Analysen: Sulis 1907 (2023)

Regissør Nils Gaups siste film Sulis 1907 viderefører en viktig, men ofte neglisjert tradisjon, nemlig den norske arbeiderfilmen. Samtidig er den et etterlengtet avbrekk fra trenden med at de fleste norske periodefilmer utspiller seg under andre verdenskrig.

Det siste tiåret har vi sett en bemerkelsesverdig økning i norske spillefilmer og serier med bakgrunn i norsk historie. Ikke fullt så bemerkelsesverdig er det at de fleste av disse tematiserer «krigen». For å gi et effektivt riss: Fra 1970 til 2000 ble det kun produsert fem norske dramaer om okkupasjonen; til sammenligning ble det fra 2019 til 2020 presentert like mange spillefilmer om andre verdenskrig, og i perioden 2021 til 2024 seks filmer og fjernsynsserier.

Sulis 1907 tar utgangspunkt i arbeidskonfliktene ved koppergruvene i Sulitjelma i 1894, 1907 og 1911. Disse er levende skildret gjennom samtidige kilder i Dag Skogheims bok Klassekamp under nordlysflammer (1973, Pax forlag). Skogheim hadde også tidligere skrevet om kampene i romanen Sulis (1970) De er dessuten grundig skildret i Wenche Spjelkaviks hovedfagsoppgave fra 1997 (les den her), et arbeid som definitivt har satt sine spor i Gaups film.

Den norske arbeiderfilmens historie er forankret i ulike punkter. Arbeiderpartiet brukte film som propagandaredskap ved de viktige valgene i 1933, 1936 og 1937, der Olav Dalgard sto sentralt. I tillegg til valgfilmene i 1936 og 1937, regisserte Dalgard fire spillefilmer som blant annet tok for seg konflikter med betydning for arbeiderbevegelsens vekst i Norge. Gryr i Norden (1939) handler om streiken blant fyrstikkarbeiderskene i Oslo i 1889, mens Det drønner gjennom dalen (1937) gir et bilde av skogsarbeiderkonfliktene på Østlandet på 1920- og 1930-tallet.

Ser vi bort fra Dalgards produksjon, finnes få spor av arbeidere i senere norsk spillefilm. Et unntak er Oddvar Bull TuhusStreik (1975), basert på Tor Obrestads bok Sauda! Streik! (1972) om konflikten ved smelteverket i Sauda i 1970.

*

Med tittelen annonserer Nils Gaup med all tydelighet at denne filmen lagt til 1907, da gruvearbeiderne som jobbet for det svenske selskapet i Sulitjelma gikk til streik. I en kort åpningssekvens ser vi en 10 år gammel svensk gutt ved navn Konrad som selges på en auksjon til gårdbrukeren på Sjønstad i Salten. Seks år senere er gutten blitt 16, og Konrad (Otto Fahlgren) mener han har krav på lønn. Da han bryskt avvises av bonden, flykter han fra gården over fjellet til gruvene i Sulitjelma, der han får arbeide sammen med kvinnene i skeideriet der han får betalt som lærling. Da han har fylt 18 går han til administrasjonen og forlanger voksenlønn; han blir avvist og må forlate Sulis.

Den nytilsatte visedirektøren, svensken Olof Wenström (Simon J. Berger), fatter interesse for Konrad og gir ham en sjanse til å arbeide i Hanken, en av gruvene. Her møtes han med skepsis av de garvede kollegene. Men med støtte av basen, Rasmus (Rune Temte), vinner han de andres respekt. Wenström har imidlertid gitt ham denne muligheten med en hensikt – han vil at Konrad skal rapportere til ham om hva arbeiderne i Hanken mener, og da særlig om det er noen forsøk på fagorganisering. På sine rapportvisitter til Wenström treffer Konrad tjenestepiken Johanna (Pernille Sandøy), og det oppstår en romantisk forbindelse.

Wenström markerer seg raskt som en fiende av gruvearbeiderne med effektiviseringskrav som går utover sikkerheten i gruvegangene. Ethvert forsøk på organisasjon møtes med streikebrytere og represalier. Til tross for dette lykkes arbeiderne i å smugle inn en kvinnelig sosialistisk agitator, Helene Ugland (Alexandra Gjerpen), som leverer en flammende tale om organisering før hun stanses av gruveselskapets eget politi.

Deretter oppfordrer Rasmus – basen i Hanken – til streik, men nedstemmes av et flertall fra de andre gruvene, da de er redde for å bli arbeidsledige. Konrad avslører for Wenström at Rasmus er den som ivrer for streik og oppgir dessuten navnet på lederen av gruppa som er imot streiken. Et voldsomt slagsmål mellom de to fraksjonene ender med at Rasmus må gå med på å avblåse streiken. Wenströms befaling om å sprenge vekk bergfestene i Hanken fører til et ras der Rasmus omkommer.

Konfrontasjonene med Wenström blir flere og hardere og på ny planlegges en streik. Konrad har en ny samtale der han nekter å bli med i selskapets politistyrke. Wenström sier til Konrad at han skal gå med på arbeidernes krav. Johanna, som kun har hørt dette siste, tror at Konrad har overtalt Wenström og vil dra med ham til Hanken for å fortelle nyheten. Konrad og Johanna blir kjærester og han lover at han skal ta henne med når han emigrerer til Amerika med pengene han har tjent i Sulis.

I Hanken blir meldingen tatt imot med glede, men godfølelsen forsvinner allerede neste morgen da de oppdager at Wenström har innført et system med blymerker som arbeiderne skal bære gjennom dagen. Merket blir øyeblikkelig døpt «slavemerket» og fører til spontan arbeidsstans hvorpå Wenström annonserer at alle på Hanken er sagt opp og vil bli utsendt av Sulitjelma neste dag. Ved hjelp av gruvepolitiet stenges de inn i en låve over natta. De er i villrede. Konrad har sagt til Rasmus at når tiden er inne skal han hente Helene Ugland på Sjønstå og ta henne med til et hemmelig møte. Noen bryter seg ut av låven og stjeler hestene til politimennene og gjør det mulig for alle å komme seg ut til gruvegangen møtet skal holdes.

I mellomtiden har Konrad kommet fram til Sjønstå på ski. Bonden han tidligere rømte fra, støtter nå opprøret og låner ham en slede for å trekke Helene Ugland over fjellet. Gruvegangen fylles opp av utålmodige arbeidere som vil høre på Helene – i uroen vurderer noen å avblåse hele aksjonen. Så står den vevre kvinnen plutselig blant dem i rød lue og holder en flammende appell, før hun avbrytes av Wenström i følge med væpnet politi. En siste voldsom konfrontasjon stanses av et nytt ras i gruva, utløst av Wenströms revolver. Da støvet har lagt seg er arbeiderne samlet utenfor inngangen og innser at alle unntatt Konrad har unnsluppet. Sorgen setter sitt preg på forsamlingen inntil en skikkelse viser seg i inngangen – det er Konrad som har reddet erkefienden Wenström. Og nå er ingen av gruvearbeiderne lenger som tviler – det blir streik!

Avslutningsvis følger vi Konrad, Johanna og arbeiderne fra Hanken på vei mot det historiske møtet på Langvannsisen 13. januar 1907. Møtet måtte holdes på isen da alle andre landområder i og rundt Sulitjelma var Aktiebolagets eiendom. Det er filmet i svart-hvitt og går gradvis over i utsnittet fra et stillbilde fra Langvannet med teksten: «13. januar 1907 samlet 1300 arbeidere seg på Langvannsisen». Kameraet zoomer ut for å understreke den store folkemengden. «Her stiftet de sin fagforening som ble tilsluttet Norsk Arbeidsmandsforbund».

Og her burde filmen ha sluttet, men det kommer likevel et nytt bilde, nå av oppstilte Sulis-arbeidere og teksten: «Hendelsene i Sulitjelma inspirerte arbeidstakere og arbeidsgivere til å enes om Hovedavtalen i 1935. Fundamentet for den nordiske velferdsmodellen var skapt.» En nokså tvilsom påstand.

Tablå og melodrama

Formmessig forholder Sulis 1907 seg til en av de eldste formene for fiksjonsfilm, nemlig melodramaet. Spillefilmen – den fortellende filmen – ble en egen filmform omtrent samtidig som Sulis-opprøret fant sted, og kom fort i posisjon som den dominerende formen for levende bilder. Mange av stumfilm-pionerene hadde bakgrunn fra teateret, stadig flere skuespillere gikk fra de skrå bredder til filmlerretet.

Sentralt i melodramaet var fortellingen: filmen skulle handle om noe. Det skulle være en hovedperson – en helt eller heltinne – som etter mye motstand nådde et presisert mål. Mens den tidlige spillefilmen var begrenset av teatertradisjonene, førte ulike eksperimenter i kinematografi, og ikke minst klipping, til den langt mer dynamiske fortellerformen vi finner i våre tids dramafilmer.

Dramaturgien er i stor grad den samme i dag, ikke minst hva angår å inkludere kjærlighetsintriger i det nokså forutsigbare mønsteret «boy meets girl, boy loses girl, boy and girl finally united». (En apokryf anekdote fra Sergei Eisensteins korte opphold i Hollywood rundt 1930 går ut på at regissøren hadde fått en midlertidig kontrakt med Paramount og ble innkalt til studiosjefen som hadde følgende melding: «Mr. Eisenstein, we would like something like The Battleship Potemkin – but with a love interest!»)

Christopher Grøndahls manus til Sulis 1907 er basert på denne modellen. Gaup og Grøndahl forteller om historiske omveltninger ved å vise hvordan Konrads liv formes og forandres i takt med datidens begivenheter. Konrads personlige historie – fra han ankommer gruvesamfunnet som uerfaren unggutt og til han står som en av lederne i opprøret – speiler den «store fortellingen» om arbeiderkampen i Sulitjelma. Dessuten har vi kjærlighetsintrigen mellom Konrad og Johanna (som nok burde blitt fortalt i et roligere tempo).

I denne typen fortelling må helten naturligvis ha hjelpere: Blant de mange skjeggete rallarene blir Rasmus en mentor og solid støtte for Konrad. Den røde lua skiller ham ut blant de andre skjeggebusene i gruva. Det gjelder også Helene Ugland. Den røde lua får en dramatisk funksjon i episoden der arbeiderne er i ferd med å miste motet og de hører hennes sterke kvinnestemme og skimter signalfargen.

Men helten må også ha en motstander – og her kommer Olof Wenström inn som den hensynsløse skurken som tjener kapitalistene i Helsingborg og vil ha mest mulig utbytte av aksjene. Wenström er utstyrt med attributter som understreker rollen i dramaet: cowboyhatt, svart frakk, hest og revolver. Manuset alluderer med andre ord til westerngenren. Revolveren introduseres allerede da Konrad drar på sitt første besøk til Wenström, der våpenet ligger på bordet. Når han blir oppbrakt (det skjer ofte) griper han etter den.

Flere av filmens tablåer ligger tett opp mot westerngenren; varianter av barslagsmålet, som i scenen der Konrad danser med Johanna for første gang og utfordres av en gruveslusk som ikke finner seg i at den flotteste jenta blir lagt beslag på av en grønnskolling. I god tradisjon rammes både tanngard, nese og inventar; klientellet river hverandre ned, reiser seg øyeblikkelig og slår tilbake. Robust kamp om lemmer og ben er det også i det store slagsmålet mellom arbeiderne i snøføyka og i de store konfrontasjonene med Wenström og hans lakeier.

Tablåformen brukes også for å illustrere dagliglivet i gruva, som i sekvensen der Konrad lærer mineringens vanskelige kunst. Det mektigste tablået får vi imidlertid ikke se: de tolv-trettenhundre gruvearbeiderne som samles på Langvanet i januar 1907. Slik skildrer Dag Skogheim det:

«Arbeiderne forlot arbeidsplassen, men straks etter så man kameratene komme ut fra andre gruber oppe i fjellet og i dalsiden – fra Hanken og Giken. Som en svart strøm kom de – hundrevis av gruvearbeidere. Nedover gikk det, mot det islagte Langvannet hvor de samlet seg til massemøte … Annet sted enn på isen hadde de ikke å samles på. Inne på land sto funksjonærene og så på.

Dette var opprør.»

–Fra Klassekamp under nordlysflammer

Gaup skal ikke lastes for denne utelatelsen – dette mektige synet kan vel ikke formidles med et norskfinansiert spillefilmbudsjett. Likevel kommer vi ikke bort fra at Sulis 1907 blir merkelig tilbakeholden i framstillingen av de barkede gruvearbeiderne. Fortellingen om streiken blir i overkant personavhengig. Da det ser ut til at agitatoren Helene Ugland ikke rekker det avgjørende møtet, foreslår en av lederne at de skal gi opp (holdningen låter litt som «vi kan ikke gjøre opprør, agitatoren har jo ikke kommet!»). Når hun tross alt kommer, har hun mange oppildnende ord, men påfallende få praktiske råd for fagorganisering.

Og her er vi ved et av filmens største problemer: karaktertegningene er stort sett endimensjonale klisjeer av typen «den onde kapitalisthåndlangeren», «den tapre, kvinnelige agitatoren» og «den tvilende bakstreverske arbeiderlederen». Selv hovedpersonen Konrad er forbausende flat. Dobbeltrollen som spion for Wenström og ivrig streiketilhenger avklares aldri; forholdet hans til Johanna mangler også dybde. At de har et godt øye til hverandre er tydelig. Det første kysset fører dem fort i seng, der Konrad forsikrer Johanna om at hun kan bli med ham til Amerika. Det hele skjer litt brått, for å si det mildt.

Film og historie

For å ha det sagt: Verken Olof Wenström eller Helene Ugland var i Sulitjelma i 1907. Wenström var der mellom 1894 og 1898 før han reiste til USA i 1902. Helene Ugland forlot Norge i 1903, giftet seg i Sverige og fortsatte fagforeningsarbeidet der. Riktignok hadde hun vært i Sulitjelma i 1898, agitert og blitt bortvist, men altså ikke i 1907.

«Subdirektør» Wenström var sterkt involvert i forsøket på å stanse streiken i 1894 da han kom fra USA med ideer om effektivisering og besparelser på de ansattes bekostning. Som i filmen, foreslo han å sprenge vekk bergfester for å øke produksjonen. Da hans overordnede, direktør Corneliussen – som opptrer i filmen, selv om heller ikke han var i Sulitjelma på dette tidspunktet – var mer forsonlig stemt overfor arbeidernes krav, motsatte Wenström seg disse.

Mesteparten av de streikerelaterte begivenhetene i Sulis 1907 er faktisk fra streiken i 1894. Det eneste som da står igjen i filmen fra 1907-streiken er «slavemerkene» som ble forsøkt innført av direktør Emil Knudsen – Wenströms etterfølger i 1898, som fikk bortvist Helene Ugland fra Sulis samme år.

Dermed er vi tilbake til en velkjent diskusjon om film og historisk etterrettelighet. Med jevne mellomrom dukker disse spørsmålene opp i debatten om norsk film – i hvor stor grad kan regissøren/manusforfatteren ta seg friheter og samtidig påberope seg en historisk «sannhet»? I de siste årenes «krigsfilmbølge» har særlig NRK-serien Atlantic Crossing (2020) fått hard medfart av historikerne.

Manusforfatter Grøndahl ble høsten 2023 intervjuet i tidsskriftet Forsking sammen med to historikere som har vært involvert i forarbeidet med filmen. I intervjuet sier Grøndahl:

«I Sulis 1907 har vi forsøkt å være så historisk korrekte som overhodet mulig. Som manusforfatter har jeg glede av å finne frem til faktiske personer og så skildre dem genuint. Hvilke dilemmaer de sto i, hva de lengtet etter og hvilke motkrefter de møtte i sine liv.»

Dette er jo en respektabel holdning, og jeg tviler ikke på oppriktigheten. I det samme intervjuet peker Grøndahl på nødvendigheten av å forme materialet for et tenkt publikum i form av «en emosjonell opplevelse». Uten å si det direkte, er det åpenbart at han tenker på nødvendigheten av å organisere materialet i en melodramatisk struktur – den klassiske «Hollywood-modellen». «Det er et stykke diktning som er ment å få folk på kino», hevder manusforfatteren.

De to historikerne – professor Steinar Strøm ved Nord Universitet og Wenche Spjelkavik, hvis hovedfagsoppgave fra 1997 har vært en viktig kilde – uttaler seg positivt og aksepterer valgene som er tatt for å gjøre materialet tilgjengelig for kinopublikum, selv om ikke Strøm kan akseptere filmens påstand om at streiken i Sulis i 1907 banet veien for Hovedavtalen i 1935. Nils Gaup tar enda sterkere i når han sier til NRK at «Sulitjelma er nøkkelen til å forstå den norske samfunnsmodellen» (4. oktober 2023). Dette er selvfølgelig ahistorisk og meningsløst, og det er leit at han har avsluttet filmen med disse pompøse usannhetene.

Personlig har jeg ingen vansker med å anerkjenne Grøndahls valg om å ta elementer fra streiken i 1894 inn i en skildring av 1907-streiken – det er som dokumentarfilmerens beslutning om å presentere «representative» utsnitt i virkeligheten. Det jeg derimot har problemer med i denne filmen er mangelen på karakterdybde, de forenklede dramaturgiske valgene av situasjoner, de platte genrekonvensjonene; kort sagt de melodramatiske elementene i dette melodramaet.

Vi får håpe at det ikke blir med dette ene blaffet av film om den norske arbeiderklassen i det tjuende århundre, for utgangspunktet er jo svært lovende.