner imidlertid ingenting om når og hvor dette lydopptaket er blitt gjort, ei heller hvem som har styrt samtalen i den-eller-den retningen: All dialog, og alle spørsmål, er klippet vekk.

Det samme gjelder sekvensene der Winger, medarbeideren hans eller mennesker han har hjulpet, uttaler seg til kamera. Det framstår som om de taler på egen oppfordring, helt uten føringer. På denne måten skapes en tilsynelatende sømløs fortelling som følger sine egne lover. I forsøket på å leve opp til den klassiske kringkastingsdokumentarens idealer om balanse og upartiskhet, framstår Salazars dokumentar som intendert tilslørt – og dermed alt annet enn upartisk og observerende.

Michaels påstand om at intuisjonen er en oversett sans som ethvert menneske innehar og som vi kan trene opp og skjerpe, blir tilsynelatende demmet opp for av humanetiker Didrik Søderlinds skepsis. For i denne filmen skal tilskueren få servert påstander fra begge sider og gjøre seg opp sin egen mening. Likevel sitter jeg igjen med en følelse av at setninger av typen «jeg tror følelser er undervurdert som kunnskapsmateriale» også speiler regissørens oppfatning.

Når regissørens stemme og holdninger forblir tilslørt, kan publikum forledes til å tro at fortellingen som presenteres er hevet over det subjektive. Man skal imidlertid ikke lytte veldig konsentrert for å oppdage at regissørens røst er høyst tilstedeværende også i Jeg ser deg.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>