Montages så Tomboy ved filmfestivalen i Tromsø i januar 2012, og denne artikkelen ble opprinnelig publisert da i forbindelse med vår festivaldekning. Filmen fikk norsk kinopremiere 4. mai.
*
TIFF 2012: Tomboy deltar i festivalens sideprogram Horisonter, og er regissør Céline Sciammas andre spillefilm.
Celine Sciamma brakdebuterte i det stille med Vannliljer. En godvond film om seksuell identitet, tematisk beslektet med svenske Apflickorna – bare mykere, mer gripende, hjemsøkende. Der Aschans skildring av voltigemiljøet er stram og kjølig, er Sciammas svømmedrama mer impresjonistisk, sågar også romantisk. En seiglivet filmopplevelse som med sine ømme regigrep risset seg inn i hukommelsen. Men Vannliljer ble aldri den helt store snakkisen hos cineaster, og Sciamma ble et navn som forsvant fra overflaten like fort som det dukket opp. Det vil si før Tomboy hadde premiere under fjorårets Berlinale, og gjetordene begynte å spre seg om at den franske filmskaperen igjen hadde laget en gripende fortelling om identitet.
Laure flytter med familien til en forstad like utenfor Paris. Hun er noe senere i den fysiske utviklingen enn sine jevnaldrede, og det barnlige ansiktet gjør at den tøffe nabojenta Lisa forveksler henne med en gutt. I stedet for å oppklare misforståelsen, går Laure inn i rollen og forsøker å perfeksjonere den til alles overbevisning. Enda mer komplisert blir det når Lisa begynner å utvikle følelser overfor Michaël – gutten som altså ikke finnes.
En lignende historie er tidligere fortalt av Ulf Stark i boken Dårfinkar & dönickar og regissør Rumle Hammerich i miniserien med samme navn, om Simon/Simone – en skikkelse som gjorde et uutslettelig inntrykk på meg og andre fra samme generasjon. Et gjensyn med serien for et par år tilbake bekreftet minnet om dette som en av de fremste barne- og ungdomsseriene som er produsert i Skandinavia. Jeg nevner bare dette som ren kuriosa, for kjennskapen til Starks fortelling gjorde aldri Tomboy mindre absorberende. Filmen avhenger på ingen måte av overraskelseseffekten – det er den utsøkte innlevelsen og innstendige humanismen i Sciammas regi som løfter dette til noe langt utover premisset.
Tomboy befinner seg i skismaet mellom uskyldig barndom og en gryende, hardhendt ungdomstid. På den ene siden får vi oppleve kjærligheten mellom Laure og lillesøsteren Jeanne, som klamrer seg til Laure og holder henne fast i barndommen som best hun kan, med lekeslåssing, klining med kitt, tusjtegninger og gule lekekeyboards. Jeg har neppe sett barns lek fremstilt på en mer naturlig måte enn her, hovedsakelig på grunn av en helt forunderlig god kjemi mellom skuespillerne, men også fordi Sciamma formelig lever seg inn i situasjonene med kameraet. Det danser rundt og med karakterene, uten å på noe tidspunkt bli et «håndholdt helvete» – det oser av balanse og kontroll i alle ledd. Den observerende, men samtidig poetiske tonen minner i grunnen mye om Sofia Coppola – en parallell jeg også trakk etter Vannliljer. Utenfor leiligheten er Laure en annen, og den billedskjønne løvskogen der barna møtes, oppleves også som en truende plass – en siste skanse før leken erstattes av alvor.
Zoé Heran er et funn i hovedrollen. Ikke bare på grunn av sitt androgyne utseende og mykt uttrykksfulle ansikt, men fordi den nydelig nyanserte og tilbakeholdne spillestilen hennes gjør det enkelt for tilskueren å leve seg inn i hennes sted. En film som denne er prisgitt sin egen evne til å skape troverdighet, og der bidrar ikke bare Heran, men også Jeanne Disson og Malonn Lévana i de mest sentrale birollene som Lisa og Jeanne. Nøkkelen til disse imponerende prestasjonene må utvilsomt ligge i Sciammas instruksjon. Ikke vet jeg hvordan hun gjør det, men resultatet bærer preg av at Sciamma har gitt barneskuespillerne rom til å improvisere, slik at hun kan fange dem når faktene er som minst manierte.
På tross av sin spesifikke kjønnstematikk, som jo skaper en rik grobunn for mer analytiske innfallsvinkler enn denne korte festivalomtalen kan romme (i hvilken grad former kjønnsrollene vår identitet – overstyres vi av kjønnet?), er Tomboy en fortelling alle kan kjenne seg igjen i. For hvor mange ganger – særlig i barndommen – har man ikke forsøkt å fremstå som noe annet enn den man er? Og kjent på at den personen man fremstår som ikke rimer med hva man selv ønsker?
Perfekt er et ord jeg forsøker å holde meg for god til når jeg skriver om film, fordi det nesten aldri medfører riktighet, og fordi uttrykket i seg selv er litt hult. Men Tomboy er en perfekt film. Den kunne ikke blitt gjort bedre på noen tenkelig måte; det er ikke en tone her som klinger surt, ikke en eneste scene som bare eksisterer for å fylle et narrativt hull. Visningen på TIFF var fylt til randen av rastløse skoleelever. De satt stille som tente lys under visningen og lo hjertelig av filmens skjønne sans for humor. Attpåtil applauderte de rulletekstene. Dét sier vel noe om hvorfor Tomboy bør får norsk kinodistribusjon. (Oppdatering: Noen uker etter TIFF ble det klart at Tomboy får norsk kinopremiere.)