Nylig pensjonert som spillefilmregissør, viser Steven Soderbergh en interesse for det kliniske i serien The Knick.

John Thackery (Clive Owen) befinner seg i en kinesisk opiumhule, i et lugubert og skittent New York. Han ligner en type plaget mannlig hovedperson vi har sett utallige ganger før. Året er 1900, og i drosjen på vei til sykehuset The Knickerbocker der han jobber, setter Thackery et skudd mellom tærne sine. Soderbergh anstrenger seg ikke for å understreke tidskoloritten, i motsetning til en annen serie satt til samme epoke, Boardwalk Empire, der lange kjøringer fremstiller et grandiost byteater for å imponere tilskuerne. Stilen i The Knick er sober og enkel, og anslaget står således i skarp kontrast til iøynefallende og nyskapende storsatsinger for fjernsyn fra de siste årene.

Men det er tross alt Steven Soderbergh som har regien, og straks Thackery har ankommet sykehuset, hvor han sammen med legen J.M. Christensen (Matt Frewer) skal utføre et keisersnitt foran en ansamling studenter, snur han på flisa. Komponist Cliff Martinez’ pulserende synther gir operasjonen en mystisk aura, og det medisinske inngrepet skildres så grafisk at tankene føres over til Cronenberg – det kliniske, det livreddende, omvendes til noe makabert, intenst og skremmende.

Det er vanskelig å forutsi hvordan en serie med Soderbergh som regissør skal fortone seg, all den tid vi snakker om en filmskaper hvis mest distinkte kjennemerke er å være noe av en shapeshifter. Ingen film ligner den forrige eller den neste. Det påvirker imidlertid ikke forventningene. Den konspiratoriske ”antidepressiva-thrilleren” Side Effects (2013), regissørens foreløpig siste kinofilm (Mitt liv med Liberace ble laget for fjernsyn), må regnes som en av hans aller beste, og stiller seg i rekken av spennende Soderbergh-verker fra siste årene. Her finner man også den undervurderte, distanserte Contagion (2011), og med den i bakhodet, skaper den kjølige sykehussettingen alene grunn til optimisme i møte med The Knick. (Se vår komplette gjennomgang av Soderberghs filmografi.)

Soderberghs første TV-serie siden K-Street (2000) er naturlig nok mer «tilgjengelig» enn de mest egenrådige filmene hans, og går ikke av veien for å være sentimental – slik en sykehusserie strengt tatt også bør være. Følelsen av noe konvensjonelt kan nok særlig tilskrives Owens rollefigur, som utgjør et ubestridelig midtpunkt, og blir noe av en scenestjeler – et avvik for Soderberghs, som gjerne «sprer gleden» over flere figurer i sine ensemble-baserte fortellinger.

John Thackery er en iskald rasjonalist. Allerede i første episode, kledelig nok i en begravelsestale, lanserer han et slags personlig manifest, hvor det proklameres at ingenting skal stå i veien for vitenskapelige fremskritt. Dette drivet, avhengigheten, den uortodokse personligheten og evnen til å se mulighetene andre leger ikke ser, sender naturligvis tankene til Hugh Lauries figur House i House M.D. Thackery er bare enda mer usmakelig. Eksempelvis representerer han datidens rasisme i møtet med sykehusets eneste afroamerikanske lege. Det er interessant at Soderbergh lar antihelten være anti, og ikke bare en progressiv «mann mot systemet» (sykehuseierne er langt mer liberale). Med forbehold om at jeg ikke har sett Philip Kaufmans miniserie Hemingway & Gelhorn (2012), leverer Owen sin beste rolle siden Children of Men (2006).

De mange operasjonsscenene blir seriens «kjenningsmelodi», og som antydet minner de mer om body horror enn House. All den tid det beste fra en sykehusserie bør være sykehusscenene, er dette en kvalitet. Samtidig er det et tegn på at Soderberghs regi er langt sterkere enn manuset. Replikkvekslingen er i overkant forutsigbar, preget av satte karakterer og stereotyper; det er først når dialogen får hvile, at serien virkelig begynner å leve. Som vanlig står Soderbergh selv for foto og klipp, og har stålkontroll på alt som skjer i bildene.

Ettersom Soderbergh ikke har vært involvert på manussiden, er det vanskelig å klandre ham for alle de platte samtalene. Man kan imidlertid lure på om TV-formatet virkelig er det rette for regissøren, selv om The Knick muligens er begynnelsen på en lengre sabbat fra spillefilmen: «American movie audiences now just don’t seem to be very interested in any kind of ambiguity or any kind of real complexity of character or narrative – I’m talking in large numbers, there are always some, but enough to make hits out of movies that have those qualities. I think those qualities are now being seen on television and that people who want to see stories that have those kinds of qualities are watching television,» forteller Soderbergh i dette intervjet med The Guardian.

Tvetydighet og kompleksitet glimrer med sitt fravær i The Knick. Soderberghs kirurgisk presise regi evner imidlertid å løfte materialet, og underbygger følelsen av at 51-åringen befinner seg i sin kanskje beste og mest interessante fase som (film)kunstner.

Med en skarpere penn kan serien utvilsomt få seg et løft, men i skrivende stund svinger pendelen for The Knick innom tre kategorier: «estetisk fullendt verk», «tolv på dusinet-manus» og «god underholdning».

*

Artikkelen baserer seg på gjennomsyn av de syv første episodene av The Knick, sesong 1. Serien vises nå på HBO Nordic.