Fra venstre: Jonathan Glazers «The Fall» og Yorgos Lanthimos' «Nimic».

Kortfilmfestivalen 2020: Great Directors in Shorts

Kortfilmfestivalen 2020: I seksjonen Great Directors in Shorts ble det vist nye kortfilmer av betydelige filmskapere. Vår kritiker Benjamin Yazdan har sett og skrevet omtaler av samtlige.

*

The Fall

Jonathan Glazer (6 min)

The Fall, en seks minutters kortfilm fra kresne Jonathan Glazer (hans forrige langfilm, Under the Skin, kom i 2013 – siden ingenting), ligner mest av alt på opptakten eller forstudiet til et mye lengre verk. Fjerner man rulleteksten tikker den inn på mindre enn fem minutter, og det er så godt som ingenting her som ikke ville ha glidd rett inn i et lynchiansk preludium, fritt for gjengs eksposisjon.

Hvis jeg skal tillate meg en overgeneralisering er den dermed også mer betagende enn de aller fleste kortfilmer, ved å bryte med en mosegrodd konvensjon som tilsier at kortfilmer skal være avrundede, avklarte og tilfredsstillende, men på samme tid inngi tilskueren med nok mystisk spekulasjon til å baske seg i tilbaketrukket etos. Det skal helst være maksimalistisk eller minimalistisk. (Alt dette sier jeg med forbehold om at jeg ikke er spesielt oppdatert på kortfilmfronten, men fordommene har ikke oppstått av seg selv.)

En sektlignende og truende ansamling mennesker med grotesk anonyme masker utfører hastige ritualer, stormer rundt og samles ventende og hvileløst rundt ilden i et dystert britisk skoglandskap. Så blir en mann hentet og hengt. Det er alt som skjer i The Fall. Oppmerksomheten hviler først og fremst på fargene, bevegelsene og lydene (signert Mica Levi), en slags digital ekspresjonisme. En kunne se for seg at Glazer har villet pare tidsfølelsen i de utflytende, maleriske teksturene i Hou Hsiao-hsiens The Assassin (2015) eller Wong Kar-Wais Ashes of Time (1994) med estetikken til neofolk-pionérene Current 93 og musikkvideoen til Radioheads Burn the Witch. Resultatet er vellykket, og på tross av referanseuniverset jeg begynner å skravere opp (som er ulikt Glazers egne for filmen: Kieslowśkis Camera Buff, et dikt av Brecht, Goyas akvatintetsing «Fornuftens søvn skaper monstre», nazismens tilbakekomst) føles den egentlig bare helstøpt og egen.

Handlingens gang og dunkle moral er åpenbar: outsideren vil bli drept, han må bli drept. Det er ingen uttalte refleksjoner over massesuggesjon eller individløse gruppeprosesser her, men filmen evner å åpne slike assosiasjoner for den umiddelbare sansningen. Kortfilmen skal blant annet være inspirert av et bilde Glazer kom over av Donald Trumps sønner Eric og Donald Jr. De to arvingene står og gliser tanketomt inn i kamera – den ene av dem holder en stor, død leopard i armene. Leoparden sakker liksom ned mot randen av fotografiet, i stadig resignasjon og gjemsel.

I 1954 lanserte den britiske kulturteoretikeren Raymond Williams begrepet om følelsesstrukturer (structures of feeling) for å beskrive kunstens evne til å innfange vagere affekter og emosjonelle fornemmelser som ennå ikke er satt på begrep og forklart, men som foregriper og fremviser noe som er i emning i kulturen. Tonearten i Glazers The Fall – en psykotisk trussel som ligger i følelsen av at virkeligheten vakler så mye at det har blitt umulig å gripe den an annet enn i drømmer, fortrinnsvis i mareritt – er den eksemplariske tonearten for vår splintrede kollektive følelsesstruktur i Trumps og den mediale fascismens tidsalder.

*

Nimic

Yorgos Lanthimos (11 min)

Innledningsvis romsterer Yorgos LanthimosNimic i det filmspråklige landskapet hvor veien fra det intetsigende til det megetsigende er akkurat litt for kort, og påminner hvorfor merkelappen «kortfilm» (i likhet med den ofte dunkle sjangerbenevnelsen «novelle») gjerne har det med å meske seg i å være mettet, samtidig som en litt påtatt tilbakeholdenhet trykkes godt opp i ansiktet på publikum.

Matt Dillon – som leverte en helt fabelaktig hovedrolle i Lars von Triers The House that Jack Built for to år siden – opptrer som en bemidlet familiefar i London, hvis (antatt) sikre og bedagelige eksistens settes på spill idet tilfeldige mennesker han treffer på undergrunnsbanen – og spør om hva klokka er – begynner å opptre som noen slags dobbeltgjengere eller skyggebilder av mannen selv. De aller fleste scenene er tilforlatelige, litt uinteresserte sveip av målrettet slentring gjennom hovedstadens gater og offentlige rom. De vitner ikke om mye filmatisk nødvendighet – eller nysgjerrighet – og må sies å gå på autopilot.

Klimakset, hvis det kan beskrives slik, inntreffer når den lyshårede, smakfulle kvinnen han dupliserer seg til, blir med inn i familiens leilighet og gjentar husbondens replikker én etter én. Hjemmet ligner for øvrig på en pasteurisert variant av kanonisert angloamerikansk innredning anno 1975: modernismen er smakfullt frivol med hensyn til farger uten å bryte det spor med horisontale vindusbånd eller benkeplater med mikropuffer som bærende element.

Hvis Lanthimos har hatt til hensikt å gjøre en ekstremt underspilt parodi på designet som figurerte i bakgrunnen av de «provokative», aggressivt seksualiserte fotosesjonene i magasinet Apartamento for en ti års tid tilbake, har han lykkes. Bruken av vidvinkelkamera og den tidvise leken med boligannonse-estetikk ligner mer på Joanna Hoggs prosjekt; tro mot sitt eget (som har blitt mer artikulert siden Alps) går han stille i dørene for å utforske, eller i alle fall antyde en langsom, domestisk skrekkinngytelse mot et bakteppe av senmoderne fremmedgjøring.

Her er det sikkert mye å si om metamorfoser, identitetstap og utbyttbare, utskiftelige og kommersialiserte kropper. Likevel klarer jeg ikke å riste av meg følelsen av å ha sett en Lanthimos-showreel, hvor det har vært om å gjøre å lesse på med så mange av kjennetegnene fra den øvrige filmografien som overhodet mulig. Det gjenstår ikke så mye annet å si enn at filmen er nokså poengløs. Samtidig ville jeg ikke ha sperret opp øynene hvis den ble rundet av med logoen til det franske motehuset Hermès, for det er en hel del av motereklamens monetært dyrekjøpte og estetisk lettvinte dans med symboler over måten fortolkningsrommet er dandert på i Nimic.

*

GUO4

Peter Strickland (3 min)

Det samme kan ikke akkurat sies om Peter Stricklands enda kortere GUO4, selv om flere av stillbildene – den består utelukkende av stillbilder, raskt klippet sammen til en konfronterende montasje – får meg til å tenke på intendert skitne og egentlig ganske ufarliggjort homoerotiske Levis- eller Nudie Jeans-reklamer fra tidlig 2000-tall. Her basker to veltrente, barberte og nakne menn sammen i en svært lite tiltalende garderobe. Fargene er stygge og nikotingule. Ansiktsuttrykkene til de to er fullstendig tomme, slik aggresjon og sinne på sitt mest automatiserte ofte ledsages av en voldsom tomhetsfølelse.

Kameraet stikker hurtig nesen sin ned mot skrittene deres igjen og igjen (penisvitser er jo som regel bedre jo mindre metaforiske de er), og etter kort tid avtar den umiddelbare sjokkeffekten til fordel for en suggererende, hypnotisk, hakkete og ikke minst identitetsløs dødsdans uten verken forløsning eller slutt.

Lydsporet består av industriell støy, og kan best beskrives som en miks av lyder fra en elektrisk drill og de harske, monotone lydlandskapene til den japanske noise-artisten Merzbow. Strickland har alltid hatt et uovertruffent øre for lyddesign – ikke bare i «lydfilmen» Berberian Sound Studio (2012) – men det mest påfallende med GUO4, sannsynligvis fordi jeg så den rett etter Lanthimos-fadesen, er hvor lite stricklandsk den insisterer på å være.

Det er befriende. Den er aldri et konsentrat av regissørens idiosynkratiske trekk. Dessuten er det noe sjeldent over en film som lener seg så tungt på «oppsiktsvekkende» markører (pikk, slag, brutalitet), men som samtidig evner å fremstå lite selvopptatt eller -refererende. Omtrent som en god, syntetisk poplåt (for eksempel 75 % av sporene på Charli XCX sitt mesterverk Pop 2) får jeg mest av alt bare lyst til å utsette meg for disse fem oppkonstruerte, hyperfølsomme minuttene en gang til.

*

Correspondencia

Carla Simón & Dominga Sotomayor (19 min)

Correspondencia er det hjemmesnekrede erindringsverket til spansk-katalanske Carla Simón og chilenske Dominga Sotomayor Castillo (kjent for den bevrende gjennombruddsfilmen Godt nyttår, Chile). Den tar stort sett form av hastig sammenrasket arkivmateriale fra filmskapernes oppvekst, barndom og foreldrerelasjoner – Simóns avdøde bestemor er et pregnant nav, Sotomayors minner om en friere tilværelse og en mindre bunden livsrytme i et Chile etter Pinochet er filmens andre anker – men montasjen oppleves hverken nødvendig i sin fragmenterte toneart eller sømløs nok til å ligne en virkelig gjennomtenkt bearbeiding av nær fortid.

Et imponerende reisverk, det er klart, og det er lite å utsette på klippingen, men igjen og igjen tar jeg meg i å savne mer ettertanke, flere pusterom, at det var mer å dvele i og etter – og at hvert av de tross alt innfløkte og eviggyldige motivene (hukommelsens irrganger, det personlige og det politiske, skismaet mellom morsrollen og kunstens kall) fikk lov til å utfolde seg bare litt til. Correspondencia er bare forsøksvis den tostemmige utforskingen den antyder å bære i seg.

*

Stump the Guesser

Guy Maddin, Evan Johnson & Galen Johnson (19 min)

Guy MaddinStump the Guesser er ikke akkurat et uventet stilbrudd fra kanadieren. Tvert imot er det snakk om et Maddin-destillat bestående av sprakende stumfilmrytme, oppfinnsom typografi, surrealistiske innfall, drypp av kamuflert politisk og historisk bevissthet og inderlighetslengsel. Et formfullendt amalgam som heldigvis fungerer langt, langt bedre på skjermen enn på referansepapiret.

Her dreier det seg om «the Guesser», en showmann på sirkus som tjener til livets opphold ved å gjette seg frem til svaret på mer eller mindre absurde hemmeligheter blant publikum, som hvor mange fisk brumlebassen på første rad har gjemt på innerlomma av frakken, eller hvilken øyenfarge en ung kvinne har, all den tid hun åpenbart kan veksle mellom grønt og blått etter eget ønske.

Maddin, som har regissert filmen sammen med Evan og Galen Johnson, slenger inn voldelig separatisme, søskenkjærlighet med ønske om giftemål og rettssakslignende akademiske forelesninger – med stort hell. Jeg har ikke sett mye av ham før, så hvis dette er en representativ smakebit – som også står godt på sine egne, underfundige ben – er det bare å oppsøke alle kriker og kroker av filmografien. Stump the Guesser syder av kreativt overskudd og formidlingsglede.

*

Blue

Apichatpong Weerasethakul (12 min)

Blue er sedvanlig Apichatpong Weerasethakul-kontemplasjon med stor k. Den er tolv minutter lang, skutt i løpet av tolv netter i 2018, og dreier rundt en sovende eldre kvinne i skogen. Bildet veksler mellom saktegående iakttakelse av kvinnens ro og en serie malte teaterbakgrunner av natur som avløser hverandre i et like dvelende tempo. Flammer brenner punktvis på lerretene, og de to tagningene glir over i hverandre, slik at det også reises en indre flamme – ilden legger seg over kvinnens bryst, hennes seng og hennes drømmende åndedrett.

Jeg må innrømme at jeg synes det er er noe nesten selvgodt over Blue. Det er som om Apichatpong har lagt seg til å sove han også, men ikke før han har plassert noen av sine hyllede symboler på nattbordet: metafysiske tildragelser, naturlandskapets forvitring i kultur, møtene mellom sjeleverdenen og den materielle verden, og levende bilders iboende mystikk. Her treffer han rett og slett ikke sin vante, gjerne mesterlige balanse mellom videoinstallasjon og narrativ film. Men jeg får lyst til å se Syndromes and a Century og Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv igjen.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>