Et ansikt alene kan skape en fullstendig filmopplevelse. Nylig hadde jeg gleden av å se Otto Premingers Bonjour Tristesse («Vel møtt, vemod», 1958) for første gang, og jeg føyer filmen til denne listen: Ansiktet alene som filmkunst.
Et filmverk som knirker i leddene, eller klinger falskt her og der, kan etter mitt syn likevel være overveldende som helhet dersom et ansikt blir emosjonelt gjennomtrengende i alle sine fasetter. Denne filmens ansikt – mystisk, vakkert, undrende, lekent og sjarmerende – tilhører den guddommelig vakre Jean Seberg. Skuespillerinnen er nok mest kjent som nybølgeikonet i Godards Til siste åndedrag (1960) – en film som bl.a. var inspirert av hennes rolle i Bonjour Tristesse, som på sin side er en adaptasjon av Françoise Sagans roman med samme navn, første gang publisert i 1954.
Vi introduseres for 18-åringen Cécile (Seberg), som bor i Paris og gjenforteller historien om «fjorårets sommer», da hun var 17 år og ferierte ved den franske rivieraen med sin playboy-far Raymond (David Niven) og hans elskerinne Elsa (Mylène Demongeot). Nåtidsplanet i fortellingen finner utelukkende sted i Paris, der elegante, monokrome bilder portretterer en melankolsk ung kvinne som uengasjert tar del i et tilsynelatende aristokratisk natteliv, delvis i selskap med sin far, delvis vartet opp av skjørtejegere på egen alder. Når første flashback til Céciles minner om den lykkelige sommeren introduseres, skifter Otto Preminger og fotograf Georges Périnal over til saturerte, solrike fargebilder en varm sommer verdig, og vi får fortellingen om hva som gjorde Cécile så sørgmodig.
Dette fortellergrepet, og utførelsen av det, er et av flere strålende visuelle virkemidler i Bonjour Tristesse – en film som har fått like ufortjent lite anerkjennelse her til lands som sin regissør, Otto Preminger, hvis filmografi generelt sett sjelden nevnes med et ord hverken av filmkritikere eller filmskapere i Norge. Kanskje har hans filmer blitt lite vist, eller den generelle kunnskapen vært for lav, og jeg er svar skyldig – Preminger er en regissør jeg har hatt på blokka lenge, men hverken på filmskole eller senere fått kommet skikkelig igang med å utforske. Anatomy of a Murder (1959) er kanskje hans mest kjente film, og her på Montages kikket Dag Sødtholt tidligere i år nærmere på hans egenartede thriller Bunny Lake Is Missing (1965).
Nå som Bonjour Tristesse er restaurert og tatt inn hos cinematekene, bærer det kanskje bud om en renessanse for Otto Preminger?
Men altså: Jean Sebergs ansikt. Det er vanskelig – umulig – å ikke få det opp på netthinnen mens jeg skriver om denne filmen. Hun gestalter en tenåring som befinner seg akkurat på balansepunktet mellom ungdom og voksen, og rollen som Cécile virker perfekt for Sebergs avmålte gemytt. I balansen mellom den strålende og lykkelige unge jenta på sommerferie og den triste, resignerte unge kvinnen i Paris et år senere, klarer Seberg å uttrykke med minimale justeringer det havet av endring som opplevelsene i fortellingen medfører i Céciles liv. Det er ikke egentlig det at hun spiller så godt, heller det motsatte – Seberg benytter seg av et slags anti-skuespill, som gir publikum et stort rom for å lese følelser inn i hennes åpne ansikt.
I den minneverdige dansesekvensen bildet over er hentet fra, der Sebergs fortellerstemme introduseres og vi får det første flashbacket, ligger Preminger og fotografen tålmodig med sitt kamera hvilt på Sebergs ansikt – som ser rett inn i oss, med et frosset blikk. Her er det som om hun foregriper den tilsiktet stive skuespillerestetikken i Resnais’ mesterverk I fjor i Marienbad (1961), samtidig som hun bryter illusjonen lekent ved å nær sagt henvende seg direkte til oss – ikke ulikt de grepene som flere av nybølgeregissørene skulle begynne å leke med like etter Bonjour Tristesse.
Så ble da også Otto Preminger som auteur, og denne filmen i særdeleshet, direkte anerkjent av nybølgens viktige stemmer – bl.a. skrev François Truffaut i sin anmeldelse av Bonjour Tristesse: «Preminger is not a very commercial filmmaker, probably because he devotes himself to a search for a bit of truth that is particularly well hidden, almost imperceptible, the truth that is hidden in looks, gestures, attitudes.» Nettopp disse detaljene Truffaut poengterer at Preminger klarer å lete frem, er noe av det Seberg bringer med seg til Bonjour Tristesse. Og Truffaut så det samme: «When [Seberg] is on screen you can’t look at anything else. Her every movement is graceful, each glance is precise. The shape of her head, her silhouette, her walk, everything is perfect; this kind of sex appeal hasn’t been seen on the screen.»
Filmen handler til syvende om sist om savn og tapt uskyld, og konkluderer sin fortelling på en for meg overraskende gripende måte. Underveis blir man så sjarmert av den lekne tonen i fargesekvensene, at man nesten glemmer at filmen starter med en langt mer melankolsk stemning. Cécile har riktignok et usedvanlig nært forhold til sin far hele veien, men det er relasjonen til det som mangler – en morsfigur – som virkelig slo meg som filmens tematiske kjerne.
Ved å engasjere oss i både den nydelige hovedpersonen, og det overfladiske handlingsforløpet underveis, klarer Preminger å snike inn dette egentlige temaet, som ligger like under overflaten, representert av relasjonen mellom Seberg og Deborah Kerrs rollefigur Anne. Dette bidrar til å gjøre filmens siste del såpass emosjonelt sterk, nettopp fordi den overrasker oss med sin tyngde.
Så i tillegg til all magnetisme som ligger i filmens dirrende ansikt – som altså alene er verdt filmopplevelsen – vokser Bonjour Tristesse også frem som et sterkt portrett av sårbare menneskelige relasjoner, og etter mitt syn kan filmen regnes som et oversett mesterverk. Og da har vi ikke en gang begynt å diskutere Premingers mange utsøkte iscenesettelser og formmessige kontroll!