Peter Grönlunds spillefilmdebut er nok tryggere som sosialrealisme enn den gir seg ut for å være, men evner å trekke tilskueren inn i et overbevisende minisamfunn, der folk lever på siden av loven.

Minna (Levanon) er rusavhengig, dealer og kastes ut av den kommunale leiligheten sin idet Flukten («Tjuvheder») begynner. Veien videre bukter seg gjennom samfunnets mørklagte områder, men ikke uten håp; Minna navigerer mellom gamle og nye bekjentskap på den åpne russcenen; mellom Stockholm og et selvstyrt campingsamfunn utenfor byen.

Malin Levanon lyser i hovedrollen, og birollene er ubehagelig poengterte. Den mumlende dialogen har en uanstrengt flyt (med undertekster selv på svenske kinoer), og det jagende kameraet strutter av selvsikkerhet og genuin fortellerglede der det kaster seg ut i den svenske natten. Så langt alt vel.

Å sette forstørrelsesglasset på en utsatt minoritet på bunnen av den skandinaviske lykkejakten, for så å omforme miljøets interne logikk til en nervepirrende thriller, reiser flere interessante problemstillinger. Går noe tapt når en stadig økende gjeld til en prominent dealer – et spørsmål om liv eller død for rollefigurene – dikterer filmens spenningskurve? Tipper det over i lidelsesporno fra et ovenfra-og-ned-perspektiv når Minnas nye venninne Katja (Lo Kaupi) sliter for å holde alkoholen unna, samtidig som hun rives mellom sin forpliktelse til Minna og kampen om å få omsorgsrett for sønnen?

Balansegangen mellom det velmenende og det spekulative er vrien når lidelsen dreier seg om et eksistensminimum, om en gruppe som både neglisjeres og overrepresenteres som «typer» på film. Derfor er det med en viss bismak i munnen at Flukten oppleves såpass spennende som den tidvis gjør.

Grönlund lykkes svært godt i å bygge opp et troverdig univers av indre justis på siden av det lovlydige, sosialdemokratiske Sverige; et selvregulerende minisamfunn uten politi og andre offentlige instanser. I dette henseende kan Flukten minne om hvordan Dardenne-brødrene legger vekk storsamfunnets lupe og leser den europeiske underverdenen med et ydmykt, humanistisk blikk.

Flukten dekonstruerer sympatistrukturer til et punkt der moralske spørsmål er fjernet fra sitt reduktive utgangspunkt – god borger eller kriminell, snill eller slem, offer eller overgriper, narkoman eller nykter – og i hovedsak dreier seg om enkelthandlinger, som springer ut av en kamp for å overleve, å møte neste dag. I likhet med Jacques Audiards Dheepan (2015) unngår filmen å bli nedverdigende nettopp fordi den insisterer på å vake i menneskelige gråsoner.

Når filmen evner å se den enkelte, kan større linjer trekkes til strukturelle problemer; systemkritikken blir mer troverdig når den filtreres gjennom det nære. Flukten er altså prisgitt et klassisk sosialrealistisk premiss, og jo mer kompromissløst strukturen følges, jo mer vellykket blir resulatet.

Flukten besitter ikke det hyperfokuserte dardenneske filmspråket med ritualer, repetisjon og kausalitet som nådde en nesten Bresson-aktig renhet i mesterverket To dager, en natt (2013), og er ikke like tydelig i sin omsorg for rollefigurene som Gutten med sykkelen (2011). Snarere slekter Grönlunds tilnærming på de mange britiske kjøkkenbenker.

Flukten gjør ingen dårlig jobb i sitt forsøk på å finne emosjonell resonans i formgrep vi typisk sett beskriver som «dokumentariske», «nådeløst ærlige og sanne». En potensiell fallgruve for regissører som setter seg som mål å skildre en mer virkelig virkelighet enn annen film, ved å skrelle vekk alt som kan påminne om fiksjon, er at de kan ende opp som selvforelskede; lukket om seg selv i jakten på det objektive blikket. Kall det gjerne formmessig selvgodhet. Fluktens realisme er verken prangende eller påståelig, men filmen mindre bevegende enn sitt rykte.

Bak den velkjente røffe visualiteten og ditto naturalistiske dialogen skjuler det seg en litt gjennomsiktig, konvensjonell dramaturgi. (Denne understrekes av den forutsigbare musikken – mon tro hva et mer industrielt lydteppe kunne ha gjort for Flukten?) Personlig får jeg mer ut av «realistiske filmer» som frigjør seg fra en illusorisk streben etter autentisitet – som våger å være springende eller kunstlet, som nevnte Dardenne-filmer, Mike Leigh på sitt beste eller Abbas Kiarostami.

Nå er det engang slik at man ikke skal kritisere noe for hva det ikke er, og vurdert som spenningsfilm er Flukten på mange måter imponerende godt gjennomført. Det skitne mesterverket kritikermottagelsen og alle prisene i hjemlandet har båret lovnader om, er den imidlertid ikke.