Céline Sciamma er blant de mest lovende franske filmskaperne i sin generasjon, og etter en litt for lang pause skal regissøren endelig i gang med et nytt prosjekt.
Med den løfterike spillefilmdebuten Vannliljer i 2007, etterfulgt av Tomboy (2011) og Girlhood (2014), markerte Sciamma seg som en poetisk kronikør av unge jenters oppvekst og identitetssøken i dagens Frankrike. Disse tre filmene var ikke tenkt som en trilogi, men når man ser dem i sammenheng oppleves de som et helhetlig prosjekt – der hver film skildrer ulike perspektiver på mye av den samme tematikken, og kombinert med Sciammas presise visualitet, empatiske blikk og velskrevne rollefigurer avtegner filmene en tydelig kunstnerisk signatur.
På Cannes-festivalen i 2016 var Sciamma plutselig tilbake med en ny film, men da «bare» som manusforfatter – på Claude Barras‘ plastelina-animasjonfilm Løvetannbarn. På overflaten kunne dette virke som en avstikker fra hennes virke som regissør, men for alle som har sett Løvetannbarn – en uventet rørende fortelling om barn, og deres hverdag og samhold på barnehjemmet der de er plassert – er Sciammas stemme og tematiske interessefelt lett gjenkjennelig.
Når Cineuropa nå melder at Céline Sciamma til høsten igjen skal gå bak kameraet på en ny spillefilm mottar vi altså nyheten med stor glede – for det er ingen tvil om at vi ønsker en høy grad av produktivitet fra de mest lovende filmskaperne der ute. I denne nye filmen skal ha Sciamma igjen jobbe med sin muse og livspartner Adèle Haenel (Vannliljer) i hovedrollen, og prosjektet bærer tittelen Portrait de la jeune fille en feu. Slik beskrives plottet i saken hos den europeiske bransjeportalen:
Portrait de la jeune fille en feu takes place on an isolated island in Brittany at the end of the 18th century, and follows the story of an artist commissioned to paint a young woman’s wedding portrait. The film is a fresco of emotions and desire through which the director seeks to “portray the presence of a past love, and the long-term resonance of this past love within us, which goes some way to compensating its loss”.
En periodefilm fra slutten av 1700-tallet virker som en narrativ ramme som kan gi Sciamma en ny utfordring, og det er vel mulig å tolke Sciammas utsagn over som om hun søker å innta et mer nostalgisk og melankolsk perspektiv på følelser og begjær enn vi har sett fra henne i de tre første filmene. Om forholdet kunstner/modell blir utforsket, slik plottbeskrivelsen over antyder, må vi kunne regne med at Sciammas perspektiv blir noe mindre ladet av «male gaze» enn det eksempelvis var i Peter Webbers Pike med perleøredobb (2003).
Vi ser forventningsfullt frem mot å oppdage hva regissøren har i ermet, og håper Portrait de la jeune fille en feu blir klar til Cannes-festivalen i 2019.