Kosmorama 2017: Noen ganger er veien til en totalt mislykket film brolagt med de aller beste intensjoner.

Årets åpningsfilm på Kosmorama-festivalen var svenske Johannes Nyholms første forsøk på å hanskes med spillefilmformatet. Regissøren er kjent for kortfilmene Puppetboy og Las Palmas – en trailer til sistnevnte har blitt vist nesten tyve millioner ganger på YouTube – og ikke minst har Nyholm høstet anerkjennelse for musikkvideoen til Heartbeats av The Knife, som 15 år senere regnes som en skandinavisk popklassiker på linje med Take On Me.

Nyholms visuelle kjennetegn er den uanstrengt quirky kombinasjonen av live action og stop motion-animasjon, noe han har tatt med seg inn i Kjempen («Jätten»), om enn med et litt annet utfall enn tidligere. Rikard (Christian Andrén) bor på pleiehjem. Han har en medfødt misdannelse og er autist, og tilbringer timene utenfor med vennen Roland (Johan Kylén), som også fungerer som omsorgspleier. Forkjærligheten for petanque – som er den profesjonelle formen for parkleken boccia – er lyspunktet i tilværelsen til Rikard, som ikke har hatt noe å gjøre med moren siden oppveksten.

Hun bor selv i en slags omsorgsbolig, men er omgitt av søppel, rot og en hvit fredsdue, nedsunket i en psykose siden sjokket etter fødselen (for øvrig det merkeligste forsøket på å kopiere Roy Anderssons visualitet jeg har sett). Rikards største drøm er å vinne det nordiske mesterskapet i petanque i Danmark for å imponere og ”vinne” moren tilbake – og premisset for underdog-fortellingen er dermed lagt.

Hver gang Rikard støter på problemer av ulik art, maner han frem et mentalt bilde av sin indre kjempe. Denne titulære «jätten» ramper rundt i et åpent, svensk skogslandskap. Sekvensene ligner mer på en Visit Norway-infomercial enn den truende, groteske understrømmen av skandinavisk protestantisme vi finner hos Theodor Kittelsen; scenene er rensket for folkeeventyrenes makabre, nesten freudiansk motiverte forestillinger om skogen og vannet, og spiller uhemmet på den medialiserte, salgbare representasjonen av skandinaviske pakkereiser. Vi snakker altså om en slags scandi-kitsch, inkludert IKEA og «rene overflater».

Selv om reklameestetikken skjærer i øynene, er ikke grepet umotivert, men åpenbart tenkt å kontrastere den gustne hverdagen på pleiehjemmet og de trivielle konfliktene på petanque-klubben (hvor den størst tenkelige overskridelsen er et utdrikningslag som røyker og velter noen pokaler). Problemet er at den «grånende virkeligheten» egentlig ikke er spesielt grå, verken estetisk eller i handling, og slik faller de eventyrlige innslagene igjennom.

Drømmebildene antyder noe i retning av at mennesker med autisme og fysiske misdannelser besitter en fargerik forestillingsevne, men hvorfor denne begavelsen er marinert i nasjonalromantikk og ser ut som noe man har funnet i arkivene til Lillehammer-OL, forblir et ubesvart spørsmål.

Hakket mer problematisk er det at drømmene går hånd i hånd med magiske evner. Nå begynner kanskje dette å ligne den kritikken Joachim Trier fikk i etterkant av Oslo, 31. august (2011), uten noen som helst sammenligning for øvrig – «hva har heroinmisbruk å gjøre med avmålt skandinavisk minimalisme? Hvor er hælvetet?» – men det vanskelige med Kjempen er ikke at den styrer klar av svartmaling og bekmørk realisme.

Nei, problemet er at filmen presenterer pleiehjemmet som en Tangerudbakken-lignende festforestilling, og bygger opp troper om at mennesker med alvorlige lidelser har ekstra mye glede på en helt spesiell måte – som ikke nødvendigvis er usant, bare en respektløs forenkling av en langt mer sammensatt tilværelse – for så å rette kameraet mot det barmhjertige landet der moralske holdepunkter rettferdiggjøres av eksotisk annerledeshet («se så søte de er!”»). Like uheldig er den – antageligvis helt utilsiktede – sammenstillingen av Rikard og nordiske troll.

Romantisering av funksjonsnedsettelse er ikke noe nytt, men i tillegg postulerer Kjempen, i ekte selvhjelps-ånd, at så lenge man har tankekraften til å mane frem en bedre virkelighet (som i dette tilfellet er fundert i en tusser og troll) spiller det ingen rolle hvor dårlig det står til sånn ellers.

I hjemlandet har Kjempen blitt mottatt med lovord og prisdryss, og det er ingen grunn til å tvile på at alt er velment og potensielt harmløst, men i undertegnedes øyne er resultatet like naivt som det er reaksjonært.