Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Animasjonsfilmen Anomalisa er Månedens film på Cinemateket i Oslo og Cinemateket i Bergen i februar, og vises dessuten fire ganger i Trondheim. Visningstider og info finnes her eller hos ditt cinematek.

*

Den hyllede manusforfatteren og regissøren Charlie Kaufman tar steget inn i animasjonsfilmen, og er ikke redd for å gjøre resultatet unheimlich.

Anomalisa åpner med en sort skjerm, som for å nullstille forventningene våre. Et mylder av stemmer snakker i munnen på hverandre, i en slags atonal flerstemthet. Dette er Charlie Kaufmans første spillefilm (i samarbeid med Duke Johnson) siden den polariserende regidebuten Synecdoche, New York fra 2008, der vi møtte en enestående Philip Seymour Hoffman i hovedrollen som nevrotisk playwright med et labyrintisk sinn, i en minst like labyrintisk by i total oppløsning.

Kanskje var den litt for forelsket i sin egen symbolikk; muligens kom den litt for lenge etter den amerikanske postmodernismens storhetstid. Eller var den bare forut sin tid som radikal filmfortelling – litt for lukket om seg selv for et publikum som hadde vendt seg til Kaufmans inviterende metafiksjoner, i samarbeid med regissør Spike Jonze? Det er uansett gledelig å ønske Kaufman velkommen tilbake som regissør.

I Anomalisa møter vi Michael, via stemmen til den britiske skuespilleren David Thewlis (Mike Leighs Naked, Harry Potter-filmene); en fremmedgjort og nedtrykt forfatter av selvhjelpsbøker for kundebehandlere, som har reist fra Los Angeles til Cincinnati for å forelese på en hotellkonferanse.

En deprimert selvhjelpsforfatter på et fremmedgjørende sted – premisset er umiskjennelig kaufmansk, om enn ikke spesielt originalt. Filmen baserer seg på det vi kan omtale som en «kontemporær urtekst»: Middelaldrende mann velter seg i ennui og gjør ikke stort for å unnslippe tomheten, men ender til slutt med å være mer i kontakt med sine følelser.

I møte med Anomalisa, er det vanskelig å ikke tenke på Wes Anderson og hans Fantastic Mr. Fox (2009). Andersons pertentlige dukkehusestetikk og bittersøte melankoli befinner seg et godt stykke unna Kaufmans beske intertekstualitet, men begge har en tilnærming til film som farges av at de også er manusforfattere: Anderson med sin gjenkjennelige fortellerstemme og sine narrative krumspring; Kaufman med sitt metafiksjonelle nett, hvor dels innadvendte, dels popkulturelle referanser krangler om oppmerksomheten.

Stop motion-kuriositeten Anomalisa er Kaufmans første animasjonsfilm, slik Fantastic Mr. Fox var det for Anderson. Roald Dahl-adaptasjonen var et publikumsfrieri på tvers av aldersgrupper; Anomalisa er som antydet en nokså dyster affære, og henvender seg utelukkende til voksne.

Filmen inviterer oss inn i et merkelig, originalt fiksjonsunivers, malt i duse farger. Animasjonens uttrykk er sparsomt, minimalistisk. Denne stringensen lar det verbale få forrang; de utsøkte dialogene – eller monologene – som flakker mellom deadpan og alvorstung melankoli bærer filmen fremover i dens relative fravær av visuell historiefortelling.

Hotellet i sentrum av fortellingen ligner et pregløst, senkapitalistisk mikrosamfunn. Alle ansatte og besøkende ser helt like ut, og snakker i det samme, monotone toneleiet (Tom Noonan); de er brikker i en dystopi av et servicesamfunn; en ansamling funksjonelle rom hvor alt fungerer, og hvor alt alltid er på det jevne.

Også Michaels familie, som vi får møte gjennom telefonsamtaler fra hotellrommet, høres ut som den vennlig innstilte stemmen fra room service. Kaufmans styrker som show, don’t tell-forteller er på sitt beste når hovedpersonens depressive sinnsstemning gis et subtilt uttrykk som dette; menneskene filtreres gjennom et audiovisuelt slør av meningsløshet.

Det kan høres entydig og morbid ut, men de mange glimtene av mørke morsomheter gjør Anomalisa til noe mer enn bare variasjoner over den samme tristessen. Dukkene er ubehagelig unheimlich også i utseende; «maskene» har tydelige sømmer, slik at vi hele tiden stiller oss kritiske til illusjonen. Dette understreker følelsen av at Kaufman søker en ny tilnærming til animasjonsfilm; han stiller spørsmål rundt hvorvidt det er mulig å skape noe mer autentisk – å nærme seg en renere ”sannhet” – ved å synliggjøre og omfavne det kunstige og konstruerte.

Jennifer Jason Leighs rollefigur, innadvendte Lisa, er den første som snakker med sin «egen stemme». Den snodige romansen mellom Michael og Lisa opptar mye av filmens spilletid, og her treffer ikke alltid Kaufman punktet mellom distanse og inderlighet med god nok presisjon.

Scenen der Lisa, på Michaels hotellrom, synger Cyndy Laupers «Girls Just Wanna Have Fun», rommer imidlertid den mest fascinerende bruken av popkultur jeg har sett på lenge. Om det lykkes eller ikke kommer nesten an på hvor mye ironisk distanse man vil tillegge Kaufman, men det ligger en nerve i akkurat denne måten å anvende musikk på, som i sin absurde idérikdom sender tankene til moderne mini-mesterverker som klubbscenen i Den store skjønnheten og Rihanna-dansen i Girlhood.

Anomalisa er – ikke minst ved å være en animasjon – mer direkte og renskåren enn Synecdoche, New York, og et potensielt steg i en ny retning for en som tidligere har beskjeftiget seg med snirklete, innfløkt metafilm. Om den på noen måte markerer et veiskille i karrieren er for tidlig å si, men det er ingen tvil om at Charlie Kaufman gjenoppfinner seg selv allerede i sin andre spillefilm som regissør.