Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Jean-Luc Godards Weekend (1967) vises fra og med torsdag 16. mars – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.

*

Da Jean-Luc Godard gikk bort i fjor ble han med rette hyllet som en av filmhistoriens viktigste kunstnere, men han er ikke den enkleste å bli klok på. Det postmoderne mesterverket Weekend (1967) vises denne uken på Cinematekene i syv norske byer, og for de som vil gripe anledningen til et Godard-dypdykk peker vi nedenfor ut fem veier gjennom Weekend – regissørens uregjerlige, anarkistiske satire, som for mange er selve høydepunktet i Godards filmografi.

Weekend åpner med leken grafikk (som sedvane er for JLG), og et knippe tekstplakater setter tonen: «Forbudt for alle under 18 år», «En film som svever i kosmos» – og så noen korte glimt av åpningsscenen, en mann og en kvinne på en balkong, før typografien over sort melder: «En film funnet på skraphaugen». Det hviskes om bilulykker og ønskede dødsfall mellom figurene, og tutende biler nede på gaten fyller lydbildet. Allerede her varsles hva som venter i Weekend, i disse korte fragmentene, før den franske trikoloren fyller bokstavene i tittelplakaten –

END WEEK END WEE
K END WEEK END WE
EK END WEEK END W

Godard er ikke nødvendigvis gåtefull eller mystisk, men serverer en film der røde tråder er festet i kompliserte knuter, og strukket fra nål til nål på et upålitelig kart over terrenget. Filmen er endeløst fascinerende, men ujevn og didaktisk på en klosset måte – nok til at Pauline Kael i sin anmeldelse for The New Yorker i 1968 også begrunnet sin begeistring ved å peke på svakhetene: «The most hideously flawed of all Godard’s movies, it has more depth than anything he’s done before. […] The vision that rises in the course of the film is so surreally powerful that one accepts it, as one accepts a lunar landscape by Bosch or a torment by Grunewald. Weekend is Godard’s vision of Hell, and it ranks with the visions of the greatest.»

Vi følger ekteparet Roland (Jean Yanne) og Corinne Durand (Mireille Darc), som skal på biltur i helgen for å besøke Corinnes far og sikre seg arven før han dør. De virker villige til å gjøre hva som helst for å klore til seg pengene, og begge har planer bak den andres rygg, med hver sin elsker. Men problemene står bokstavelig talt i kø, og i det franske landskapet går de fra endeløs trafikkork til stadig mer absurde hindringer. Samfunnet rundt dem er i oppløsning, og de blir del av den voldelige og kaotiske virkeligheten underveis.

Med Weekend utforsker Godard menneskelig forfall og blottlegger kapitalismens destruktive natur. Roland og Corinne er på kollisjonskurs, og Godard styrer dem inn i bisarre situasjoner. De er også del av en metafiksjon, og selvbevisste den stadig mer groteske filmen de er rollefigurer i. Idet de mister kontrollen og moralske grenser blir brutt, viser Godard at rollefigurene kan være irrasjonelle, uforutsigbare… impulsive, ja tør man si det? Menneskelige.

Idet han på rulleteksten så ikonisk også proklamerer at dette er Fin de Cinema, avslutter han som filmskaper også den eksplosivt nyskapende og kreativt blomstrende fasen han var i fra 1960 til 1967, som vel nok aldri hverken før eller senere har blitt gjenskapt (Fassbinder var kanskje like produktiv, men kan ikke hevdes å være like innflytelsesrik).

Den franske nybølgen har aldri sluttet å fascinere nye og gamle filminteresserte, men om man ser nærmere på de ulike regissørene kan deres posisjon i dag virke å følge ulike trendbaner. François Truffaut ser eksempelvis ut til å ha duppet litt ned under radaren på 2020-tallet, mens Godard – ikke minst i kraft av at han var aktiv inntil det siste – stadig hentes frem, snus og vendes på i alt fra visningsserier til meningsutvekslinger blant cineaster.

Senest i fjor her på Montages (før Godards bortgang vel å merke), skrev filmviter Anette Svane i sitt essay Nostalgi er ikke redningen. Kanon, filmkritikk og ufeilbarlige helteskikkelser kritisk om heltedyrkingen av visse auteurer, og igjen var det knuten Godard som ble problematisert – særlig det Svane oppfatter som genierklærte figurer som heves over kritikk: «Der nyetablerte filmskapere må tåle hard medfart for hvert minste feilsteg, har disse auteurene [som Godard] mer eller mindre fripass til å gjøre hva de vil.»

Så kan man være enig eller uenig i hvor gudelignende dyrkelsen av Godard egentlig har vært de siste par tiårene, men det er uansett ingen tvil om at samtalene og debattene om Godard bidrar til å holde ham relevant, og for hver nye filminteresserte person som søker seg mot eldre filmer og kommer over at Godard nevnes her eller der, vil det fungere igangsettende – og på den måte sende publikum i retning av hans kunstnerskap.

Weekend er altså ikke bare et verk som symboliserer at Godard «tar helg», men hans siste film i den markante perioden før han ble fullstendig oppslukt av politikk og sporet sitt kunstnerskap over i en intenst ideologisk retning. Da Godard beveget seg videre til enda en ny fase på 1980-tallet var han ikke interessert i å dyrke en nostalgi over egne bedrifter, og fra 1990-tallet og forbi årtusenskiftet har den eldre Godard syslet med ideer og konsepter som heller ikke ligner de tidlige filmene.

Så man kan trygt si at Godard aldri har hvilt på sine laurbær, men for et nytt publikum som ønsker å sette seg inn i og oppdage filmografien hans er det greit å ikke begynne på helt feil sted – da er det rimelig å frykte at entusiasmen kan visne fort. Det er nok lettere å se Godards siste film The Image Book om man har fulgt Godard gjennom Histoire(s) du Cinéma, som igjen er lettere å sette pris på hvis man f.eks. har sett Weekend, som igjen er kulere å oppleve etter Le Mépris, Vivre sa vie og filmen vel de fleste starter med: Til siste åndedrag.

Nedenfor peker vi derfor ut fem veier gjennom Weekend, et ikke bare greit og vennlig mesterverk å gå i møte.

*

1. Form

Hvis man bare trenger én god grunn til å se Weekend, så er filmens utsøkte, eksperimenterende, idérike form nok i seg selv. Det syder nærmest av visuelle motiver, metaforer, referanser og symboler, og et av de mest bemerkelsesverdige aspektene ved Weekend er hvordan Godard med å så mange uvanlige grep side om side likevel får det til å henge sammen som et symfonisk, helstøpt verk. (I mindre vellykkede Godard-filmer kommer den ofte fragmentariske, staccato formen i veien for at vi får oppleve helheten.)

Han har selv omtalt Weekend som en stiløvelse, og vi kan se hvordan han leker seg med alt fra metafiksjon og dokumentar, til brechtianske brudd med tradisjonell narrativ kontinuitet. Godard og fotograf Raoul Coutard byr også på noen enestående lange tagninger, fra den Persona-inspirerte monologen om erotiske fantasier i starten av filmen, til Weekends kanskje mest berømte sekvens – den ni minutter lange trafikkork-kjøringen, en av de mest minneverdige i Godards filmografi. Og ikke minst Mozart-scenen på gårdstunet midtveis, der de to hovedpersonene kommer over en fremføring av komponistens pianosonate nr. 18, gjengitt i en lang sirkulær tagning, som skaper en helt egen uavbrutt poesi man fortrylles av helt frem til Godard får nok og slynger oss videre i filmen.

2. Filosofi

Man føler tidlig i filmen at dommedag lurer rundt hver eneste sving, og når man vet at Godard samtidig tar farvel med og skal til å begå harakiri over egen kunstform, er det enda litt mer tydelig at han utforsker eksistensielle spørsmål i Weekend. Under den overflatiske hinnen av narrativ, stiller han spørsmål ved hvor meningsbærende et menneskeliv egentlig er, og gir døden et nærmest tilforlatelig trekk. Denne determinismen er forankret i alt fra rollefigurenes skjebner, til et påfallende ekko av vold i omgivelsene. «[Weekend is] about violence, hatred, the end of ideology and the approaching cataclysm that will destroy civilization,» skrev Roger Ebert om filmen i sin tid. Godards filosofiske betraktninger kommer som regel til uttrykk i en kritikk av hovedpersonenes handlinger og holdninger, og blir spesielt tydelig mot slutten.

3. Politikk

I en filmografi som etter hvert ble oppslukt av politikk, må man likevel kunne si at Weekend er en av Godards mest samfunnskritiske filmer – i alle fall blant de han lagde mellom 1960 og 1967. Den tar to personer fra borgerskapet med på en reise gjennom en kaotisk og voldelig verden, der rikdom og forbrukerkultur har ført til moralsk og sosialt forfall. Filmen er også såpass syltet i en fri anarkistisk form at Godard kan rette sin kritikk litt i alle retninger; her får naturlig nok sterke franske institusjoner som familie, ekteskap og religion sine pass påskrevet, men den kanskje herligste biten av Godards politikk i Weekend er dystopiske pek rettet mot alt og alle – her er det ingen formildende skildringer eller blikk å spore. 

Og som en slags profeti, går Godard ut av 1967 med den franske premieren på Weekend i romjulen, etterfulgt av turbulente måneder rent politisk i starten av 1968 – fra de franske myndighetenes inngrep mot driften av Cinemateket og avskjedigelsen av Henri Langlois i februar, til påfølgende protester mot dette, den direkte linjen frem mot maiopprøret i Frankrike, Godards viktige rolle i det hele (inkludert aksjoner i Cannes som stengte ned filmfestivalen) og til slutt hans brudd med Truffaut og andre tidligere venner og kolleger i juni 1968. Hans politiske flamme var tent før dette, men er tydeligere i Weekend enn i noen annen film han hadde laget frem til da.

4. Humor

Ved siden av det åpenbart visuelle formspråket som kommer til syne, bruker Godard retoriske formgrep med stor suksess i Weekend – særlig den bitende satiren og ironien i manuset gir et altomfattende komisk tilsnitt til dette ellers bekmørke filmverket.

Weekend skildrer det franske samfunnets absurditeter og hykleri, og Godard legger ingen i mellom i sin latterliggjøring av borgerskapet og livsstilen deres. Han retter også stikk mot amerikansk imperialisme og kapitalisme, og selv om ikke Godards bruk av humor nødvendigvis leder til akutt latter, føles filmen ofte som en bekmørk komedie, og på sitt mest absurde er det ikke langt fra Godard til Monty Python – som når en gruppe revolusjonære diskuterer en oppskrift på bouillabaisse, eller Emily Brontë kommer gående gjennom skogen kledt som Alice i eventyrland, og litt senere på nærmest tørvittig vis settes fyr på.

5. En film om film (og andre kunstverk)

Til slutt kommer man ikke unna at Weekend også er en film om film, og som vanlig hos Godard ligger henvisninger til andre kunstverk sentralt i filmens flettverk av referanser. Et tips til førstegangsseere: Det kan være lurt å gi slipp på ønsket om å plassere alt som pekes til – let it go. Ikke søk det opp underveis.

Godard nytes best over tid – la Weekend heller synke inn før dere kaster dere over å kartlegge alle referansene. Det er bakt inn en satire i alt fra spesifikke sitater i dialogen, til formmessige sitater av Hollywood-konvensjoner, og disse kan både leses som Godards kjærlighetserklæringer og hans kritikk av filmene og bøkene han selv er fanget i å være flasket opp av.

*

I alt dette kaoset av ideer, byr Jean-Luc Godard med Weekend på en sanselig kinoopplevelse, som tross sin tematiske dystopi er et inspirerende og tankevekkende kunstverk, av typen vi svært sjelden får oppleve i vår egen tid.