Cannes 2020

Langs veggene: Agnès Vardas Mur murs (1981)  

Cannes 2020: I Agnès Vardas dokumentarfilm Mur murs (1981) presenteres vi for en sidelengs poetikk, en bestemmelsesløs utforsking av områder som omgir oss i hverdagen, men som vi går forbi uten å ense, og som ligger brakk i den daglige sansingen. Som så ofte ellers opptrer Varda som en hyperårvåken skrotnisse – en samler av erfaringer, talemåter og tanker som samfunnet har veid, funnet for lite nyttige og kastet vrak på.

Vegger er ikke noe som skjenkes særlig oppmerksomhet i den daglige sansningen av verden. Det vil si, de sanses hele tiden, ses på eller vekk fra; veggene legger, så godt som noe, til rette for hva vi måtte finne på å kaste blikket på eller låne øret til, om de da ikke begrenser synsfeltet eller avgrenser en vemmelig og uønsket lukt som måtte finne på å sive inn fra naboens kjøkkenkrok og inn i ens egen leilighet. Men de er tattforgittheter, baktepper.

Det er bare metaforisk vi snakker om å bryte ned vegger – hvem er det som egentlig har lyst til å slå ned veggen inn mot hjemmet ved siden av, annet enn for en liten stund, for slik å få et glimt av en helt annerledes verden? Det er en pirrende fantasi, men takk og lov for veggene, og spesielt i vår avkrok av verden, hvor oppussingsprosjekter er Guds gave til privatmennesket (gamle vegger ned, nye vegger opp igjen), særlig her hadde det egentlig vært fullstendig rasjonelt og helt forståelig, for ikke å si meningsfylt, om vi begynte å tilbe vegger, disse eiendomsselskapenes og pengeøkonomiens utsendte. Kjære vegg, takk for at du har skjenket meg denne deilige ro. Takk til deg som gjør at jeg kan pleie min kropp i fred og fordragelighet!

Forfatteren Marguerite Duras kunne finne på å skildre nitid et lite område på en murvegg inne i huset sitt, i nærheten av skrivebordet, avlese denne lille riftens skjulte tale, eller undersøke på hvilke måter den der ripen i glasset, som støter mot den unnselige mengden murpuss i utkanten av synsfeltet, forstyrrer og lager skrammer i måten vi sanser verden på. Jeg tenker ofte på Duras når jeg ser filmene til Agnès Varda, og den korte, essayistiske dokumentaren Mur murs fra 1980 er ikke et unntak, selv om den er sosialt engasjert og i en utadrettet, politisk dialog med verden på en måte man gjerne ikke forbinder med Duras, som, til tross for et «politisk engasjement» gjerne formulerte revolusjonene sine i sanselige, stummere termer.

Mur murs handler om veggmalerier i California, men mest av alt om Vardas møter med veggmaleriene. Hvis man tror at Werner Herzogs dokumentarer er personlige på en måte de fleste andre dokumentarer ikke er, kommer Vardas videoessayer fra 70- og 80-tallet – der hun blant annet utforsket det amerikanske livet – til å ligne en serie små underverker for individualiteten.

Mur murs er ikke filmen de fleste snakker om når de snakker om Agnès Varda, men den fortjener å bli betraktet som mye mer enn kuriosa eller en slik film som liksom ses bare for å komplettere filmografien. Ikke bare er den eksemplarisk for hennes filmatiske metode – sansning på slump, tilfeldigheter og plutselige oppdagelser, villfarne assosiasjoner, ordspill som faktisk utvider forestillingsevnen, og som hverken er en slags festlig-teoretiske krumspring eller obligatoriske tørrvittigheter – den er, i sin egen rett, et tidsbilde, uten å knele for tidsånden.

Varda reiser rundt i delstaten, fortrinnsvis i Los Angeles-området, og samtaler med mennene og kvinnene bak de tallrike veggmaleriene som pryder omgivelsenes mange flater. De kommer som oftest fra Californias afroamerikanske eller latinamerikanske samfunn, og flere av dem portretterer mytiske så vel som reelle skikkelser fra en glemt og forkastet historie. Noen bilder er rene reklamer. Ett viser de kvinnelige bartenderne i en luguber bar, et annet er en hyllest til en kones skjønnhet, men brorparten av dem er politiske veggmalerier som gir navnløs lidelse et ansikt. Ofte også flerfoldige ansikter.

En mannlig, hviskende, autoritativ fortellerstemme besverger, eller besynger, hver av kunstnerne etter at deres mural har blitt vist på skjermen – navnene ligner en slags referanser i parentes eller en fotnote i den usynlige akademiske teksten som er det maskuline skyggebildet av Mur murs. Å benevne hvert av egennavnene er en måte å gi honnør til de for lengst glemte heltene i lokalsamfunnet på, men på en lydlig måte som står fjernt fra den etablerte dannelseskulturen: med et mykt utpust fra leppene, et mantra til side for institusjonene.

Det er som om Varda sier at også dette er og kan være kunsthistorien, prosessuell, underveis, men tenk på hvor lite det ligner Jean-Luc Godards hymner til kanon («Mozart… Delacroix… Renoir… Vigo…»); også lokalsamfunnslederen som har sysselsatt ungdom med vanskelige livsvilkår skal regnes blant kunstens forkjempere, men hun skal ikke innskrives i en harmoniserende, størknet samtale om kunsten. Gesten, som Varda lar en annen utføre, er med på å rive ned den museale, gode smaken – i tråd med regissørens flerstemmige tilnærming til filmmediet.

Jeg skal ikke dvele så lenge ved veggens allegoriske betydning, men på samme måte som Mur murs innhenter og setter på begrep en rekke forbigåtte livsskjebner, handler også Vardas filmografi om å innhente alt som har blitt forbigått i moderniteten, særlig kvinnelige erfaringer utenfor ekteskapets rammer – eller dets vegger. Dessuten presenteres ikke maleriene på en hierarkisk eller lineær måte, snarere blir vi innviet i en sidelengs poetikk, en bestemmelsesløs utforsking av områder som omgir oss i det daglige, men som vi går forbi uten å ense, og som ligger brakk i den daglige sansingen. Horisontalt – ikke vertikalt.

Og som ofte ellers opptrer Varda som en hyperårvåken skrotnisse – en samler av erfaringer, talemåter og tanker som samfunnet har veid, funnet for lite nyttige og kastet vrak på. Noen kjappe undersøkelser forteller meg at ganske mange av veggmaleriene Varda kaster sitt blikk på i Mur murs, ikke ble stående oppført særlig lenge etter filmen. Det er rimelig å anta at de har forsvunnet etter oppkjøp fra eiendomsmagnater eller private selskaper, i kapitalspøkelsets nesten umerkelige sluk.

Tospannet Mur murs og den enda kortere Black Panthers (1968) tilbyr innganger til å forstå det utopiske håpet om sosial omfordeling og kulturell revolusjon som preget det liberale og radikale USA på slutten av 60- og utover på 70-tallet. Black Panthers er likevel langt mer eksplisitt: Hele filmen dreier rundt Huey Newtons arrest, nærmere bestemt protestene, sangen og dansen utenfor rettslokalene, og det tar ikke lang tid før Varda gir sine egne sympatier til kjenne. Her står hun også på en armlengdes avstand, som om respektfull distanse er det eneste kledelige i møte med en politisk uvirkelighet – det fengselsindustrielle komplekset, den amerikanske statens fascistoide rasepolitikk – som må være henne, en fransk filmskaper, fremmed, til tross for at hun helt sikkert har lest seg opp på saken, empatiserer og forsøker å forstå.

Documenteur (1981) er på sin side noe helt annet, et eksperimentelt og subjektivt videoessay hvor Varda tar sats fra en alenemors daglige dont i en californisk kystby, men de to filmene møtes i Mur murs, som også har i seg denne essayistiske, prøvende og liksom slentrende holdningen, hvor filmblikket vandrer og oppdager, myser og skuler, trekker på skuldrene og lar seg interessere, ser på fenomenet det gjelder fra alle uslepne kanter. Det er en opplagt referanse, men den har kanskje aldri vært så passende: Michel de Montaigne, det personlige essayets grunnlegger, selvfølgelig er det han Varda minner om i denne perioden.

For å beskrive stilen sin brukte Varda begrepet cinécriture, «filmatisk skrift», eller filmskrift, det må være den beste oversettelsen. Til Alain Resnais skrev hun en gang at La Pointe Courte (1954), debutfilmen hennes, var en film som måtte bli lest.

«The cutting, the movement, the points-of-view, the rhythm of filmmaking and editing have been felt and considered in the way a writer chooses the depth of meaning and sentences, the type of words, number of adverbs, paragraphs, asides, chapters which advance the story or break its flow.»

For Varda, som gikk fra å jobbe som yrkesfotograf til å bli filmskaper, går et slikt postulat langt ut over den såkalte auteur-optikken, som i dag stort sett bare brukes for å vise til at en filmskaper har en særegen stil. Det handler om å insistere på filmens mediespesifikke muligheter, men også å ligne filmen som medium med andre kunstarter, understreke at hvert grep i en dokumentar om veggmalerier også er et velvalgt veivalg.

I Mur murs kan Vardas blikk på og for omgivelsene merkes på helt andre måter enn den dokumentariske, dokumenterende formen vanligvis gir mulighet til; hun dokumenterer et jeg, sitt eget. Hun griper inn i og kommenterer veggmaleriene (det hender at de byr henne imot med sine overdrevent skjematiske tilnærminger til Mannen og Kvinnen, hun er ikke ukritisk bare for å være hederlig eller politisk korrekt), men det er like fullt et jeg blant mange andre – som om regissøren bare tok sin plass blant en stor, omskiftelig ansamling mennesker i byen.

Varda var ikke den eneste franskmann- eller kvinnen som dro til USA på 60- og 70-tallet. Filmskapere som Louis Malle og Jean-Pierre Gorin, som stiftet den klandestine Dziga Vertov-gruppen sammen med Godard i kjølvannet av 1968, forlot også fiksjonsformen til fordel for dokumentariske utforskinger av amerikanske tilstander (Gorins dokumentar Poto and Cabengo anbefales varmt). Det «franske fenomenet» var noe vesentlig annet enn strømningen av tyske, ofte jødiske, venstreradikale og antifascistiske regissører som flyktet fra det hitlerske riket før utbruddet av 2. verdenskrig – Fritz Lang, Billy Wilder, Otto Preminger, Robert Siodmak, Douglas Sirk – og som skulle komme til å sette sitt preg på den mer kunstnerisk ambisiøse grenen av kommersiell amerikansk film i lang tid fremover.

Ekskursene til Varda, Gorin og Malle har ikke så mye å gjøre med kunstnerisk nød som en voldsom utforskertrang, men de lot ofte blikkene hvile på marginale figurer, outsidere, neglisjerte former for liv. Også Mur murs er en slik dans i det marginale, i parentesene av alt hva makten ikke har ville vite av.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>