En av 2010s mest kritikerroste amerikanske produksjoner, David O. Russells The Fighter er både en energisk og engasjerende film. Men et karikert persongalleri og overfladisk håndtering av konflikter bidrar til følelsen av noe ufullstendig og uforløst.
Historiens to ytterpunkter og kjerne; brødreparet Micky og Dicky presenteres i en åpningssekvens der de to i hastig tempo beveger seg gjennom lokalsamfunnets sentrumskjerne. Førstnevnte gestikulerende aggressivt med magre armer, sistnevnte forknytt med brorens arm rundt de brede skuldrene. Inntrykket av sterke bånd, tillit og avhengighet setter seg med en gang, og gir således et essensielt springbrett for handlingens utvikling. For allerede der ser vi konturene av det vi skjønner skal bli konflikten. Familiebånd skal strekkes og slites, og det store spørsmålet er om de er tøyelige nok.
Regissør David O. Russell lykkes så langt, for det er vanskelig å ikke la seg påvirke av den tydelige kjemien mellom innadvendte Mark Wahlberg og utagerende Christian Bale. Castingen videreutvikler replikkenes kontrast mellom Walhbergs fåmælthet og Bales skuddsalver, med den enes polerte muskuløshet mot den andres senete og herjede magerhet. Samtidig er det her de første hintene av det karikerte kommer inn, men på dette tidspunktet godtar vi det på grunn av de to skuespillernes kjemi. Det er først i påfølgende scener der resterende familiemedlemmer presenteres at castingen, kostymeringen og sminkearbeidet virkelig truer med å falle igjennom, og kanskje aller mest når det moderlige opphavet kommer på banen. White trash i Hollywood-regi har allikevel sjelden vært mer white trash enn i The Fighter, det er bare litt vanskelig å godta skuespillere vi ellers forbinder med rød løper og gallakjoler i en slik setting. Et sideblikk til Debra Graniks Winter’s Bone kan i så måte være en påminnelse om hvordan slike karakterer kan fremstå når de gestaltes av mer ukjente skuespillere.
Men The Fighter er og blir en studioproduksjon av det klassiske kaliberet, komplett med stjerner som ofrer sminke og billedskjønnhet for heder og ære. Blant disse er det nettopp Bale og Melissa Leo i rollen som nevnte moderlige opphav som har fått mest oppmerksomhet. Begge med hver sin Golden Globe allerede på hylla, begge storfavoritter foran årets Oscar-utdeling. Og bevares, de er begge dyktige i sine tolkninger. Det er en glede å se Bale tre ut av de underspilte karakterene han har gjort til sitt varemerke i de senere år, og han gjør også en tidvis grøssende bra avkledning av den mentale og fysiske påvirkningen fra narkotikamisbruk. Dessverre blir det vel så ofte anmassende, og altfor dominerende i filmens rike persongalleri. Leo er kanskje mer subtil i selve skuespillet, og karikeres først og fremst i kostymering og sminke. Nei, personlig falt jeg heller for Wahlberg og enda mer for Amy Adams som etter hvert dukker opp som hans kjæreste. De to blir helt nødvendige ankerfester, og etter hvert det eneste stedet vi gis muligheten til gjenkjennelse og identifisering.
For det er ikke tvil om at manuset til The Fighter er filmens store akilleshæl. Basert på en sann historie med drama i mengder, burde manusforfatterne Scott Silver, Paul Tamasy og Eric Johnson hatt nok av materiale å dykke ned i. Men isteden skummer de bare overflaten, og lar historien slentre avgårde uten sans for verken rytme eller dramaturgi. Tidvis er det direkte dårlig arbeide, noe som overrasker med tanke på hvor stor satsing produksjonen er. Enkelte sekvenser føles som et overprodusert Jerry Springer-show, andre er direkte falske i sin higen etter å involvere oss emosjonelt. En avsluttende pay-off føles påtvunget og påklistret gjennom det som først og fremst er effektiv bruk av musikk, og etterlater oss med en emmen smak i munnen.
Disse innvendingene til tross, The Fighter er i det store og hele mer enn verdt kinobilletten. Først og fremst handler det om at alle detaljene nevnt over etter hvert smelter sammen i et snodig nok velfungerende univers, og selv det karikerte sett under ett blir en del av filmens look. Russell har også godt håndlag med sine skuespillere – det store flertall blant publikum vil sannsynligvis både falle og falle skikkelig for Bale og Leos kritikerroste tolkninger. Adams er og blir den kanskje mest spennende skuespillerinnen i sin generasjon, og synes man Wahlberg blir for veik, er det nok av muskler å la seg fascinere av.
Til syvende og sist er det allikevel regissørens strålende håndlag med de tekniske disiplinene som hever The Fighter opp som en mer enn severdig produksjon. Og først og fremst skyldes det La den rette komme inn-fotograf Hoyte van Hoytema. Fra den allerede omtalte åpningssekvensen frem til filmens siste bilder, formelig sitrer det av hans mange krumspring. Tidvis like røft og brutalt som boksekampene han fanger inn, andre ganger antydende og poetisk slik han blendet oss med i La den rette komme inn, hans internasjonale gjennombrudd. Men først og fremst er det uhyre energisk og vitalt med imponerende håndholdte kjøringer à la Emmanuel Lubezki, nærgående krumspring mot karakterenes ansikter og tekniske stunt som gir meg følelsen av at han raskt kan etablere seg som en av planetens mest toneangivende fotografer. Rett og slett en nytelse å se, og alene verdt kinobilletten.
Med et smartere og mer gjennomarbeidet manus, større tro på karakterens subtile sider og mer rom for innlevelse, kunne The Fighter blitt en film for historiebøkene. Isteden er det blitt en teknisk øvelse av det suverene slaget og en helt ålreit resirkulering av en historie Hollywood elsker å fortelle.