Her bærer tungt på en inderlighetsestetikk som nesten er for søtladen og naiv til å kunne være sann.

Vi har kommet et godt stykke ut i Spike Jonzes film når Theodore Twombly (Joaquin Phoenix) snakker seg gjennom kjærlighetssorgen sin med det kunstig intelligente OS 1-operativsystemet Samantha (Scarlett Johansson). Det mest iøynefallende først: Leiligheten han sitter i, med utsikt over et smått futuristisk Los Angeles, er som snytt ut av en Wallpaper-reklame fra noen år tilbake. Den er designet ned til minste detalj, og pastellfargene er så duse og harmløse at de nesten tipper over i det påtrengende.

Om noen år kommer en kunststudent til å lage en liten installasjon med tittelen «The Postmodern Hipster: Urbanity In The Mid-2000s», og installasjonen kommer til å se nøyaktig ut som leiligheten i Her. En av medstudentene kommer til å filme installasjonen, sette på Belle & Sebastian på iPoden (en av de eldre, klumpete typene) i bakgrunnen, og kalle det en nostalgisk, men også distansert pastisj på tiden da foreldrene også var håpefulle kunstnere. Litt ut i kortfilmen kommer et Zooey Deschanel-hologram inn i leiligheten og spør om noen ikke har lyst på veganske cupcakes. Hun har bakt dem selv.

Akkurat sånn er Her. Bortsett fra i nevnte samtale mellom Theodore Twombly (et navn som nesten insisterer på å bli skrevet fullt ut hver gang) og Samantha, hvor stemmen til Scarlett sier noe sånt som at «hjertet ikke er en boks som er til for å fylles opp, men noe som gradvis bare blir større og større». Da er det som Jonze i et øyeblikk går fra å lage en melankolsk hipsterfilm til å parodiere tumblr-poesi for tenåringsjenter. Bare at det ikke er en parodi.

Eller er det dét? Kommer dette virkelig fra hjertet? Det er vanskelig å si. Satiren opererer på et helt annet plan enn man kunne forvente; filmen preges av lett sjarmerende gags satt til en nær fremtid, som henspiller på en slags «nå har teknologien gått for langt»-konsensus hos et forestilt publikum. Vitsene er tidvis morsomme, men veldig enkle, fryktelig ufarlige, og ikke minst veldig godhjertede. I den grad man i det hele tatt kan kalle Her for en satire, så er det en utpreget hyggelig en, som kommer med bittesmå stikk til «det moderne samfunnet», for så å klappe det samme samfunnet på ryggen med en varm hånd. «Det går jo greit, liksom».

Spike Jonze har vel aldri vært noen kyniker. Hans forrige film, Where the Wild Things Are, er i alle fall ganske oppriktig. Men han er jo et barn av 90-tallet, og han lagde metafilmene Being John Malkovich og ikke minst Adaptation. Kanskje er det slik at Her er resultatet av Charlie Kaufmans fravær; at Jonze har fått lov til å utfolde sitt virkelige regissør-jeg. Det er uansett overraskende hvor lite problematiserende sluttproduktet har blitt.

Premisset tilsier noe annet: Theodore Twombly gjennomgår en skilsmisse og trer inn i et nært forhold med et kunstig intelligent operativsystem. Et tragikomisk utgangspunkt. Men selv om handlingen vrir og vender på seg, og det ligger en viss tvetydighet i Theodores forhold til Samantha, overskygges problemstillingen av en sukkersøt estetikk. Det er kanskje ubehagelig nok at det – i en nær fremtid – skal være akseptert å ta med seg et operativsystem på date. Men det er lite ved filmspråket som antyder uhygge i Her. Det er vanskelig å ikke se for seg hvor annerledes dette kunne ha blitt med Kaufman på manussiden. Samtidig må vi forholde oss til den filmen som faktisk foreligger.

Uten å gå for mye inn på spørsmål vedrørende intensjoner: Hvor mye lens flare, soft focus og myke fargefiltre, hvor mye øm og inderlig indieestetikk er tillatt før man kan begynne å snakke om en slags ironi? Jeg tror ikke den finnes i tilfellet Her. I så fall er det lite nerve i ironien. Samtidig: Kan det ikke tenkes at dette er science fiction som legger seg tett opp mot virkeligheten, en slags nær fremtid hvor hipsterne (eller en parodi på en allmenn oppfatning av hipstere) har vunnet og definerer hvordan alt skal se ut? Det inderlige blikket på rollefigurene er neppe satire, men det kan tenkes at Jonze leker med fremstillingen.

Ved å gi mottakeren akkurat det hun eller han forventer av en uavhengig produksjon om «kjærlighet i teknologiens tid», er det vel snarere Jonze selv som stiller spørsmålstegn ved sine egne intensjoner, og som i neste instans får mottakeren til å tvile. Theodore Twombly blir selv beskyldt for å frykte «ekte følelser», og man kan lure på om Jonze anklager tilskueren for det samme. Har vi blitt så blaserte av ironisk distanse at inderlighet på film ikke lenger kan tas på alvor, men diskuteres som estetikk, som «stilistisk strategi»?

Ved å redusere virkeligheten til en Mac-reklame, har Spike Jonze muligens levert en langt mer stikkende kommentar til menneskelig distanse enn det man oppdager ved første øyekast.