Mia Hansen-Løves nye film, Dagen i morgen («L’avenir»), er en stille triumf for Isabelle Huppert.

Ved første øyekast kan Dagen i morgen ligne det cinematiske postkort-Paris: et skue inn i grandes écoles-småborgerskapet som pendler mellom utroskap, filologi, Paris-IV, akademisk boikott, radikal politisk filosofi, forlagsbagateller og Flaubert-aktige tildragelser i forlokkende, selvbevisste fantasier. Hele tiden hevet et hakk over det hverdagslige – som like fullt er støpt i rødvin, fillete Gallimard-omslag og komplekse, men alltid sjarmerende familieforhold. Oppturer og nedturer man vil leve.

Selv om så mange nyere franske filmer har et distansert blikk på eget habitus – Olivier Assayas’ nydelige og skjøre Summer Hours (2008) og stort sett alle av Arnaud Desplechins mesterverk – er det noe gratulerende og selvrettferdig over franskmennenes ironiske feiring av egen kulturell kapital.

Men det forringer jo ikke kvaliteten. Filmer som dette – Dagen i morgen føyer seg inn i en lang rekke – ligner de siste ordene i Thomas Bernhards roman Trær som faller (1984), der hovedpersonen, etter å ha raljert over falskheten, maskespillet og angsten på Wiens teaterscene, forlater en fest til ære for den store skuespilleren, for så å løpe gledesfylt, med nyvunnet innsikt, gjennom de samme gatene han tidligere i romanen har travet opp og ned med misunnelse, bitterhet og hat. Det er ingen annen utvei. Det er alltid bedre å forbli i det man kjenner. Denne tvetydigheten – som vel er like mye av en identitetsmarkør som et brennmerke for den kulturelle middelklassen – ligger hele tiden og våker i margene av Dagen i morgen.

For hvor mange referanser er det egentlig mulig å kaste inn i en film som varer i én time og førtitre minutter? Jeg trodde Jean-Luc Godards megalomane Adieu au langage hadde satt en uoppnåelig standard (den har til og med litteraturliste!), men navneleken i Dagen i morgen går selv den desplechinske metoden en høy gang.

Filosofer, politiske teoretikere, forfattere, essayister, skribenter, journalister – navn kastes ut i et heseblesende tempo, nesten som for å avgrense filmens publikum. Men det er blant annet her Mia Hansen-Løve viser sin storhet som filmkunstner; i en lek med tilskueren, som inviteres til å nøste opp så mange fotnoter det lar seg gjøre på så kort tid, i skyggen av en film som mesterlig undersøker det dissonante og såre forholdet mellom teorien i bøkene og livet i praksis. For meg er dette filmens kjerne.

Men hvem er seeren egentlig, om ikke den privilegerte og beleste? For hvor mange er det som egentlig kommer til å koble det humre-morsomme referansespillet mellom Schopenhauers Verden som vilje og forestilling (1818), en bok Natalie (Huppert) pent blir nødt til å levere fra seg til eksmannen, og morens katt med sin insisterende verdensvilje, den utenforliggende skjebnen og materialitetens insisterende tinglighet?

Selv om premisset er ekskluderende, er gevinsten desto større når premien kan innkasseres. Men det er jo ikke sikkert at Schopenhauer-boken har noe som helst å gjøre med noen ting. Det kan være et pek à la Von Trier, en Tsjekhovs pistol som aldri fyres av, bare en kødden referanse: «Så du tror dette viser til en større helhet i filmen min? Tro om igjen. Det hjelper ikke om du vet navnet på jævlig mange filosofer.»

Men det ligger naturligvis mer enn en in-joke i den evinnelige oppramsingen. Isabelle Huppert spiller Natalie, en filosofilærer med et uttalt livsprosjekt om å lære elevene sine å tenke fritt. Det er en festlig detalj at Isabelles eksmann Heinz (André Marcon) in absentia bestemmer seg for å gi Platons mysterier til sitt nyfødte barnebarn i julegave, men det er også mulig å se et pregnant alvor og en stor inderlighet i overrekkelsen og videreføringen av den stolte euro-franske kulturarven.

Det er som om Hansen-Løve insisterer på tradisjonene, men ikke som konservatisme – snarere som en ydmyk stolthet, og mindre som et ekkokammer av den pågående franske debatten/polemikken/oppstyret om såkalt nasjonal identitet. For selv om den kulturelle tilhørigheten på overflaten kan se ut til å ha et 1:1-forhold til opptjente studiepoeng, ligger det en virkelig ektefølt humanisme i Natalies prosjekt. Og hun tror på det.

Like mye tror Mia Hansen-Løve på Isabelle Huppert, den ukronede skuespillerdronningen av nyere europeisk kunstfilm, som byr på en av sine aller sterkeste prestasjoner (nesten på høyde med gestaltningen av den plagede Erika i Hanekes Pianolærerinnen).

Det sier en god del – for i premisset er det noe nøytralt ved mye av materialet hun har å jobbe med i Dagen i morgen; noe litt programmatisk og standardisert over dialogene, vendingene i handlingen og rammefortellingen. Det lykkelig ulykkelig gifte ekteparet som brytes opp av mannens utroskap; hun som møter en tidligere elev og nå protesje, som hun kan realisere seg gjennom; datteren som får barn; sønnen som gjør narr av foreldrenes akademiske elfenbenstårn; den beske moren som må på sykehjem…

At filmen unngår å forbli en ufrivillig parodi, kan den i stor grad takke Huppert for. Hennes fremste egenskap som skuespiller er kanskje ikke evnen til å vise følelser på lerretet, men til å skjule dem, og samtidig vise at det hele tiden murrer noe voldsomt under overflaten, uten at hun noen gang styrer sine filmer inn i dikotomisk karakterpsykologi.

Det er en tilbakeholden bris, ikke undertrykte stormer som blåser over Hupperts megetsigende kroppsspråk, intonasjoner og bevegelser – ikke ulikt filmen selv. Det hjelper selvsagt på at hun har et ”medvitende” klokt ansikt, utstråler en selvbevisst og ydmyk intelligens, som om hun hele tiden er klar over de mange lagene sosiale og kulturelle implikasjoner forut det som faktisk sies.

Og slik blir den urealiserte kjærlighetshistorien med Fabien (talentfulle Roman Kolinka), hennes tidligere elev, på sofistikert vis noe mye mer enn en filmisk klisjé (men bare så vidt). I gråningen av mannens utroskap og flukt ut av ekteskapet, blir den åpenbare forelskelsen i den langt yngre Fabien en Madame Bovary-aktig kommentar til forestillingens vekselvis forgylte og grimme lys.

Det er en pinlig klisjé, og det er man klar over – fra alle hold. Og Fabien anklager Natalie for å ikke leve ut ideene sine i praksis, bare i det private, i det nære – selv har han tatt med seg sine nærmeste venner til fjells for å leve ut anarkistholdningene på en økofarm. Flere av de fineste scenene i Dagen i morgen utspiller seg nettopp her, på den lett satiriske gården – et glansbilde som kanskje treffer forestillingene hardere enn målet.

Om jeg tar meg i å tillegge Dagen i morgen mer enn den i utgangspunktet viser, er det snarere en styrke enn en svakhet – for det Mia Hansen-Løve på sitt beste evner å gjøre, er å åpne fortolkningsrom uten å gi fasiten på forhånd. Disse inngangene gjør Dagen i morgen særegen; idéer plantes, men må vannes av en aktiv tilskuer; Hansen-Løves tiltro til publikum og deres nærlesninger er like intens som Natalies tro på kunnskapen.

Og det er her filmen kan si noe om forholdet mellom det skrevne, eller det filmede – og hvordan vi tar det med oss, eller ikke, i dagene som kommer.