Konklusjonen først: Det akutte menneske er i følge denne anmelderen et intenst, medrivende og på de fleste områder vellykket dokumentarportrett av det høyst bevegelige menneskelige uromomentet som lyder navnet Mads Gilbert. I denne teksten om Knut Erik Jensens kinodokumentarfilm har jeg valgt å ta utgangspunkt i to begreper med bakgrunn i oldkirken – hagiografi og ikonoklasme.

Hagiografien var et viktig redskap for å etablere den kristne religionen og har sin bakgrunn i de greske ordene for «helgen» og «beskrivelse». Ideen var å beskrive en helgens liv som eksemplarisk til inspirasjon og etterlevelse hos de kristne. Fra og med arbeidet til munken Symeon Metaphrastes i det 10.århundret ble hagiografi også synonymt med en panegyrisk framstilling, en offentlig ros det var vanskelig å rokke ved. Denne betydningen har siden i litteraturen blitt brukt synonymt med ensidig positive biografiske framstillinger.

Ikonoklasme-begrepet skriver seg fra den samme perioden og selv om vi idag fortsatt finner ikonoklaster i den opprinnelige betydningen (bildestormere) , fortrinnsvis blant muslimske fundamentalister (jfr. Talibans sprenging av Buddhastatuene i Bamyan), blir begrepet  i dag stort sett brukt i overført betydning for en som utfordrer vedtatte sannheter og konvensjoner. Knut Erik Jensen er en slik figur i norsk (og for den saks skyld, internasjonal) film. I sine spille- og dokumentarfilmer har han kontinuerlig utfordret vedtatte og etablerte konvensjoner. I de aller fleste av hans dokumentarfilmer, publikums- og kritikersuksessen Heftig og begeistret inkludert, kommer han med uventede og uortodokse innfall som pendler mellom det geniale og det infantile, og oppdragsfilmen Natur-barn-natur (1987) framstår som en eneste lang polemikk mot oppdragsfilmen som genre og mot vedtatte regler for dokumentær oppførsel.

Jensens uvilje mot å la seg innordne i konvensjonene har til sine tider falt kritikerne så tungt for brystet at de ofte har vansker med akseptere filmene hans for hva de er. Hans siste spillefilm, Iskyss, ble for eksempel kritisert for å være en uspennende og uhistorisk spionfilm, mens det i virkeligheten var en film om altoppslukende og total kjærlighet. En lignende skjebne hos de norske aviskritikerne er blitt Det akutte menneske til del: kritikerne har ønsket seg en annen film enn det de har fått. I stedet for å slenge seg på bølgen med det kollega Gunnar Iversen i Rushprint har betegnet som soft documentary, har Jensen avstått fra å lete etter «mennesket bak masken» i tilfellet Mads Gilbert. Jensen er primært interessert i det ytre livet til akuttlegen, Palestinaaktivisten, politikeren, rabulisten og Nordnorge-konvertitten Mads Gilbert og han avstår derfor (helt sikkert uten å felle en tåre) fra å lete etter tro og tvil, kjærlighetssorg, brustne drømmer, tapte illusjoner, fars- og/eller morsbinding hos sin hovedperson.

I tillegg av å benytte seg av dramatiske opptak fra Israels angrep på Gaza i 2009 har Jensen har fotfulgt Gilbert med kamera i over ett  år. Resultatet er filmet og klippet sammen på jensensk vis, godt hjulpet av hovedpersonens mange innfall. Jensen har valgt å plassere Gilbert i ulike sammenhenger for å understreke ulike sider ved ham. Det profesjonelle mennesket følges på sykehus og i undervisningssammmenheng, naturelskeren og sportsmannen fisker, vandrer i naturen og sykler, mediepersonen følges på pressekonferanser og i fjensynsstudio, politikeren polemiserer og protesterer og klovnen tar på seg klovnehatt. Men dette hadde ikke vært en Knut Erik Jensen-film hvis ikke det nordnorsk regionale hadde vært tatt vare på. Dette sørger en selvutnevnt «bestemor» for, som fungerer som sannhetsvitne for Gilberts nordnorske ethos. Og alt dette blandes sammen ved hjelp av Jensens ofte uortodokse redigeringsinnfall, uventede bilde- og lydoverganger og tilsynelatende umotiverte på-sparket-innfall, som når Gilbert sykler på vei til jobb over eget soundtrack – en ikke helt musikalsk stødig versjon av Kurt Foss-Reidar Bøe-slageren «De nære ting». På verselinjen «finn veien tilbake til det du har» reverseres filmen et lite øyeblikk og Jensen lar syklisten bokstavelig talt «finne veien tilbake». Et corny og kanskje meningsløst lite poeng? Kanskje det, men for undertegnede ble det et klassisk Knut Erik Jensen-øyeblikk.

Filmen er løselig strukturert rundt Nordahl Griegs Til ungdommen som Gilbert innledningsvis har problemer med å huske, men som han kommer tilbake til og der verset

Edelt er mennesket,

jorden er rik!

Finnes her nød og sult

skyldes det svik.

blir stående som et motto for mannen og hans idealistiske virksomhet.

Det blir så mange tråder, mange innfall, ulike filmatiske løsninger at man skulle tro det står i fare for å overskygge filmens hovedærend. Det skjer ikke, først og fremst fordi hovedpersonen ikke har noen som helst problemer med å komme til orde og greier å begeistre, røre og motivere tilskueren videre. Her finner vi en interessant symbiose mellom filmskaper og subjekt – i god etablert refleksiv stil skjuler ikke filmfotograf Jensen sitt nærvær, det blir til og med framhevet av hovedpersonen, som mer enn gjerne introduserer sitt kamerafølge til omgivelsene. Det oppsiktsvekkende – og imponerende – er at Gilbert (og Jensen) knapt lar regissøren komme til orde og tilsynelatende etterlater ham like utmattet som tilskueren i sitt kjølvann.

Nei, dette er ikke mjukdokumentar, det er en filmatisk hagiografi, der vi inviteres (for manges vedkommende, provoseres) til å ta stilling til måter å handle som menneske på gjennom å stilles overfor et menneske, som opplagt ikke er uten lyter, men hvis handlinger er eksemplariske og til etterfølgelse.  Og det er også dette som er denne filmens særpreg: den skjemmes ikke over å være en hyllest til en person både can talk the talk and walk the walk – et akutt menneske.

Så får heller de som ønsker seg filmer som kommer «inn under huden» på sine subjekter lete annet steds hen, de skulle ikke være så vanskelige å finne.