En av filmhistoriens mest innflytelsesrike regissører, Jean-Luc Godard, døde 13. september, 91 år gammel, og med hans bortgang er den siste gjenlevende nøkkelfiguren fra den franske nybølgen gått ut av tiden. Godard valgte selv å avslutte livet med sin leges assistanse, hjemme i sin bolig i Sveits, melder Le Monde.
Få om noen av filmhistoriens mange egenartede personligheter har satt et mer ikonisk avtrykk på kunstformen film enn Jean-Luc Godard, som altså til slutt fikk det lengste livsløpet (og kunstnerskapet) blant de mange betydningsfulle figurene som ofte grupperes under betegnelsen «den franske nybølgen» – selv om de i realiteten kun lagde film i nærhet til hverandre i noen få (viktige) år på 1960-tallet. Likevel var smitteeffekten fra den banebrytende kreativiteten og friheten som Godard, Truffaut, Chabrol, Rivette, Rohmér og «left bank»-regissørene Varda, Resnais og Marker uttrykte i sine filmer av enorm betydning for utviklingen av filmkunsten over hele verden.
Jean-Luc Godard ble født i Paris i 1930, og om vi kort skal oppsummere det innholdsrike livet hans – som allerede er kilde til utallige bøker og biografier (vi anbefaler denne) – vil det være naturlig å først trekke inn hans enorme appetitt på film som ung cineast og publikummer på Cinémathèque Française i etterkrigstiden. Dette ledet Godard etter hvert til å skrive filmkritikk i tidsskriftet Cahiers du Cinéma på 1950-tallet, under ledelse av redaktør André Bazin, filmteoretikeren hvis tanker om filmspråkets muligheter ble så sentrale for å forløse potensialet hos de unge kritikerne og filmskaperne som senere skulle utgjøre kjernen i nybølgen.
«For Godard var filmspråket mer som musikk enn historiefortelling. Det var det billedlige og klippet, ikke det psykologiske dramaet, som interesserte ham. Han viste oss filmens muligheter til å leke, å være fri,» sa Joachim Trier til NRK i dag, etter at Godards bortgang ble kjent. Regissøren har som kjent vært en stor innflytelse for Trier og hans nære samarbeidspartner Eskil Vogt. «Når store kunstnere dør, og de, som Godard, har levd et så rikt liv, er den beste måten å hylle dem på å se filmene deres om og om igjen. Det kommer jeg til å gjøre,» sier Trier også i intervjuet med statskanalen.
Godards debut, Til siste åndedrag (1960), er fortsatt å regne som en av hans mest kjente filmer, og staket ut veien fremover for de enormt produktive 1960-årene for regissøren, der hans «dragning mot moderniteten sprenger seg gjennom motivene, [i filmer der] rollefigurene oppfører seg revolusjonært og myteskapende; som om de vet at de skal bli de udødelige antiheltene og ikonene fra sin tid,» som Montages-redaktør Karsten Meinich skrev i dette essayet fra 2014. Vi diskuterer også Godard i denne ferske podkastepisoden om En kvinne er en kvinne (1961), og har essays om bl.a. Masculin Féminin (1966) og Adieu au langage (2014) i våre arkiver. (Klikk på linkene for å komme til tekstene.)
Vi trenger ikke ramse opp alle de mange nyskapende arbeidene signert av Godard, så vi tenkte det heller kunne være passende å hente frem et sitat fra en av hans egne filmer, som en avslutning: Jean-Pierre Melville spiller en liten rolle i Til siste åndedrag, som kjent forfatter, og når han blir intervjuet av Jean Seberg om hva som er hans største motivasjon, svarer han: «Devenir immortel, puis mourir», altså «To become immortal, and then die.»
Treffende nok kan denne replikken også sies å beskrive Jean-Luc Godard selv, nå som han er død – men udødelig. Vi oppfordrer våre lesere til å heve glasset for Godard og feire ham ved å se hans filmer om igjen (eller for første gang) i tiden som kommer.