TIFF’10: Den nyeste filmen til Claire Denis, De hvites skam (White Material/Matériel Blanc), har handling fra et ikke-definert afrikansk land i borgerkrig. Opprørerne nærmer seg, og en fransk familie må vurdere om de skal forlate kaffeplantasjen sin. Historien kompliseres ytterligere av spenninger mellom familiemedlemmene. Viljesterke Maria (Isabelle Huppert) driver farmen, som eies av hennes eksmann André (Christophe Lambert). Han er gift på nytt med en afrikansk kvinne, og forhandler bak Marias rygg med den afrikanske ordføreren om salg av jorda. På toppen av det hele holder deres felles sønn på å gå av skaftet.

Det visuelle er nedtonet her i forhold til Denis’ tidligere filmer, selv om bildene av den tørre heten nærmest får deg til å pese i kinosetet. Maria skildres også med en vellykket kombinasjon av sårbarhet og jernvilje. Filmens tittel, White Material, er afrikanernes betegnelse for alt som minner om de hvite i Afrika: Gjenstandene de omgir seg med, men også dem selv, deres hvite hud og lyse hår som virker sårbart, og «ber om å bli skjendet», som den lokale ordføreren sier. Begrepet vekker også en interessant assosiasjon til det antropologiske «matter out of place», som påpeker hvordan vi ser på det malplasserte som skittent eller moralsk urent.

Tematisk minner White Material om Coetzee-filmatiseringen Disgrace av Steve Jacobs fra 2008, hvor de hvite heller ikke vil reise fra Afrika, og inngår vanvittige kompromisser for å få bli. I begge filmene ligger sjokk og sinne i bunnen, og hovedpersonene tar valg som klorer deg i sjelen. Men der Disgrace er en rystende moralsk film, virker White Material mer som en kaotisk skildring av kampens hete. Disgrace ender med en slags forsoning, selv om vi ikke ønsker oss den. Svakheten til Denis’ film er derimot at ekte forløsning aldri kommer, personenes handlinger får kanskje uunngåelige konsekvenser, men valgene er verken logiske eller tilfredsstillende.

White Material markedsføres som et actiondrama, men som sjangerfilm synes jeg ikke den fungerer. Historien blir aldri direkte spennende, selv når kulene hviner. Vi skjønner altfor godt hvordan det vil ende. Derimot er det en sterk film på områder hvor Denis tidligere har utmerket seg: En sjokkerende og moralsk flertydig behandling av de hvites nærvær i Afrika. Er motviljen mot å reise en kamp for privilegier, eller handler det om ekte kjærlighet til det som tross alt også er deres hjemland? Selv om mange av de hvite er vokst opp i Afrika, har de egentlig forstått noe av land og folk?